Essayist og kritiker Susanne Christensen har begått en interessant bok, med utgangspunkt i punkkultur og Pussy Riots skandale-performance i 2012.
Det går an å innvende at Susanne Christensens bok «En punkbønn» er intern, at forfatteren til en viss grad gjør det lett for seg ved ikke å definere hva, hvilke fenomen, hun omtaler som «punk». Boken kan se ut til å vende seg til et allerede innforstått publikum, en krets av innvidde, som allerede deler forfatterens og «punkernes» verdensbilde(r). Like fullt: en slik innvending faller. Ikke på sin urimelighet, men fordi Christensens personlig begrunnede innfallsvinkel til bokens tematikk til dels opphever behovet for avgrensninger og definisjoner. Når hun gjentatte ganger reiser til St. Petersburg, der performance-fenomenet Pussy Riot pådro seg fengselsdommer for å ha fremført sin punkbønn i Frelserkatedralen i 2012, er det i et undersøkende modus.
Den viktige historien
Sympatien med det alternative miljøet, med de lesbiske, de homofile, de biseksuelle og transpersonene er uttalt. Det post-kommunistiske regimets behov for å undertrykke de som utfordrer et tradisjonelt og heterofilt livsmønster granskes gjennom en deltagende observasjon som bare den aktivt tilstedeværende kan mestre: «Selv om Russland i dag er en del av Europa, eksisterer de gamle dikotomiene fremdeles. Der det tidligere var murer og jerntepper, finnes det nå usynlige grenser, og jeg ville ut av denne boblen, jeg ville ta opp stemmer som virkelig ikke var min egen. Jeg ville vite noe om sammenhengene rundt Pussy Riots punkbønn, om dens samfunnsmessige forbindelser; det er den viktigste historien å fortelle» (fra forordet).
Tre byer
«En Punkbønn. Musikk og aktivisme i Russland og Nord-Amerika» finner sitt stoff i reiser. Til Russland, til St. Petersburg og Moskva, som nevnt. Til USA og Olympia, hovedstad i den nordvestlige staten Washington og det tidlige 90-tallets arnested for rock-fenomenet «grunge», så vel som for Riot Grrrl. Sistnevnte var en feministisk punkbevegelse som også inspirerte Pussy Riot et par ti-år senere. Berlin er bokens tredje viktige åsted.
Velprøvde metoder
Som forfatteren selv antyder i forordet; kapitlet om Russland, Pussy Riot og forfølgelsen av seksuelle minoriteter er det viktigste og det mest interessante. Christensen tar leseren med til demonstrasjoner og aksjoner, til politioppbud og motdemonstrasjoner fra bekymrede ortodokse. Hun samtaler med og intervjuer aksjonister og viser hvordan myndighetenes undertrykkelsesmetoder ligner de velprøvde fra sovjettiden. Teksten får godt fram sammenhengene mellom alminnelige, ortodokse kristnes motstand mot homofili og myndighetenes propaganda. Samtidig viser den at det også finnes en genuint folkelig og religiøst begrunnet motstand som kommer til uttrykk når de alternative løfter regnbueflaggene sine.
Jentepunk
Riot Grrrl-bevegelsen har stor plass i boka. Den oppsto – for å si det enkelt – som et opprør mot manns- og guttedominansen i punkmusikk, som i annen musikk, og et krav om at fritt fram-kulturen også skulle gjelde for jenter. Riot Grrrl fikk betydning, også utover konsertscenen og musikkstudioet. Christensen gir innsikt i det nå historiske fenomenet og viser til spor det har satt i det feministiske terrenget, også i opposisjon til tidligere kvinnepolitiske retninger.
Berlin
Susanne Christensen stiller gode spørsmål – ofte på en så enkel og direkte måte: Hva er en jente? Hva er en gruppe? Svarene er heldigvis ikke alltid entydige, men oftest interessante. Selv om de noen ganger snevrer inn utgangspunktet mer enn en leser kunne ønske.
Gjør det selv
Christensen presenterer leseren for en bevegelse og en kultur som i løpet av snart fire ti-år har utviklet seg langt utover musikken og det anarkistiske «fuck all»-opprøret som startet i Storbritannia ca. 1977. Hun presiserer endog at den punken hun skriver om tar stadig sterkere avstand fra originalpunken og den destruktive livsstilen den representerte. I stedet viser hun frem en mangslungen alternativ-bevegelse, en gjør det selv-punk med hele sett av synspunkter som ikke alltid lar seg forene innbyrdes. En punk som gruppekonform og individualistisk på samme tid: «Punkens historie utgjør et underlig krysningsfelt hvor mote, stil, stemme, erfaring, sykdom og protest hører sammen» (s. 196).
Et ubeskjedent vi
I denne kulturen leter Christensen etter sine ulike «vi», og finner dem: et jente-vi, et demonstrasjons-vi, et fengsels-vi. Endog et intervju-vi. Disse «vi» fungerer fint som bilde på den kulturen som beskrives. Kombinert med forfatterens rause bruk av egne erfaringer, egen utvikling og opplevelse, utvides også leserens rom for innsikt og opplevelse. Punken har aldri vært beskjeden på egne vegne i vurderingen av betydning og innflytelse. Sett utenfra er det fristende, men underordnet, å ta noen av vurderingene med en viss mengde salt.
Kritikeren
Den grundige, nysgjerrige og kunnskapsrike kritikeren Susanne Christensen kommer også til orde i disse tekstene. For en mer enn gjennomsnitlig musikkinteressert leser, med vaklende innsikt i den musikken Christensen går inn i, er partiene med intervjuer og drøftinger givende. Det kan ta litt tid (for en journalist) å venne seg til Christensens synspunkttunge og premissleverende spørsmål, men utbyttet er upåklagelig. Intervjuet med Chain And The Gangs frontfigur Ian F. Svenonius er et godt eksempel.
Det personlige
Susanne Christensen har først og fremst skrevet en bok for det interesserte publikum. Det er i seg selv bra at det er rom for slik litteratur og det forhindrer ikke at særlig den første teksten, den som mest handler om Russland og reisene dit, er strålende lesning for de lesere som klarer seg godt uten punk. Den personlige fortellerstilen fungerer i lange stykker godt, men kan i blant virke litt påhengt.
