Det kan være håp for en mer ambisiøs kriminallitteratur. Pål Gerhard Olsens roman «Bålet» får tjene som eksempel. Selv om den kanskje ikke er en krim.
Mona og Stig, to søsken i Bergen. 1966. Fattige barn; forfyllet far som snart forulykker på BMV. Mor er prostituert. Stig tar vare på Mona, er mann i huset. De digre rottene i vaskekjelleren er selve innbegrepet på uutholdeligheten. Det ser dårlig ut. Til den nye læreren dukker opp og er den første som ser Stig. Som blir klassens idol, setter mot i Stig, forandrer livet hans. Amund Mæland, læreren, ligger under hele den historien som utvikles over fem ti-år i Pål Gerhard Olsens nyeste roman «Bålet».
Tilstandene
Jeg har i mange år besværet meg over misforholdet mellom mengde og kvalitet i utgivelsen av norske kriminalromaner: Bøkene blir stadig fler, mens de gode eller interessante blir færre. Uten å ha undersøkt saken nøye, har jeg kanskje et inntrykk av at utgivelsestakten har stagnert noe. Kvaliteten er stadig så som så.
Det likegyldige
Misforstå meg ikke: Det er omtrent like langt mellom de virkelig dårlige kriminalromanene som det er mellom de virkelig gode. Problemet ligger i mengden av ambisjonsfattigdom og sjangertro. Den utstrakte trygghetsskrivingen langs en slagen landevei fyller rommet mellom godt og dårlig: Bøker skrevet av forfattere uten virkelig uttrykksbehov, uten litterær brann. Bøker uten språklig spenst og vilje. Hvis man altså kan kalle det et «problem». Særlig spennende er det uansett ikke. Hverken i betydning «spennede handling» eller «spennende litteratur».
Krim eller ei
Nå er det langt fra sikkert at Pål Gerhard Olsen har sett for seg at «Bålet» skal bli omtalt som en av de kriminalromanene han har på samvittigheten. Det går fint å argumentere for at boken ikke er en krim. Forlaget har utstyrt den med merkelappen «roman». Like fullt; i jakten på forfattere som vil puste liv til den døende sjangeren krim, er det alt for fristende å bruke Olsen og «Bålet» som eksempel på slik vilje. Vilje til å tøye format, gjøre noe annet, der grosset repeterer det vi har lest før.
Krim nok
Jeg tar meg altså friheter, men ikke alt for mange. «Bålet» inneholder mord. Mord oppklares, incestuøse handlinger begås, skyldige og medskyldige utpekes. Mennesker fra ulike utkanter av livet drives sammen på ett sted i én tid og må ta den regi som historien gir dem. De fleste i et moralsk limbo. Krim nok, altså, spør du meg.
Indre Østland
Alt samles tidlig på 80-tallet et sted ved Glomma et sted – kanskje ikke så langt fra Kongsvinger. De to barna i Bergen skiller lag – ved hjelp av den omtalte læreren og barnevernet. Stig blir hos Mæland. Mona, lillesøsteren, havner ved Glomma, adoptert av gode foreldre. Der finnes også Håvard, den merkelige gutten med diabetes og rare klær, pinsevenndatteren Sara som synger så uendelig fint at Håvard finner frelse. Hanna bor i ei nedslitt tømmerkoie uten vann sammen med sin narkotiserte mor og skiftende menn. Og det er fler.
Én tråd
Det ene drapet i boka er den faktoren som bringer alle disse unge livene sammen til én tråd. En som kommer til å henge ved aktørene helt til vår egen tid. Det er her alt tvinges sammen til ett og sannheter tvinges frem. Mens livet gjør sine hogg og tildeler sine gaver.
Troverdigheten
Det kan innvendes at Pål Gerhard Olsen har trukket bokas litterære troverdighet langt. Det skal mye aktivitet i tilfeldighetssvingen til for at alle disse menneskenes liv skal krysse hverandre – på cue, så å si. Samtidig er Olsen den forfatteren som for noen år siden hevdet at troverdighetskravet rir norsk litteratur som en mare. Det poenget er jeg også tilbøyelig til å gi ham. Begynner man først å tenke for mye, er den «troverdighet» vi møter i den gjengse krimroman ofte riktig langsøkt, som svenskene sier. Leserspørsmålet «er dette egentlig sannsynlig», får illusjoner til å briste lettere enn den første isen. Uansett hvor sjangertro og fullastet med kunnskaper om politiarbeid romanen synes å være, er det best å unngå den slags spørsmål.
Språk
Fra tiden som krimforfatter i nærheten av det hardkokte landskapet a la Raymond Chandler, har Olsen tatt med seg en betydelig billedskapende språklig evne. I blant resulterer det i slående originale og åpne bilder. Andre ganger glipper det og tenderer mot det svulstige. Et eksempel på det vellykkede finnes i møtet mellom Håvard, den underlige gutten med diabetes, frelse og Hanne med den utsvevende hippie-moren:
«Når denne følelsen kom over henne, drev hun fritt rundt i skolegården. Det var slik hun traff Håvard. Han drev kanskje rundt, han også. Men mye stivere enn henne. Med hendene ned langs siden. Med høye knær. Med en munn som beveget seg selv om det ikke kom noe ut av den. Med klær som så ut som de kom fra Fretex, der Hannes klær i Oslo hadde kommet fra. Klær som fikk ham til å se ut som en såpeboble. En raring, sa Berit om ham. (…)
Håvards hårklipp var snorrett. Huden så ut som marsipan. Øynene satt dypt, som en kulp i elva.
– Hva gjør du, spurte Hanne.
– Jeg tenker.
– Jeg også.
– På hva da?
– På at du er større for alderen enn det jeg er».
Kvalitet og kvalitet
Vi kommer helt sikkert til å diskutere forholdet mellom krim, underholdningsverdi og kvalitet i lang tid. Min erfaring er at det ikke trenger være et motsetningforhold. En krimroman kan også være en god roman – forutsatt litterær vilje og talent. Den eneste nødvendige forskjellen er kanskje den som amerikaneren James Crumley påpekte: En skjønnlitterær roman kan være kjedelig og samtidig god. En kriminalroman kan ikke være kjedelig og god på samme tid.
På Gerhard Olsens «Bålet» er høyst lesverdig enten man leser den som krim eller ikke. Aller flest poeng skal forfatteren ha for å utvide sine sjangre.
