Foto: Aschehoug
Om tre uker får vi endelig vite hvem som blir vinneren av P2-lytternes romanpris 2011. Her på Bokbloggen har vi kommet til uke fire i vår Månedens bok-Romanprisen spesial.
Denne uken tar vi for oss en forfatter som ikke bare kan stikke av med Romanprisen i år, men som også er en av Norges to nominerte til Nordisk Råds litteraturpris, i tillegg til å være blant de nominerte til Ungdommens kritikerpris.
Vi snakker om Merethe Lindstrøm og den kritikerroste Dager i stillhetens historie.
Les også:
- Hva synes du om: Tomas Espedals “Imot naturen”?
- Hva synes du om: Marit Eikemos “Samtale ventar”?
- Hva synes du om: Gunstein Bakkes ”Maud og Aud”?
Romanen handler om et eldre ektepar, som har inngått en stilltiende pakt om ikke å snakke om sin fortid. Mens han lukker seg mer og mer inne i seg selv, prøver hun å bryte ut av isolasjonen og tausheten, som det står i forlagets omtale.
NRKs anmelder Leif Ekle er en av dem som har latt seg begeistre av boken. I sin anmeldelse skrev han at den er ”klok og vakker i tilnærmingen til fortielsens problem og aldringens uomgjengelighet”.
Har du lest Dager i stillhetens historie? Er det noe spesielt i boken som fikk deg til å tenke? Del dine tanker med oss!
Merethe Lindstrøm lar oss gjennoppdage rommet, hvordan vi kan bevege oss der og hvilke muligheter som finnes for å møte våre medmennesker. Vi får erfare hullene som oppstår når vi unngår å møte hverandre og hvordan alt godt liv i rommet er avhengig at vi strekker hånden og ordet ut mot den andre, uansett hvilken avstand som må ha oppstått. Tusen takk!
Jeg likte denne veldig godt. Ganske fint i grunnen at forfatteren stoler på at leseren kan takle en sterk historie. «Trist» sier jo ganske lite om bokens kvalitet. Hva skal en eller si om triste klassikere? Det kommer mengder av bøker årlig som er til trøst og hygge, og ikke minst til underholdning. Bra med noe annet.
En nytelse å lese, språket drar meg av sted, flyter så lett og vakkert. Hun «setter» boka med en nervepirrende åpning, jeg tror jeg holdt pusten til jentungen var funnet igjen og alt var bra med barnet. Interessant og god bok. Men det hele ble veldig tungt og trist og jeg ble så bedrøvet og lei meg at jeg leste siste del av boka «på skrå» i full fart
Jeg har skrevet om denne boka i bloggen min. Se: http://sogeland.blogspot.com/2011/12/mamma-var-det-noe-mer-du-ville-si-jeg.html
Kopierte noe derfra inn hit:
Merethe Lindstrøm er god! Det har jeg visst veldig lenge. Jeg har lest et par av novellesamlingene hennes. To ganger har jeg hørt henne bli intervjuet på litteraturfestivaler (en gang i Molde og en gang i Vinje). Hun nevnes stadig av folk som jeg vet har sans for kvalitet. MEN jeg var ikke forberedt å bli så bergtatt av boka hennes. Den traff meg i mellomgulvet. Hvis jeg skal sammenligne med de andre nominerte til Ungdommens kritikerpris, minner denne leseropplevelsen mest om «Gjennom natten» av Stig Sæterbakken. Det er altså dager og netter det handler om … noe som angår oss alle, i større eller mindre grad.
Omslaget på boka er talende for innholdet. Det er rom innenfor rom, og de er tomme og kalde. Men det er lys i vinduet. Eva i boka har behov for trøst og tro, men har vanskelig for å finne det. Er det håp? Tja, det vil jeg ikke svare på. Men heldigvis står døra på gløtt. Jeg er redd døra inn til mannen er i ferd med å lukkes, men døra inn til barna er ikke lukket, slik jeg ser det. Men det haster!
Hva handler den om? Et eldre ektepar som har slutta å snakke sammen. Hun, Eva, forteller historien. Simon, mannen, er på vei til å bli dement, men allerede på forhånd har han slutta å snakke. Høres kanskje ikke ut som ingredienser i en meget god og sterk bok, men det er altså det. For det er jo livet deres som fortelles. Det er alt det som de gjemte for hverandre, som de ville eller ikke ville snakke om. Som de nektet hverandre å ta fram i lyset. Dermed blir alt det usagte det som gjør at vi som lesere drives videre. Vi vil jo gjerne vite hva det er. Sakte, men sikkert får vi et godt bilde av disse to ensomme menneskene, som bor i et flott hus, ryddig og rent. Det er så det minner om et museum eller en kirke, tenker Eva, i starten av boka.
Språket er så hverdagslig og lite dramatisk. Likevel ulmer det under overflaten. Hjerteskjærende opplevelser fra andre verdenskrig og den vanskelige tida etterpå, opplevd av Simon. Opplevelser fra en ungdomstid, som jeg ikke kan røpe her, opplevd av Eva. Jeg tror språket er noe av det som gjør at jeg liker boka så godt. Hun får til en egen stemning, og jeg kan huske dette fra andre av hennes bøker. Da jeg hørte henne bli intervjuet i Molde, ble det snakket om at hun er hele tida seriøs, og at hun skriver om alvorlige tema. Det må også være lov, mente hun. Merethe Lindstrøm er ikke klovnete og bruker ikke media til å fjase rundt. Det skal være sikkert. Jeg hørte henne snakke om det å skrive noveller, da jeg var på Litteraturdagane i Vinje i 2010. Der var hun sammen med blant annet Kjell Askildsen. Jeg synes hun skriver romaner slik hun skriver noveller. Språket er gjennomtenkt. Det skjer noe under og mellom alt som står skrevet.
—
Hun er fremdeles en av mine favoritter blant de nominerte. Og når det gjelder boka jeg sammenlignet den med, «Gjennom natten» er det så jeg grøsser. Stig Sæterbakken døde i natt. Boka hans handler mye om døden. Slutten på boka hans gjorde sterkt inntrykk på meg, slik også hele «Dager i stillhetens historie» gjorde. Jeg hadde nylig oppdaget hans forfatterskap. Både han og Merethe Lindstrøm er navn jeg lenge har kjent uten å lese så mye av dem. Måtte de begge bli lest mye, mye mer!
Denne boka er et funn! Og den rommer så mye mer enn det som har framkommet i de anmeldelsene og omtalene jeg har lest: Det vakre og skjøre samspillet i menneskelivet, tegnet opp mot en urovekkende, eksistensialistisk ensomhet. Romanen er medrivende og utfordrende, den er kompleks, balansert og nyansert – og den maner til ettertanke og gjenlesning. Dager i stillhetens historie er uten tvil den beste litterære investeringen jeg har gjort på mange år!
Tankevekkende og flott roman!
Synes dette var en veldig sterk og velskrevet bok. Lindstrøms språk er vakkert, og elegant og hun klarer å skape en helt spesiell stemning. Jeg ble skikkelig revet med der jeg satt i godstolen, og klarte ikke legge fra meg boka før jeg var ferdig. Vil anbefale alle på det sterkeste å lese «Dager i stillhetens historie», litteratur av høyeste kvalitet!