Forfatter Marit Eikemo. Foto: NRK
Vi har kommet til uke to i vår Månedens bok-Romanprisen spesial, hvor vi inviterer våre lesere til samtale om de seks bøkene som er nominert til P2-lytternes romanpris.
Denne uken åpner vi kommentarfeltet for dere som har lest Marit Eikemos kritikerroste roman Samtale ventar og brenner inne med meninger om den! =)
Genuint morsomme romaner er ikke hverdagskost. Marit Eikemos nye bok er det; morsom på en helt ekte måte. Morsomme romaner som samtidig formidler eksistensielt alvor og menneskelig ubehag ved livet selv, er enda sjeldnere vare. Marit Eikemos «Samtale ventar” er også en slik bok.
Dette skrev Leif Ekle i sin anmeldelse av boken, som kom ut i fjor høst.
Som Leif påpeker, er ikke Samtale ventar bare en morsom roman. For hovedpersonen, eksjournalisten Elisabeth Brenner, befinner seg i en ganske kjip situasjon: hun har falt utenfor arbeidslivet og er på attføring. Noe av det hun gjør i boka er å lyve på seg et vellykket liv på sosiale medier.
I et NRK-intervju snakket Eikemo selv om hvordan mange opplever ensomhet i møte med sosiale medier.
Har du lest Marit Eikemos Samtale ventar? Er det noe spesielt i boken som fikk deg til å tenke?
Ting vi kunne tenkt oss å vite mer om er om du likte alvoret eller humoren i boken best, eller om den fikk deg til å tenke på de som bløffer om lykke på sosiale medier (kanskje du har gjort det selv noen ganger?).
Bruk kommentarfeltet for alt det er verdt!
PS: I forrige uke snakket vi om Tomas Espedals bragevinnende roman «Imot naturen». Leseren Prygien, for eksempel, synes det er trist at godt voksne mannlige forfattere som Espedal og Ragnar Hovland ser ut til å ha ”blitt oppdratt til å være ’uten ryggrad’”. Her kan du lese alle kommentarene.
Tilbaketråkk: Hva synes du om: Merethe Lindstrøms ”Dager i stillhetens historie”? | Bokbloggen
Jeg leste boka før jul og jeg koste meg veldig med den. Det var fantastisk å lese om den rå, frekke, usikre og lite sympatiske Elisabeth. Hun er jo en overdrevet figur, men det er akkurat det som er så flott. Hun gjør ting og sier ting jeg aldri hadde turt. (Altså kan det hende jeg har forståelse for noe av det hun tillater seg). Mens jeg leste boka, var det mange ganger jeg hadde lyst til å rope «Nei, ikke gjør det, Elisabeth», men hun hørte meg selvfølgelig ikke.
Måten hun surrer rundt i sosiale media er veldig morsom. Man kan kjenne igjen både seg selv og andre. Hun avdekker det vi alle vet. Profilene våre er utstillingsviduer, noen ekte, mange falske. Jeg liker også måten hun beskriver små steder. Måtte le mange ganger. Hun tar ting på kornet.
Elevene mine er med i juryen for årets Ungdommens kritikerpris (det har jeg sagt mange ganger på denne bloggen nå…) og de leser også denne boka. Det er nok slik at gutter på 19-20 år ikke er like fascinert som meg. De synes boka er langdryg og at den ikke handler om noe som er i nærheten av spennende. Jentene liker den bedre, når de etter hvert har klart å venne seg til den frekke tonen Elisabeth bruker, hvor uheldig hun er hele tiden og at man må le og gråte på samme sted.
Denne boka er en av mine topp 3 av de nominerte!
Har akkurat lest boka. Marit Eikemo har igjen skrevet en veldig god bok. Synes boka på en fin måte kombinerer humor og alvor. Tenker at den handler mest om hvor kort veien er fra å være høyt ansett og populær til å bli den som ingen vil vedkjennes eller være i nærheten av. De sosiale konvensjonene i samfunnet er sterke, og bryter man dem er man med ett utenfor. Det er mange som så gjerne vil passe inn, men egentlig få som gjør det. Einvik er full av einstøinger. Det er nærmest umulig å gjøre suksess i denne bygda. Broren til legen gjorde et forsøk med å redde verftet, men fallhøyden ble stor. Og igjen står foreldrene med skammen. Så kommer legebroren og skal rette opp feilene og familiens anseelse. Her er det også bare et tidsspørsmål før hans gode intensjoner blir snudd til en skandale, når bygda oppdager at han selger dop til bygdas ungdommer for å finansiere rusprosjektet sitt. Det hele blir tragikomisk.
Synes også det var morsomt å lese betraktninger om Facebook, statusoppdateringer, forventninger og hvordan hun trykker «liker» når hun egentlig misliker.
Elisabeth på slutten trykker «liker» når hun egentlig misliker.
Boka er en fest. Eksjournalisten prøver lykken i ei kollektivt deprimert industribygd. Hun skal intervjue folk for å kartlegge dialekt, men vikler seg på forunderlig vis inn i livene deres; befinner seg brått på et dødsleie eller midt i en krangel mellom et småbarnsektepar. Det er hylende morsomt, samtidig så sårt, for vår antiheltinne kaver: Skammer seg over å være nav-støttet, singel, uten familie, uten evne til å inngå normale relasjoner, men hva er nå det?
Jeg fryder meg, jeg mores og jeg kjenner meg igjen. I livets strabaser, den stadige skammen over utilstrekkelighet som A4-oppdragelsens krav om konformitet har påført oss.
Jeg har 100 sider igjen av boka og piskes videre. «Samtale ventar» anbefales!
Jeg
Boken har jeg liggende, men enda ikke fått lest den… På tide!
Jeg fant boka både morsom, tankevekkende og sår. Kanskje mørk dekker bedre enn sår. Romanen er lettlest, tilsynelatende enkel og med et overkommelig persongalleri, men likevel var det ei bok med mye menneskelig innsikt og dybde. Mye å kjenne igjen eller kjenne seg igjen i, så for meg er hovedpersonen høyst troverdig.
Det er et paradoks at nettopp en slik person har som jobb å knytte kontakt med og komme nær inn på andre mennesker. Jeg syns også Eikemo treffer blink i «samtalene» der ganske mange typisk utleverer seg selv ganske ettertrykkelig.
Handlinga siger ganske rolig og bedagelig framover. Noen vil sikkert mene det går reint for langsomt, men jeg syns det er en sterk nerve i romanen. Og hovedpersonen er langt fra forutsigbar. Alt kan skje. Romanen dirrer. For slik er det med mennesker som lever på kanten og er medtatte og vindskeive. Derfor stivner mitt smil noe etter hvert.
Det er mulig å tenke seg hvordan det kan gå ganske tidlig i romanen. Også går det nettopp slik. Men for meg var det nyttig at Marit Eikemo hadde lagt ut noen spor mot slutten, slik at det hele ble tydelig nok.
Jo. Dette er en roman som sitter i ei stund.
Humoren til Eikemo var absolutt det beste. Følelsen av å stadig falle kjente jeg meg godt igjen i. Det samme gjelder den vanskelige NAV-relasjonen og singel-tilværelsen. Boken treffer tidsånden med Facebook, ensomhet og kaos i en og samme bok. Liker også godt det tilsynelatende, enkle språket. Er spent på neste prosjekt fra Eikemo!