Fra San Franciscos steile gater kommer The Fresh & Onlys, et deilig bråkete indiepopband med to album i bagasjen.

Nå på fredag, 23. september, kommer de fire skjeggete mennene til Oslo for å spille det som tegner til å bli en svett og deilig intimkonsert på The Crossroad Club.

Vil du få med deg dette? Send en mail til lydverketkonkurranse@nrk.no, og få listeplasser til deg selv og en venn!

Husk fullt navn og telefonnummer – vinnerene kontaktes via SMS fredag formiddag!

«Waterfall»:

The Fresh & Onlys har brukt hele september til å turnere i Europa. Mellom slagene har gitarist Wymond Miles allikevel funnet tid til å levere sin gjesteliste til Lydverket. Her kan du få innblikk i musikken som har formet han:

Hvilken plate betydde mest for deg da du var 14 år gammel?
Guns N’ Roses var alt for meg på den tiden – den aller første kassetten jeg kjøpte var Apetite For Destruction. Men innen Use Your Illusion var ute,  var alle musikkvideoene blitt helt såpeopera. Så, ut av det blå, kom Nirvana. Jeg var ikke mye kultivert da jeg vokste opp, det gikk stort sett i gangsterrap og metal. Tidlige Guns N’ Roses-inspirasjonkilder som T-Rex, Damned og Misfits ble inngangsporten inn til punk for meg, men av en eller annen grunn følte jeg at jeg kunne spille i Nirvana. Det ble et paradigmeskifte for meg – i hvert fall frem til noen ga meg en Smiths-kassett to år senere.

Les om det legendariske musikkåret 1991 her.

Hva førstevalget på lørdagskvelden?

Jeg slenger på Alan Vegas første solo-LP for å komme i gang. Noe Orange Juice gjør også susen. Ellers setter jeg på B-sida av Smiths The Queen Is Dead om jeg skal ut, eller A-sida om jeg skal være hjemme.

Og hva med søndag morgen?

Hver søndag starter nærmest rituelt med Sam Cook, og så Chet Baker. Den sene morgenen blir fylt av Duke Ellington, og har en tendens til å gli over i Fairport Convention eller Current 93.

Hvilken plate/låt skulle man ikke tro du likte?

Jeg vet ikke helt hva man forventer at jeg, eller vi, liker, men det virker alltid som folk blir sjokkert når de hører at Shayde og jeg elsker Antony & The Johnsons. Tim har for sin del ikke hørt på noe annet enn hiphop store deler av sitt liv.

Hvilken låt egner seg best til sex?

Hmmm… Fra toppen av hodet: Francoise Hardy, kanskje Roxy Musics Avalon eller Cocteau Twins Treasure. Det er perfekte forføringsalbum, i det minste.

Hvilken låt får deg til å grine?

The Everly Brothers sin versjon av «All I Have To Do Is Dream». For meg oppsummerer den sen 1950-talls popromantikk. Jeg kommer meg aldri forbi «I need you so…»-biten og det veldig melankolske skiftet i tonaliteten der. Og så «Sleepwalk» av Santo & Johnny – helt siden jeg var liten har det vært min begravelsesmarsj.

Hvilken låt skulle du ønske at du selv hadde skrevet?

I det siste har det vært «The Devil’s Eye» med The Go-Betweens. En enkel, perfekt kjærlighetssang. Jeg misunner hvor sublim og uanstreng den er – store 12-strengs gitarer og avslappet, alvorlig vokal. Jeg får aldri til å strippe det ned på samme måte.

Hvilken plate er tidenes mest oppskrytte?

Hm, alt for omfattende spørsmål. Hva med den mest overvurderte Dylan-plata? John Wesley Harding» - jeg forstår det bare ikke. Munnspillet er så høyt og sprøtt at det ødelegger hele opplevelsen. «All Along The Watchtower» er åpenbart en fantastisk låt, men det er umulig å nå opp til Hendrix sin versjon. John Wesley Harding gikk til topps på listene både her i USA og i Storbritannia, men skvist inn mellom den nesten perfekte Blonde On Blond og Nashville Skyline føles det albumet veldig lite.

Og det mest overvurderte?

Jeg fortsetter på Dylan: Oh Mercy er en triumf. Etter alle de drittalbumene fra 1980-tallet lager han en vakker, underspilt plate, produsert av Daniel Lanous. De to var en perfekt match etter mitt hode – den drømmende produksjonen og Dylans raspende stemme understreket noen helt perfekte låter. «Most of the Time» er helt nydelig.

Hvilken plate har du hørt mest på det siste halvåret?

Antakelig det siste PJ Harvey-albumet. Mye har blitt sagt om hvor slående dette albumet er. Det er ganske utrolig å se henne gjøre sitt beste album, 20 år ut i karriera. Hver eneste tone er perfekt, hvert eneste ord presist. Jeg har virkelig tatt lærdom fra produksjonen og den avlappa, frie måten hun synger på, som driver frem albumets narrativ.

Les Lydverkets anmeldelse av albumet her (6/6).

Hvilken artist eller band var den siste du falt for?

Dwight Tilley Band-albumet Sincerely er helt utrolig. 1970-tallet, et sted mellom ELO og tidlig John Lennon solo. Total kommersiell flopp da det kom ut, men et bemerkelsesverdig album.

Les flere gjestelister her: Mathias Stubø, Wolves Like Us, Kvelertak, Bäddat För Trubbel, Miami Horror, Razika, Sondre Lerche, Jennie Abrahamson, Anders Danielsen Lie.

Tags: crossroads, gjesteliste, the fresh & onlys, vinn billetter