Miami Horror. Foto: Promo

Miami Horror. Foto: Promo

Gjesteliste: Miami Horror

Den australske elektropop-kvartetten Miami Horror gjestet nylig Oslo. Vi huket tak i gitarist Josh Moriarty, som hyller Chris Cornell, disser Bob Dylan og elsker The Doors.

Skrevet av:
Publisert 15:47 18 mai, 2011

Australsk popmusikk med hørbare røtter i elektronika har blitt en kraft å regne med de siste tiåret. Som en bauta i «sjangeren» står naturligvis The Avalanches’ grensesprengende Since I Left You (2000), med navn som Cut Copy, The Presets og Empire Of Sun blant de største bandene i kjølvannet av den sampleglade duoen.

Flere gjestelister: Sondre LercheAnders Danielsen LieJennie AbrahamsonEinar StrayRazika

Utfordrere til den hjemlige elektropop-tronen down under mangler det imidlertid ikke på, og Miami Horror er blant de heteste tipsene, ikke minst på bakgrunn av bandets finfine fullengder fra i fjor, Illumination. Den høres omtrent slik ut:

Hove har etter eget sigende forsøkt å booke dem til sommerens festival, men bandet befinner seg dessverre ikke på kontinentet i perioden. Det hindret dem ikke fra å spille på Hoves releasefest på Parkteatret tidligere denne måneden, med positive stemningsrapporter fra de fremmøtte.

Vi benyttet anledningen til å huke tak i bandets gitarist, Josh Moriarty, for å dykke dypere i hvilken musikk som har formet ham, fra fordums favoritter til nåtidig gull. Bare ikke argumentér for nobelprisen til Dylan overfor ham.

Hvilken plate betydde mest for deg da du var 14 år gammel?

Soundgardens Down On The Upside. De var et kjempesvært band på det tidspunktet, og det er rart å tenke på at et band som låter så underlig, når man hører tilbake på det, kan oppnå en sånn mainstreamsuksess. Forhåpentligvis kan det skje igjen.

Soundgarden – «Pretty Noose»:

Hva hører du på lørdag kveld, før du skal ut og slåss?

The Doors’ L.A. Woman. Funker hver gang, spesielt etter noen glass whisky.

Og hva med søndag morgen, når du slikker sårene?

The Doors’ L.A. Woman, fordi du fortsatt holder på dagen etter. Lenge leve Jim.

The Doors – «L.A. Woman»:

NONRO127565CD0005_L.A._Woman

Hvilken plate skulle man ikke tro du likte?

Blood Brothers’ Burn Piano Island Burn, et av de mest energiske albumene jeg noensinne har hørt. Det er sjukt, men lidenskapelig.

Hvilken plate egner seg best til sex?

D’angelos Voodoo. Uten et fnugg av tvil. Virker hver gang.

Hvilken låt får deg til å grine?

En hvilken som helst ballade med Michael  Jackson nå for tida, mens særlig «Will You Be There» fra Dangerous. Stakkars Michael, berømmelsen drepte ham. R.I.P xo

Hvilken låt skulle du ønske at du selv hadde skrevet?

«Everybody’s Talkin’» av Harry Nilsson. Fra øyeblikket den starter har den en helbredelig effekt på sjela di. Det er et utrolig øyeblikk festet til teip; lyden av en fri menneskelig ånd.

Hvilken plate er tidenes mest oppskrytte?

Alt av Bob Dylan.

Og mest undervurdert?

For meg er det Chris Cornells første soloalbum, Euphoria Morning. Han ga det ut noen år etter at Soundgarden ga seg. Fyren er gal nå, men han hadde det fortsatt da. Han hadde hengt ut med Jeff Buckley, og den påvirkningen høre du på platen. I tillegg har Alain Johannes, som spiller med Queens Of The Stone Age og Them Crooked Vultures, og kona hans vært med på å skrive låtene. Det er en ekstrem meldirikdom på dette albumet, akkordrekkene har masse dybde og instrumenteringen er superb.

Chris Cornell – «When I’m Down» (live):

Hvilken plate har du hørt mest på det siste halvåret?

Colour Revolts The Cradle. Vokalharmoniene er upåklagelige og de har denne lengtende kvaliteteten i stemmene sine, denne søkenen etter noe mer der ute i verden. De sikter mot hjertet ditt, men uten å tipper over i det sukkersøte. De rocker som bare det – alle burde høre på dem!

Colour Revolt – «8 Years»:

Hvilken ny artist falt du for sist?

En engelsk fyr som kaller seg Sleeping States. Det låter herlig. Han gjør stort sett alt selv, uten at det høres som en av disse overproduserte nye elektronikaplatene. Uttrykket er basert på vakker gitar og vokal, men med unike melodier, som griper tak i deg til tross for at de er subtilt gjennomført. Sjekk ut skiva In the Gardens of the North, den er brilliant.

Sleeping States – «Gardens Of The South»:

Tags: , , , , , , , , , , , ,

Del "Gjesteliste: Miami Horror"
 

1 kommentar på “Gjesteliste: Miami Horror”

  1. Tina sier:

    Voodoo!

Legg igjen en kommentar