Oliver Møystad har besøkt bokmessa i Frankfurt
i mange år. Foto: Ana Leticia Sigvartsen/NRK
En av de norske forfatterne som peker seg ut på verdens største bokmesse er Samuel Bjørk. Det er et pseudonym og boken det handler om heter Det henger en engel alene i skogen. Den dukket opp fra sidelinjen, og er nå solgt til flere land, blant annet Spania og Brasil.
Hvilken norsk bok ville du anbefalt lesere i andre land? Bruk kommentarfeltet nederst i saken! Les videre
I dag går verdens største bokmesse av stabelen i Frankfurt. Som vanlig, har arrangørene invitert et land til å være messens hovedgjest, og i år er det Brasil som har fått æren.
Brasil er æresgjest på bokmessa i Frankfurt, som arrangeres fra 9. til 13. oktober. Foto: Frankfurt Book Fair/Peter Hirth
I praksis betyr det at Brasil stiller med over 70 forfattere, viser frem over 100 litterære utgivelser og er i en eller annen form fokus i nesten 500 arrangementer i byen, både i og utenfor messeområdet.
Det betyr også at brasilianeren i NRKs litteraturredaksjon, altså undertegnede, pakker kofferten og reiser til Frankfurt med notatblokk, kamera og lydopptaker for å gi deg, kjære leser, et lite glimt av det som skjer der nede. Les videre
─ Åh, se, kua ligner på Batman, tenkte @idafrosk. Og sånn ble det. Foto: Ida Skivenes
─ Det er litt uklart når det sa klikk for meg, men det var nok i vår, da det gikk ut over helse og jobb å lage matkunst. Nå er Ida Skivenes aktuell med «Leik med maten!», den første norske Instagram-boka. Om to uker lanseres den engelske utgaven, i Paris.
Les videre
Vi drar på biltur sammen med biljournalisten som har skrevet boka «Norske bilfavoritter» og snakker om den helt spesielle norske bilkulturen i en eim av bensin, asfalt og etterhvert barskog.
Karl Eirik Haug, også kjent som redaktør i Carl´s Car, nå bokaktuell. Foto: Ana Leticia Sigvartsen/NRK
Noen, og denne noen kan godt være hun som skriver denne artikkelen, kommer i tanker om bilene i livet sitt under oppveksten, gjennom livet. En morfars grå PV i den åpne garasjen, som man kunne få i «dueskitgrå» mot ekstra betaling, står det i «Norske bilfavoritter». Denne Volvoen hadde en markedsandel på 5,2% i 1960, får vi vite. Jeg leser at «Nordmenn gikk mann av huse for å sikre seg det sosialdemokratiske statussymbolet», det handler altså om min egen familie også.
Les videre
Her kan du lese det første kapitlet i Tore Renbergs nye roman.
666 (PÅL)
Øynene, det føles som om det er sand på dem.
Som om det ligger et fint lag av små sandkorn over hinnen. Det har vært sånn i flere uker nå. Det er ingenting som hjelper, øyedråper, øyesalve, det vil ikke forsvinne. Kornene skaver mot hinnen. Fortsetter det, vil steinene perforere øyeflaten og en dag vil han våkne opp ute av stand til å se verden.
Kanskje like greit.
Kan bli så kvalm av dette.
Det kommer aldri til å gå, gjør det vel?
«Hva skriver du om?» Det spørsmålet har de fleste forfattere fått mange ganger. Jeg undrer: Hvem skriver forfatterne for?
Jeg vet ikke om du fikk med deg alt det bråket som oppsto på denne tiden for to år siden, da forfatter Tomas Espedal, på Aftenpostens idéfestival var det visst, uttalte at hvis leserne hans bare besto av kvinner fra femti år og oppover, så ville han slutte å skrive. Dette ble til en debatt om kulturkjerringer, selv om Espedal aldri hadde tatt det ordet i sin munn. Det var det Aftenpostens daværende kommentator Vidar Kvalshaug som brakte inn.
Tomas Espedal fikk hjelp til å erte på seg et utall kvinnelige lesere. (Foto: Helge Skodvin/Gyldendal)
Hvem er det du skriver for, forfatter? Til?
Det sanneste svar, hvis du svarer i tråd med ditt svulmende, bankende hjerte, er selvsagt at du skriver for den du er forelsket i, eller til den du har mistet, eller den du savner. Hvor mye verdenslitteratur har ikke oppstått med kjærlighet som drivkraft? Tenk på Kafka, og hans brev til Felicie, Milena eller Dora Diamant?
En bok har det felles med et brev eller en epost eller en sms at den har en avsender. Men en roman må kanskje ikke nødvendigvis ha en mottaker?
Når en forfatter kommer med et manus til et forlag, så begynner forleggeren, hvis hun er en ordentlig forlegger, i tillegg til de kvalitative vurderingene i sitt stille sinn å foreta en markedsvurdering. Har denne forfatteren en målgruppe? Hvem vil lese dette?
Åsne Seierstad fortalte en gang at hun så for seg en god venninne fra Lillehammer som var lege når hun skrev. Altså en velutdannet kvinne, men ikke en som var veldig innenfor et litterært system eller med spisskompetanse på noen av de konfliktområdene hun skrev om.
Dette er vel den journalistiske tilnærmingsmåten. Vi vil nå ut. NRK-journalister har dette i ryggmargen. Innforståtthet og vanskelig ord som ikke blir forklart blir slått hardt ned på morgenmøtet. Dette blir forsterket av at vi lever i et veldig egalitært samfunn – altså en samfunnsform og organisering som tar sikte på likhet.
Det er rett og slett veldig ugreit å være kulturelitistisk i dette landet. I hvilket annet land ville Dagbladet kommet unna med å gjøre forfatternes forhold til trening til hovedtema i sitt bokbilag?
Hva skjer med kunstneren i et sånt intellektuelt klima? Vel her er min teori: Hun blir trassig! Jeg tror det var Dag Solstad som en gang sa at han gladelig hadde puttet sitt nye manus i en bankboks, hvis noen hadde vært villig til å betale ham for det.
Når ble hun født, antimålgruppeforfatteren?
La oss si at det begynte med østerrikske forfatteren Peter Handke, som tidlig på syttitallet proklamerte at han bodde i et elfenbenstårn. «Ich bin ein bewohner des Elfenbeinsturms».
Idéen om kunstneren som lever tilbaketrukket fra verden har vært brukt som metafor siden poeten Hölderlin flyttet inn i tårnet hos familien Zimmer og ble der i tretti år. Peter Handke skrev i 1966 et stykke som het «Publikumsutskjelling», der budskapet kunstneren hadde plikt til å rakke ned på den til enhver tid herskende smaken i konsumsamfunnet. Handke var da også på kollisjonskurs med flere kolleger som, inspirert av kulturrevolusjonen i Kina, diskuterte hvordan kunsten kunne nå ut til folket.
Vi kan trygt si at Tomas Espedal i sin antiholdning til publikum befinner seg i Handke-tradisjonen når han forteller om hvem han i hvert fall ikke skriver for.
Men hvem skriver han for?
Den som leser hans nye roman vil oppdage at hvert kapittel i «Bergeners» er tilegnet en kvinne. Til Silje Aa. Fagerlund, til Monica Aasprong, Rita Labrosse, Matilda Roos osv, osv. Den delen av boken som handler om Bergen tilegner Espedal sin kollega, 60-plusseren Cecilie Løveid.
Tomas Espedal er en av samtidslitteraturens store kjærlighetsdiktere. Hans nye bok er ikke noe unntak, men her møter vi også gjengen i Bergen som han skriver for. «Kommer Mazdak, kommer Sigurd, kommer Audun, kommer Bernhard, kommer Frode, kommer Elisabet», skriver Espedal, og så bærer det av sted på fest i Welhavensgate.
Er du sur for at du ikke ble invitert? Synes du det er smalt og ekskluderende?
Vel.
Espedal er ikkje den første anti målgruppe-gruppetilhørighets forfatteren. Jan Erik Vold skrev i sin tid dikt der han hyllet sin gjeng.
Men den tøffeste definisjonen av forfattermålgruppe jeg har hørt kommer ikke fra noen av dem.
Dramatiker og poet Jon Fosse i yngre dager. (Foto: Terje Bendiksby, Scanpix)
Den kom fra en ung og nervøs Jon Fosse tidlig på nittitallet. Han satt i en panelsamtale i kjelleren på Hotell Vossevangen under Vossa Jazz.
« Eg skriv for Gud» brølte Fosse, da spørsmålet omsider kom, og ingen i salen tvilte et øyeblikk på at det var sant.
Espedals 800 kjernelesere blir litt knuslete i forhold.
Marcel Reich-Ranicki på forsiden av
Der Spiegel i 1995.
Tysklands litteraturpave nr. 1 (1920-2013) forandret trolig livet mitt.
Først var det en forside av et tysk ukemagasin. Året er 1995, jeg er student i den østtyske byen Dresden, og på magasinets forside ser jeg en aldrende mann som river en bok i to.
Mannen het Marcel Reich-Ranicki – litteraturkritiker og programleder for tysk fjernsyns mest populære tv-program gjennom tidene: Das literarische Quartett.
Romanen han spydde edder og galle over inne i bladet var – jeg holdt på å si selvsagt – skrevet av Günter Grass.
Det er mulig at Reich-Ranicki da ga livet mitt ny retning på flere måter. Først og fremst bestemte jeg meg for at jeg skulle ta hovedfag i tysk litteratur. Dernest bestemte jeg meg for at dette hovedfaget skulle handle om den boken Reich-Ranicki rev i stykker.
– Eller enkle måtar å nærme seg den nye litteraturen på, tenker litteraturkritiker i NRK, Marta Norheim.
Litteraturkritikar i NRK, Marta Norheim, kjenner seg kvart år overvelda av bokhausten. (Foto: Hilde Bruvik)
Mens naturen visnar og døyr om hausten, er det stikk motsett i kulturen: der sprett det fram nye blad kvar einaste dag. Kort sagt: den lett absurde bokhausten er her. Og kva kan vi gjere med det?
For oss som jobbar med samtidslitteraturen er hausten ein einaste lang julaften, der det rausar inn harde pakker kvar einaste dag. Forfattarane har site kvar for seg på skriveromma sine og arbeidd, kanskje i mange år, dei slit og strevar med å få det slik dei vil, etterkvart har teksten gått fram og tilbake mellom forfattaren og forlaget, kanskje i årevis, men så endeleg ein vakker dag skal boka ut til folket, og då hastar det plutseleg veldig, for denne vakre dagen bør aller helst vere i september eller oktober. Det er dette som heiter Bokhaust, noko som slett ikkje er eit naturfenomen, denne spesielle typen haust finst rett og slett fordi vi feirar jul midt på vinteren.
Hvis du kommer til biblioteket for å lese aviser en time etter åpningstid, får du trøbbel. Kommer du etter lunsj, er du sjanseløs.
Les videre
Når ein les ei bok som kvensomhelst på lang avstand kan sjå er av låg litterær kvalitet, gøymar ein då sin guilty pleasure – eller les ein vidare i alles påsyn?
Finnes det bøker her du ikke vil bli sett med?
Kor litterært forfengeleg er du? Les videre
