«Hva skriver du om?» Det spørsmålet har de fleste forfattere fått mange ganger. Jeg undrer: Hvem skriver forfatterne for?
Jeg vet ikke om du fikk med deg alt det bråket som oppsto på denne tiden for to år siden, da forfatter Tomas Espedal, på Aftenpostens idéfestival var det visst, uttalte at hvis leserne hans bare besto av kvinner fra femti år og oppover, så ville han slutte å skrive. Dette ble til en debatt om kulturkjerringer, selv om Espedal aldri hadde tatt det ordet i sin munn. Det var det Aftenpostens daværende kommentator Vidar Kvalshaug som brakte inn.
Tomas Espedal fikk hjelp til å erte på seg et utall kvinnelige lesere. (Foto: Helge Skodvin/Gyldendal)
Det som kanskje lå under Espedals kjappe kommentar i kampens hete var et allment interessant spørsmål.
Hvem er det du skriver for, forfatter? Til?
Det sanneste svar, hvis du svarer i tråd med ditt svulmende, bankende hjerte, er selvsagt at du skriver for den du er forelsket i, eller til den du har mistet, eller den du savner. Hvor mye verdenslitteratur har ikke oppstått med kjærlighet som drivkraft? Tenk på Kafka, og hans brev til Felicie, Milena eller Dora Diamant?
En bok har det felles med et brev eller en epost eller en sms at den har en avsender. Men en roman må kanskje ikke nødvendigvis ha en mottaker?
Når en forfatter kommer med et manus til et forlag, så begynner forleggeren, hvis hun er en ordentlig forlegger, i tillegg til de kvalitative vurderingene i sitt stille sinn å foreta en markedsvurdering. Har denne forfatteren en målgruppe? Hvem vil lese dette?
Åsne Seierstad fortalte en gang at hun så for seg en god venninne fra Lillehammer som var lege når hun skrev. Altså en velutdannet kvinne, men ikke en som var veldig innenfor et litterært system eller med spisskompetanse på noen av de konfliktområdene hun skrev om.
Dette er vel den journalistiske tilnærmingsmåten. Vi vil nå ut. NRK-journalister har dette i ryggmargen. Innforståtthet og vanskelig ord som ikke blir forklart blir slått hardt ned på morgenmøtet. Dette blir forsterket av at vi lever i et veldig egalitært samfunn – altså en samfunnsform og organisering som tar sikte på likhet.
Det er rett og slett veldig ugreit å være kulturelitistisk i dette landet. I hvilket annet land ville Dagbladet kommet unna med å gjøre forfatternes forhold til trening til hovedtema i sitt bokbilag?
Hva skjer med kunstneren i et sånt intellektuelt klima? Vel her er min teori: Hun blir trassig! Jeg tror det var Dag Solstad som en gang sa at han gladelig hadde puttet sitt nye manus i en bankboks, hvis noen hadde vært villig til å betale ham for det.
Når ble hun født, antimålgruppeforfatteren?
La oss si at det begynte med østerrikske forfatteren Peter Handke, som tidlig på syttitallet proklamerte at han bodde i et elfenbenstårn. «Ich bin ein bewohner des Elfenbeinsturms».
Idéen om kunstneren som lever tilbaketrukket fra verden har vært brukt som metafor siden poeten Hölderlin flyttet inn i tårnet hos familien Zimmer og ble der i tretti år. Peter Handke skrev i 1966 et stykke som het «Publikumsutskjelling», der budskapet kunstneren hadde plikt til å rakke ned på den til enhver tid herskende smaken i konsumsamfunnet. Handke var da også på kollisjonskurs med flere kolleger som, inspirert av kulturrevolusjonen i Kina, diskuterte hvordan kunsten kunne nå ut til folket.
Vi kan trygt si at Tomas Espedal i sin antiholdning til publikum befinner seg i Handke-tradisjonen når han forteller om hvem han i hvert fall ikke skriver for.
Men hvem skriver han for?
Den som leser hans nye roman vil oppdage at hvert kapittel i «Bergeners» er tilegnet en kvinne. Til Silje Aa. Fagerlund, til Monica Aasprong, Rita Labrosse, Matilda Roos osv, osv. Den delen av boken som handler om Bergen tilegner Espedal sin kollega, 60-plusseren Cecilie Løveid.
Tomas Espedal er en av samtidslitteraturens store kjærlighetsdiktere. Hans nye bok er ikke noe unntak, men her møter vi også gjengen i Bergen som han skriver for. «Kommer Mazdak, kommer Sigurd, kommer Audun, kommer Bernhard, kommer Frode, kommer Elisabet», skriver Espedal, og så bærer det av sted på fest i Welhavensgate.
Er du sur for at du ikke ble invitert? Synes du det er smalt og ekskluderende?
Vel.
Espedal er ikkje den første anti målgruppe-gruppetilhørighets forfatteren. Jan Erik Vold skrev i sin tid dikt der han hyllet sin gjeng.
Men den tøffeste definisjonen av forfattermålgruppe jeg har hørt kommer ikke fra noen av dem.
Dramatiker og poet Jon Fosse i yngre dager. (Foto: Terje Bendiksby, Scanpix)
Den kom fra en ung og nervøs Jon Fosse tidlig på nittitallet. Han satt i en panelsamtale i kjelleren på Hotell Vossevangen under Vossa Jazz.
« Eg skriv for Gud» brølte Fosse, da spørsmålet omsider kom, og ingen i salen tvilte et øyeblikk på at det var sant.
Espedals 800 kjernelesere blir litt knuslete i forhold.
Tilbaketråkk: Boknyheter #51 | Julies bokbabbel - litteratur og småprat
At forfattere skriver for en bestemt målgruppe tror jeg i all hovedsak begrenser seg til målgruppene voksne, ungdom eller barn, muligens også kjønn til tider. I alle fall hva roman-sjangeren gjelder (fagbøker unntatt).
Den som skriver fiction, vet at det å opptre som «Gud»; styre all handling mot en bestemt lesergruppe ikke alltid fungerer. Det hender – kanskje ofte – at hovedfiguren i en roman snur seg mot forfatteren og sier:
«Drit og dra! Det er jeg som bestemmer hva som skjer i denne fortellingen. Du er bare en forfatter, og din jobb er å skrive ned ting. Så følg med – og skriv!»
Var det ikke slik ville forfatteren trolig bare skrive for seg selv og de han evnet å bli kjent med i løpet av et levd liv. Gode romaner er egne univers hvor hovedpersonene lever egne liv. De kan gjøre ting som forfatteren selv finner helt avskyelig. Å legge bånd på handlingen, hovedpersonen og andre – for å tekkes en spesiell lesergruppe, gir trolig en dårlig roman.
Lytt til en forfatter som snakker i det offentlige rom. Det er ikke mye avvik der. Som folk flest, og alltid politisk korrekt i handling og ord. Og glade skal vi være for det, for fy har jeg sett mange stygge jævler mellom permene – og heldigvis bare der. Forfatteren viste seg å være en snill og grei kar.
Dette må være i nærheten av topplista over verdens smaleste problemstillinger.
Jeg forstår at det har noe å si for forfatteren og forleggeren hvem som er [den tenkte] målgruppa. Men som leser betyr det da vitterlig nada om forfatteren så for seg sin syke onkel, en rødvinspimpende finkulturialist, hunden han måtte ta livet av som 11-åring, Gud eller fanden selv. Enda mindre betyr det hvem forfatteren fester sammen med i en utvalgt hage, eller hva vedkommende måtte mene om seg og sine.
Det eneste som betyr noe er om boka gir meg noe. Hvis ja, fint. Hvis nei, neivell.
Når det gjelder kommentaren til Fosse har jeg for øvrig en saksopplysning: Når jeg leser, er det jeg som er Gud.
En god tekst er en invitasjon til utforskning av kontaktpunkter mellom avsender og mottager. Å strengt definere mottager kan bety en forsnevring av et rom som bør være størst mulig.
Det Tore mener å si er at, at, atte… glem det!