Her kan du lese det første kapitlet i Tore Renbergs nye roman.
666 (PÅL)
Øynene, det føles som om det er sand på dem.
Som om det ligger et fint lag av små sandkorn over hinnen. Det har vært sånn i flere uker nå. Det er ingenting som hjelper, øyedråper, øyesalve, det vil ikke forsvinne. Kornene skaver mot hinnen. Fortsetter det, vil steinene perforere øyeflaten og en dag vil han våkne opp ute av stand til å se verden.
Kanskje like greit.
Kan bli så kvalm av dette.
Det kommer aldri til å gå, gjør det vel?
Pål drar kluten over blandebatteriet, bretter den og henger den over krana. Han støtter hendene mot kjøkkenbenken og fyller lungene med luft, som om det skulle hjelpe. Han hører det suse fra sisternen i andre etasje og han puster ut, kikker mot hunden. Den svarte og hvite border collien hviler på pleddet ved siden av peisen.
«Hæ, Zitha? Like greit, hva?»
Suset fra sisternen avtar og det er stille i huset. Like stille som ute, hvor ikke engang bladene på trærne beveger seg under det gule skinnet fra gatelyktene. Ikke engang hyssingstumpen som henger fra grana rører på seg, den jentene pleide å feste melkekartonger i, melkekartonger de hadde klippet åpninger i og stukket en pinne igjennom så kjøttmeisen kunne sitte der og spise.
Far? Kan vi ta noen rosiner? Liker småfuglene rosiner?
Melkekartongen forsvant, kona forsvant, jentene er her ennå, det samme er hyssingstumpen.
Pål kniper det høyre øyet sammen og presser en irritert pekefinger mot øyelokket. Han slår på radioen. P4. Coldplay. Den låten var en hit for noen år siden. Hva heter den? Alltid plagsomt når de ikke synger tittelen. Now in the morning I sleep alone. Han slår av radioen. Alt snakker om ham, og han orker det ikke lenger. Han klarer ikke å se tv, han klarer ikke å lese aviser, han sitter med romaner i fanget og leser den samme siden seksten ganger uten å få med seg hva som står på boksidene.
Det eneste han kan orke, er stillheten. Uansett hvor etsende den kan være.
Høsten kom tidlig i år. Septembers første uker var dynket i regn og jaget av vind, men nå er det brått kommet noen lysende dager. Det er som om sommeren ønsker å ta et siste farvel. Lavt på den vidåpne himmelen henger en hvitskinnende sol. Fra tidlig på formiddagen kaster den lange skygger inn i gatene. Den er så sterk at den gir inntrykk av å skulle brenne opp himmelen, og deretter seg selv.
Hva, Zitha? Tror du far kommer til å klare dette?
Den ene forpoten til hunden er krøllet oppunder brystet, den andre ligger langs den ulveaktige snuten, slapp og dormende. Zitha får et litt komisk uttrykk når hun ligger sånn flattrykket ned i pleddet. Ørene hviler langs hodet, lekre og vakre.
Det er en trygg hund, og det er en vakker hund, og den aner ingenting om hva som skjer med herren sin. Zitha bare er der. Sover. Leker. Løper. Spiser. Står foran Pål med like stor hengivenhet dag etter dag; logrende hale, svinsende rompe, lepjende tunge.
Han kikker ut vinduene mot hagen. Det mørkner fort nå. Allerede i halv åtte-tiden slås gatelyktene på, allerede da kommer skumringen, og en drøy halvtime senere er det bekmørkt.
For en måned siden begynte sommeren å ebbe ut. Folk gikk ennå i T-skjorter og shorts. Men så var det over for denne gang. Bjørka gulnet, rododendronen rødnet, løvtrærne begynte å falme. Kvinnene fant fram lårlange jakker, fargene skiftet til grått, brunt, oker, det ble flere hodeplagg å se. Folk begynte å gå med skjerf og sjal, de satte bort småskoene, ungene kom i fleecejakker og regntøy.
Ja da, småfuglene kan få rosiner, de liker det.
Kommer mor tilbake, far?
Nei, jeg tror ikke hun gjør det.
Lenge siden nå.
Gradene krøp, kveldene ble kaldere. En morgen så han naboen skrape frontruta på bilen. Godt han selv har garasje.
Disse unaturlig lyse dagene, de er bare på lån. Det er sommerens siste sukk, det kommer ikke til å vare. Kroppen må likevel justeres, justeres mot den nye årstiden, for det langvarige mørket som er på vei, måneder med kulde og mørke. Leddene blir støle, kroppen blir tyngre, søvnen krever større rom.
Pål gnir de sesongtørre hendene mot hverandre, han kikker mot Zitha. Pusten går i lange drag. Hvem vet om hun drømmer, og hvem vet hva hun drømmer om bak den fine pannen sin.
Kan bli så utrolig kvalm av dette.
Han smatter og går nærmere den sovende hunden. Hun rykker til, reiser seg på forpotene, gjesper og strekker seg. Halen begynner øyeblikkelig å smelle, tunga ruller fram fra kjeften som med én gang begynner å væske.
«Jaa. Kom, Zitha. Jaa.»
Han går mot gangen med Zitha småløpende om beina. Han kremter, tydelig. Han sier «ja, ja» ekstra høyt idet han henter hundebåndet fra den øverste skuffen og ser det glimte i øynene hennes.
Dette kommer ikke til å gå. Gjør det?
Jentene.
Hundehalen går som en strikkmotor, hun svinser lykkelig foran ham. Pål gnir fingrene mot øynene, før han bøyer seg og kjenner blodet velte i hodet, som om kraniet er en kolbe og alt dreier med tyngdekraften. Han klør Zitha under haken og ser hunden i øynene og mottar den samme grenseløse tilliten hun alltid er parat til å gi.
Pål hører det gå i en dør ovenpå. Han tar på seg høstjakka, stikker føttene i skoene. Han tar en hånd til innerlommen og kjenner etter om konvolutten ligger der, og det gjør den.
De er skarpe, colliene. Intelligente. Da kona gikk fra ham og fikk høre at han skulle få seg hund, sa hun han burde fått seg en setter; kommet seg ut på jakt som andre mannfolk. Ja, du synes vel det, sa Pål. Setterne, sa Christine med beundring i stemmen, de løper seg selv til døde om de får sjansen. Colliene, sa Pål, de er vakre og de passer huset, det er en sånn hund jeg vil ha.
Bare løpe. Sprenge seg selv, forsvinne.
Han skulle gjerne gjort det. Det er den følelsen han har kjent oftest i det siste. Løpe, sprenge, forsvinne. I tillegg til nummenheten, i tillegg til angsten, i tillegg til skammen; ingen vet hva jeg holder på med.
«Skal jeg bli med ut, far?»
Skritt over teppet der oppe.
Ungene er det verste. Det føles som om Tiril og Malene er det eneste som står mellom ham og det han skal gjøre. Malene er verst. Liksom fars jente.
Hun kommer ned trappene, han kjenner skrittene hennes som han kjenner sitt eget mugne hjerte.
«Hm? Skal jeg være med?»
«Nei, da.» Han klarer ikke å møte blikket hennes. «Bare gjør leksene, du.»
«Har gjort dem.»
Pål smiler tafatt. «Jeg blandet deg visst med en som ikke alltid gjør leksene sine. Hvor er Tiril?»
«På jobb, vel.»
«Ja, selvfølgelig.»
Malene rynker øyenbrynene. Hun lager den rare grimasen med munnpartiet, den hun har laget siden hun var spedbarn, den som får henne til å se ut som E.T. Det er rett før han begynner å gråte.
Datteren bøyer seg mot Zitha, drar hendene kjærlig over snuten så hun får kinaøyne. Hun setter ansiktet mot hunden, den slikker henne over nesen. «Ja-a, fiin Zitha, fiin Zitha, skal gå tur med far.»
Pål betrakter henne. De kraftige kinnbeina som liksom dytter ansiktet oppover. Den sterke turnkroppen, myk og rank. Aldri noe tull med Malene. Det er så synd med den skaden. Det må gå over snart. Han smiler, og i et øyeblikk glemmer han hvem han er og hva han har gjort.
«Kan jeg ikke bare bli med, da?»
En datter som står foran deg og spør om hun kan få bli med. Han håper det skal være sånn for alltid.
«Nei,» sier han, «det er sent. Du har lekser.»
«Far, det har jeg jo sagt, jeg har gjort dem.»
«Så bra,» sier han. «Nei, det er fint om du kan være her når Tiril kommer.»
«Åå.» Hun setter trutmunn og trekker Zitha inntil seg: «Skal ikke du være med Malene, hæ?»
Tunga til hunden slikker henne i ansiktet, rosa, våt, halen smeller.
Ved siden av gangspeilet henger det gamle bildet av kona. Det var ungene som ville ha det på veggen da hun dro. Et bilde av mor for ungenes skyld. Det er rart med det. Et år vil du rive ut øynene på ei dame, et annet år er det som om du savner henne.
«Det var noen som ringte, forresten.»
Han rykkes ut av fotografiet.
«På hustelefonen,» fortsetter Malene. «De spurte etter deg.»
«Sa de hvem de var?» Han forsøker å høres så uengasjert ut som mulig.
«Nei, men de skulle ringe igjen.»
«Søppelet,» hører han Malene si mens han kjenner tåken tetne i hodet, mens han ønsker han kunne slippe alt han har i hendene og synke sammen på gulvet. «Det er bossbilen i morgen.»
«Å ja, søppelet,» sier han. «Hva skulle jeg gjort uten deg.»
Malene reiser seg, slipper hunden. Hun trekker på skuldrene. «Nei, det ville vært graven det, far.»
«He he. Hvor er søsteren din, egentlig?»
«Hun er på jobb, sa jeg jo.»
Han himler med øynene og flirer av seg selv.
«Du er blitt så vimsete.» Malene lar Zitha hoppe på seg, hun tar en pote i hver hånd og danser med hunden. Hun setter et tøysete blikk i Pål: «Er det alderen? Hæ? Har jeg fått en olding til far?»
«Nei da.» Han drar hånda over øynene og ler klumsete tilbake. «Bare litt mye å tenke på. Litt mye på jobben. Det ordner seg. Går alltid bra med faren din, vet du.»
Malene myser mot ham, myser så kinnbeina blir enda rundere: «Vondt ennå?»
«Jah.» Han blunker. «Akkurat som om det er sand på dem.»
«Hva er det for noe?»
«Vet ikke. Men. Går sikkert over.»
«Vært hos legen, egentlig?»
Der får hun det voksne blikket sitt. Hun ligner Christine når hun ser sånn ut.
«Neei, men jeg skal gå, klart det.» Han presser fram et enkelt smil.
«Ja, men gjør det òg, da. Sant?»
Brått kjenner Pål tennene kakke mot hverandre, han kjenner øyelokkene slå mot randen og oksygenet dreneres fra hodet. Han bøyer seg. Skubber hunden unna, trekker Malene inntil seg. Han svelger vekk en klump i halsen.
Han holder datteren fast, han sier ingenting.
Dette kommer aldri til å gå, hvisker han inne i seg selv.
«Far?»
De sier du elsker ungene dine like mye, og det gjør du, men det er annerledes med Malene. Tiril har han aldri helt forstått seg på, øynene hennes har han aldri fått tak på, det er som om hun er et annet sted, bare raser av gårde, ustoppelig. Er det på torsdag hun skal synge?
«Far? Hva er det?»
Han holder Malene fast. Svelger, snufser, blunker. Så slipper han henne.
«Er det på torsdag Tiril skal synge?»
«Det vet du jo.»
«Ja,» sier han og rister på hodet, «hva skal du med en så følsom far, hæ? Vet du hva jeg kom på? Iron Maiden i Drammenshallen, visst var dét bra, men Maiden i London, Malene, ingenting slår det. Six, six-six, the number of the beast, sacrifice is going on tonight. He he. Den gamle heavyen til far, hæ? Tåpelige faren din som har blitt så følsom. Hvordan går det med ankelen? Snart, Malene, snart er du på matten igjen. Sånn, gå og gjør leksene, så tar jeg Zitha.»
Hun kikker rart på ham. «Jeg har gjort leksene …»
Pål rusker henne i håret. Det føles kjølende mot hendene. Så fin hun er. Så stolt han er over å ha fått en så flott datter.
Tenk hvis han sa det? Tenk om han brått fortalte henne alt?
«Du?» Han stryker Malene over kinnet. «Dere skulle hengt opp en ny melkekartong til fuglene der ute. Høsten er kommet, vet du.»
