Redaksjonens felleslister over de beste internasjonale og norske plateutgivelsene er forlengst strødd utover internettet. Nå er det på høy tid å la de indviduelle stemmene få oppsummere musikkåret 2010.

Lydverkets individuelle årsoppsummeringer vil bli publisert daglig fram til et stykke ut i romjula. I dag: Ellen W. Ramstad, vaktsjef for Lydverkets TV-folk og anmelder, som – i likhet med store deler av redaksjonen – har grått med Robyn som lydspor i 2010.

Årets beste plater:

1. Kanye West – My Beautiful Dark Twisted Fantasy

Kanye West har laget en plate som ikke bare frir til hiphop-elskerne, den treffer nemlig langt bredere enn som så. Produksjonen er storslagen og fantasifull, og platen er fylt til randen med knallsterke låter. Selv om West selv utvilsomt er geniet her, er det ikke til å legge skjul på at artister som blant annet Rihanna, Nicki Minaj, Rick Ross og John Legend bidrar til å heve låtene til et nytt nivå. Jeg slenger meg på hylekoret – dette er vakkert, mørkt, ambisiøst og glimrende.

Hør platen i Spotify eller Wimp

2. Sufjan Stevens – The Age Of Adz

Med sin umiskjennelige kammerpop, sin myke fløyelsstemme og såre tekster har Sufjan Stevens i år servert oss et mesterverk av et album. At Sufjan Stevens har problemer med kjærligheten er en gave til alle musikkelskere. I vakre ”I Walked” knuser han hjertet mitt med å synge blant annet ”For when you went away I went crazy […]/ I ran through the night/ With the knife in my chest”. Den grandiose avslutningen ”Impossible Soul” inneholder alt en låt trenger; Stevens får selv autotune til å høre vakkert ut. Kanskje ikke så rart at låten har alt, tatt i betraktning at den er 25 minutter lang, men det er ikke et minutt for mye! Age of Adz har klart flere elektroniske elementer enn tidligere, noe som sammen med store mengder strykere og blåsere hever hans vakre drømmepop.

Platen er ikke tilgjengelig i verken Spotify eller Wimp

3. Robyn – Body Talk

Med varme, såre og nære tekster som kjærlighetssorg lagt på svært sterke og høyst dansbare beats, har Robyn funnet suksessoppskriften for seg selv og alle sine fans. Hun fant strengt tatt oppskriften allerede med sin selvtitulerte plate i 2005, men med Body Talk tar hun dette et steg videre. Trilogien, og da spesielt samleren det hele endte opp i, viser Robyn som en dyktig, kompromissløs og oppfinnsom artist. Med låter som ”Indestructible”, Røyksopp-produserte ”None of Them” og ”Dancing on My Own” meldte hun seg på som en av 2010s viktigste artister.

Hør platen i Spotify eller Wimp (med kommentarspor)

4. Field Music – Field Music (Measure)

En av mine favoritter i år kom i motsetning til Robyn som en stor overraskelse på meg. Sunderland-kvartetten treffer blink med sin deilige dobbeltplate som inneholder flere vendinger og overraskelser for hver låt enn noen andre av mine favoritter i år. Albumet er spekket med populærmusikkreferanser; spesielt til 70-tallet, men også en dæsj folkinspirasjon, en mengde indiepop, og slik kan jeg fortsette en stund. Lydverkets Marius Asp kalte albumet ”en orgie i god smak”. Jeg sier meg hjertens enig.

Hør platen i Spotify eller Wimp

Se Field Music live hos Lydverket

5. Yeasayer – Odd Blood

Yeasayer leverte i år en leken, fargesterk og vakker popplate. Brooklyn-kvartetten har med Odd Blood byttet ut de psykedeliske gitarene med synth og popbeats, og det kler dem. Dette er unektelig musikk til å bli glad av, og bandets popkreasjoner får blodet til å bruse og dansebeina til å krible.

Hør platen i Spotify eller Wimp

Årets beste låter:

1. «Dancing On My Own» – Robyn

Ok. Mitt største idol skulle gi ut tre plater i år. Jeg var mildt sagt overbegeistret da jeg fikk høre det. Så dagen «Dancing On My Own» lekket på nettet koblet jeg forventningsfullt PCen til anlegget hjemme, trykket play… og gråt. Ja, jeg var rett og slett overlykkelig over at Robyn klarte å svare til forventingene mine. «Dancing On My Own» er det perfekte eksemplet på hva Robyn kan best i hele verden – legge de såreste kjærlighetstekstene på fantastiske beats. Denne låten spesielt har vært med meg på utallige fester i år – og hver eneste gang har den gjort festen bedre.

2. «Monster» – Kanye West feat. JAY-Z, Rick Ross, Nicki Minaj & Bon Iver

Det er vanskelig å velge seg ut én låt fra geniale My Beautiful Dark Twisted Fantasy, i og med at dette er ei skive som er fylt til randen med fantastiske mesterverk. Allikevel står «Monster» fram som en usedvanlig sterk låt. Maktdemonstrasjonen av et vers Nicki Minaj legger er til å dø for: «You could be the king, but watch the queen conquer». Nå venter vi bare på at Nicki skal ta over tronen på ordentlig.

3. «The Brothel» – Susanne Sundfør

Anmeldelsen jeg husker aller best fra i år er Eirik Kydlands anmeldelse av Sundførs «The Brothel» i Dagbladet: «Dette er hinsides norsk melankoli, og flere popartister kommer nok til å grine litt når de hører dette. Både fordi de innser at de opererer i en annen divisjon enn Sundfør, men også fordi det er uimotståelig vakkert.» Kydland har helt rett. Dette episke, stemningsfulle og uimotståelige stykket musikk tok oss alle med storm tidlig i år, og jeg kan fremdeles ikke unngå å bli berørt av låten. Å la Susanne Sundfør spille inn vokalsporet på albumet sitt i Vigelandsmausoleet er genial galskap. Nerven og dramatikken rommet tilfører stemmen hennes er skremmende på en deilig måte – som virkelig beveger. «The Brothel» er alvorlig, storslått og vakker.

4. «Tightrope» – Janelle Monae feat. Big Boi

Vakre, ambisiøse, dyktige, unge, snåle og energiske Janelle Monae står sammen med Big Boi for en av årets kuleste låter. «Tightrope» tar tak i deg, og fra første stund får låten alt fra skuldre og tær til å bevege på seg. Låten har et retro-lignende sound med funky vers og et refreng hvor Monaes klassiske soulvokal kommer til sin rett. «Tightrope» er å finne på plata The ArchAndroid.

5. «Ready To Start» – Arcade Fire

Fra død og religion har Arcade Fire gått over til enklere ting i livet – som hvordan vi lever i hverdagen. The Suburbs bør strengt tatt lyttes på i sin helhet, men skal man trekke fram én låt fra blomsterbuketten av vakker indierock må det bli pompøse ”Ready To Start”. Bandet åpnet årets Hove-konsert med. Siden det har låten bare vokst på meg. Den kanadiske syverbanden skuffer heller ikke denne gang.

6. «Det var jag» – Familjen

Fra albumet Mänskligheten kommer deilige ”Det var jag”, en låt som kan varme opp et hvilken som helst dansegulv. Acid house, indiepop og elektronika på en gang. Dette er fint.

Årets overraskelse:

Årets overraskelse er ikke overraskende fordi jeg forventet meg noe av denne artisten, men rett og slett for jeg oppdaget en ny artist jeg ble overrasket over å så øyeblikkelig elske. Mannen heter Oscar Danielson, er svensk, og har laget en av de vakreste, sterkeste og mest hjerteskjærende sangen jeg har hørt i år. ”Besvärjelse” handler om familiekjærlighet, og Danielsons direkte og ærlige kjærlighetserklæring til sine barn treffer meg rett i hjertet. Låten er å finne på albumet Stockholm i mitt hjärta, som slippes i januar.

Årets konsert:

Skal jeg kun gå etter magefølelsen det ingen som kan måle seg med Robyn på Øya i år. Etter en lang dag på jobb for Lydverket på Øya sto fire fantastiske venninner og ventet på meg – med like mange glass cava. Idet Robyn trer ut på scenen (herlig utrendy iført alpelue, veloursykkelbukser og fire belter) er gåsehuden der og forsvinner ikke før konserten er over. Dama med stålkontroll underholder maksimalt med en fantastisk miks av nye og gamle låter som selvsagt er overnaturlig fengende. Ca. én time med ren lykke presentert av Skandinavias største popstjerne. Jeg landet ikke på flere dager.

Årets skuffelse:

Baltimore-bandet Beach House bør holde seg til små, mørke klubber. Det beviste de en gang for alle på Hovefestivalen. Albumet Teen Dream har gått uttallige runder på iPoden min i år, og gleden var stor da jeg oppdaget at de skulle spille på Hove. Skuffelsen var derfor tilsvarende da bandet viste seg å være direkte pregløst og totalt uten tilstedeværelse. Da hjalp det jo ikke at jeg visste at låtene egentlig var bra. Amfiscenen gjorde tydeligvis Victoria Legrand og Alex Scally både sky og livredde. Og det resulterer sjelden i en god konsertopplevelse.

Årets mest oversette:

Den italienske elektroduoen Crookers har fått ufortjent lite oppmerksomhet i 2010. I mars i år kom de med albumet Tons Of Friends, som inneholder flere musikalske perler enn folk flest har fått med seg. Produksjonen er upåklagelig, og gjestelista er lang som et godt år. Låter som «Cooler Couleur (feat. Yelle)» og «Hip Hop Changed (feat. Rye Rye)» stikker seg fram som spesielt gode i virvaret av synth, elektro, hip hop, dancehall, ny-afro og pop.

Tags: 2010, arcade-fire, årets, Crookers, Ellen Ramstad, Familjen, field music, janelle Monae, Kanye West, låt, Lydverket, musikkåret, oppsummering, Oscar Danielson, plate, Robyn, Sufjan Stevens, Susanne Sundfør, Yeasayer