Robyn - Enga, Øyafestivalen
Piken med styringen
Robyn på scenen er en krysning av Energizer-kaninen og Sexy Langstrømpe.
Flokken ved siden av meg har allerede sunget seg gjennom både «Dancing On My Own» og «Be Mine», to ganger, når scenen mørklegges. En velkjent stemme fra et bånd ber oss skru forventningene i taket, slik at ikke hjertet sprenges når popens drottning setter inn støtet. Robyn viser muskler allerede før hun tar av seg jakka, »Fembot» er en oppvisning i stålkontroll, hun har kommet for å kreve vår svette og kjærlighet.
Hun spør «hur mår ni?» som for å sjekke om hun virkelig eier oss. Det gjør hun visst. Fredagspassene ble først utsolgt i år, jentene er i flertall, og fra der jeg står ser det ut til at en tredel av dem har klippet seg som Robyn. Enda godt de ikke visste at hun skulle ha på seg burgunder fløyelsshorts og fire belter.
Flankert av to karer i labfrakk, med to batterister i ryggen og uten andre visuelle hjelpemidler enn en banan (mer om den senere), er Robyn en blanding av Energizer-kaninen og Sexy Langstrømpe i en god time.
Musikerne er en del av rammen i Robyns lekegrind, de gjør lite ut av seg. De sørger for at alt er på plass under årets låter fra Body Talk Pt. 1, de gjør spretten synkrontromming under høydepunktet »Cobrastyle», og gjør omarrangerte kutt fra 2005-klassikeren Robyn med litt vekslende hell. »Who’s that girl» er kul og oppfinnsom, «Be Mine» ikke helt hva den kunne ha vært, men «Dancing on my Own» er monumental.
Ja, så var det den bananen. Etter et sekunds sensuell hinting er vi over i bananmumsing lydsatt av åpningssporet på Body Talk Pt.1. Robyn er jo midt i en hard treningsøkt, og trenger rask energi. Snakkesyngende fraser: «My shopping is killing me, my ego is killing me…» ligger på bånd, mens Robyn synger med mat i munnen, arrogant og treffsikker, før hun inntar rockdrottningpositur ved mikrofonstativet og drar Enga med på fellesbrølet: «-Don’t fucking tell me what to do!» Kollektiv revolt på elektropopslagerfest, jeg tror Robyn er alene om den bragden.
Allsang til ’96-hiten»show me Love» og en fin «With Every Heartbeat» får avslutte kvelden. Robyn har gjort studioskapt pop om til festivalhøydepunkter, en krevende oppgave, men grei match for skandinavias sterkeste popstjerne.
Jacob Krogvold
Bilder fra konserten
Tags: anmeldelse, body talk, Cobrastyle, Don't Fucking Tell Me What to Do, enga, Robyn, øya, Øyafestivalen 2010
Duracell-kaninen skal det være.
I hear you!
Hei Tor!
Duracell har også kanin, men Energizer-kaninen er den som har enda større tromme og dundrer på når de andre kaninene har velta.
Flott konsert! Enda bedre når folk sluttet å presse så mye i front
Robyn ER den kuleste dama rett og slett. Noen som var på sukkerbiten etterpå? Jeg hadde desverre ikke billett, men kan tenke meg energien til Robyn smittet greit over på folk der også 
Man kan jo undre seg hvor mye denne kjerringa (eller plateselskapet) har betalt statskanalen (som vi alle tvinges betale for selv om den vinkler politiske saker fra kun en side og minner mere og mere om Se & Hør) for denne over-positive hypingen av henne.
Let’s face it… Robyn hadde sist en hit på 90-tallet og har flunket totalt som artist.
Pen er hun ikke akkurat heller.
Hvor kan man satse på med tyggegummi-pop når du ikke har trynet for Italia og er litt for talentløs for England?
Hmmmmm… NORGE!!!
Dust!
Ikke hatt en hit siden 90-tallet? Haha.. du følger godt med ass!
Hvilken stein har du bodd under de siste årene?
For en helt utrolig og uforstaaelig FAIL!
robyn er overlegent digg,lager fet musikk alene og med andre STORE artister som røyksopp og snoop… så hele innlegget ditt skjønner jeg at bare var kødd for å få kommentarer… din tulling… pt 1 er stappa med fete låter…
Seppola: Ikke at jeg vet det, men tror ikke Robyn og hennes plateselskap renner over av penger til å bestikke statskanalen i større grad. Personlig tror jeg den «over-positive» hypingen av henne kommer av at hun er en av få artister i sin popsjanger som virkelig bidrar med noe utrolig bra, og ikke bare listepop som man går lei av etter en tur på byen. Tvert imot så syns jeg robyns album «Robyn» bare gror og gror
Om Robyn er pen eller ikke, er ikke så nøye når man har en sånn utstråling som Robyn har, hun oser jo kvalitet lang vei! Og før du sier meg imot på det punktet, vilke andre artister i «tyggegummi-pop» sjangeren er så veldig mye bedre for øyeblikket?
Robyn har ligget to måneder på øvre halvdel av VG-lista med sitt seneste album, inkludert åpningsuke på 4. plass.
Og det er ikke bare statskanalen NRK som er begeistret, Schibsted-eide VG triller til og med høyere enn Lydverket: http://www.vg.no/musikk/artikkel.php?artid=10035505
[...] Piken med styringen (5/6) [...]
Til alle dere: LOL!!
Dere er ikke bare amatører og idioter! Dere har ELENDIG smak!
Fuckin’ bitchez the lot of you!
[...] deres album Pstereo fra 1990), stiller sommerens festivaldronning Robyn som headliner. På Øya spilte hun seg til en femmer fra Lydverkets anmelder Jacob Krogvold – han mente blant annet at “Robyn på scenen er [...]
[...] har lagt lista høyt, med en drøm av et album i juni, og en gullrekke av konserter gjennom festivalsommeren. Singelen “Hang With Me” fra den andre av totalt tre varslede [...]
[...] med utgivelsen av Body Talk pt. 1 som fikk yatzi i seksere fra en logrende norsk anmelderstand. Konserten på Øyafestivalen var nok en triumf, men etter at Body Talk pt. 2 måtte nøye seg med karakteristikken [...]
[...] Lydverket anmelder Robyns Body Talk Pt. 3 Les: Lydverket anmelder Robyn på Øya Hør: P3Session med Robyn og Salem Al [...]
[...] – Nasjonalskatt: The National – Mot alle odds: Against Me – Sommeren er ikke over: Panda Bear – Piken med styringen: Robyn – Vestlandsfanden: Purified in Blood – Joviale Gangstere: The Specials – Et vell av lykke: Field [...]