Beach House - Hove, Amfiscenen
Sen sprut i strandhuset
Med sin smittende danseglede klarer Erlend Øye å redde Beach House-konserten fra å bli en dørgende kjedelig opplevelse.
Baltimore-bandet Beach House har laget drømmende pop sammen siden 2004. Har man hørt minst én av deres tre plater er ikke forventningene om et heidundrandes sceneshow enorme. Allikevel er det lov å ønske seg litt mer enn en dansende Erlend Øye.
Konserten starter med vakre «A Walk In The Park», en låt som tiltrekker seg et titalls forvirra Paramore-fans. De strømmer nemlig på fra Hovescenen, høye på Hayley Williams sitt show som ble avsluttet bare minutter tidligere- men blir fort skremt bort igjen av Beach Houses introverte manér. Vokalist Victoria Legrand gjemmer seg for det meste i håret sitt, noe som er synd. Hennes fantastiske røst og vokalsamspill med Alex Scally (som til tider er direkte rørende på plate), forsvinner litt i mørket på scenen.
Det første ordentlige livstegnet fra tilhørerne kommer når Legrand introduserer Lydverket-initierte «Norway». Ikke bandets beste låt, men det føles godt med et våkent Hove-publikum når konserten frem til dette punktet preges av sakte vugging.
Dessverre varer det ikke lenge. Bandet, som imponerer med å blande tristesse og lykke i én og samme låt, klarer ikke å engasjere et glissent Hove-publikum. For å klare dét, trengs det en nordmann.
Langt framme danser nemlig Erlend Øye. Og han er ikke alene. På mirakuløst vis har han klart å skape liv i et halvdødt, halvtomt Amfi. Sakte men sikkert begynner én etter én rundt ham å danse. Det hele eskalerer i en slags alldans, og innen Beach House har rukket å fullføre sin desidert sterkeste låt «Zebra» har alldansen forvandlet seg til en eneste stor jenkarekke. Et absurd øyeblikk som hever stemningen på den tidligere delvis begivenhetsløse konserten. Men spruten kom for sent.
Ellen Ramstad
Erlend Øye lager fest på Beach House, Hove 2010. Foto: Jørgen Hegstad/NRK P3
Tags: amfiscenen, Anmeldelser, anmeldelser_uke26, Beach House, Ellen Ramstad, Hove 2010, konsert, Teen Dream
[...] – Sen sprut i strandhuset, skrev Ellen Ramstad om Beach House. [...]
Naa, det går ikke ann å la vær å være glad i den mannen!
Med tanke på hvor kjedelig konserten på Øya var er det oppsiktsvekkende at de ble booket til Hove.
[...] Teltscenen: “Tar et godt grep om hjerterota di” Beach House, Amfiscenen: “Langt framme danser Erlend Øye” Ellie Goulding, Amfiscenen: “I grenselandet mellom Maria Mena og Babylon Zoo” [...]
Hvorfor skal kvaliteten på en konsert måles kun på sceneshow og hvor mye publikum danser?
Jeg var selv på denne konserten, og synes Beach House imponerte stort live. Særlig den siste låten (10 mile stereo) var bare magisk! Erlend Øye sitt initiativ så jeg også, og selv om jeg synes det var kult så var IKKE det eneste høydepunkt for meg.
Jeg synes «Teen Dream» er en av de beste platene så langt i år. Ut fra hva både «Teen Dream» og de andre platene deres er for slags musikk, så forventet jeg en laid-back og stemningsfull time på Amfiscenen, og det fikk jeg. Ser ikke at det er galt at publikum bare står og vugger på en sånn konsert. Og som anmelderen selv sier: «Har man hørt minst én av deres tre plater er ikke forventningene om et heidundrandes sceneshow enorme»
[...] Go Surfing” . Sistnevnte låt er uten tvil høydepunktet på konserten, og akkurat som på tirsdagens Beach House-konsert ender tilskuerne opp i en spontan danserekke som sørger for smilende ansikter over hele [...]
Helt enig med TA. Med musikken Beach House spiller regner en vel ikke med et heidundranes sceneshow? Det blir for dumt. Det blir det samme som med Bon Iver på Øya i fjor. Justin Vernon med band serverte en fantastisk konsert! Det er det ingen tvil om. Og hvordan var sceneshowet? Jeg tør påstå at det var fraværende, altså at det ikke var på scenen annet enn instrumenter og ensemble… Det hele kan jo kokes ned til et enkelt spørsmål, om hva en foretrekker mest. God musikk, eller et bra sceneshow? Jeg vet ikke hva anmelder her vil foretrekke, men for min del blir det god musikk. For hva er vel et bra sceneshow uten lyd? Hallo. Faktisk synes jeg sceneoppsetningen til Beach House stod perfekt til musikken, og de lysende palmelignende lampene var en stor del av denne. Å gi en 3′er til godt fremført musikk blir for gale. Skjerpings.
Hater Erlend Øye. Hater hipsterdans. Elsker Beach House.
Jeg er fullstendig enig med TA: Beach House er ikke et sceneshow-band, lysene deres og Victorias karismatiske utstråling er mer enn nok; Beach House lager behagelig musikk, ikke dansemusikk.
Episk fail å gi denne en treer. Dansemusikk? Dette er en konsert hvor jeg gjerne bare kunne sitti og døsa i en saccosekk og digga med, ikke danset i en «spontan jenka». Hvis du ønsker å ta inn hvor vakker musikken er og hvor sublim vokalen er, da har du ikke tid til å danse spontan jenka.