Kim Klevs 2011-rapport
Lydverkets yngste anmelder Kim Klev har studert det herrens år 2011 med lupe, og landet på at han elsker modne kvinner.
Året nærmer seg slutten, og det er på tide å gjøre opp status. Hvilke skiver står igjen i mylderet av utgivelser? Hvilke konserter gjorde størst inntrykk? Hvilke låter har preget året og hvilke øyeblikk har definert musikkåret 2011?
Redaksjonens felleslister over de beste internasjonale og norske plateutgivelsene er forlengst strødd utover internettet. Nå er det på høy tid å la de indviduelle stemmene få oppsummere musikkåret 2011.
Lydverkets individuelle årsoppsummeringer vil bli publisert til og med søndag 31.januar. Først ut: anmelder og nettjournalist Kim Klev.
Årets høydepunkt: Kate Bush – 50 Words For Snow
I løpet av høsten 2011 glemte jeg følelsen av å høre på et ordentlig, altså ordentlig, fantastisk album. Ja, jeg innrømmer det gledelig (og skamfullt): begge sekserne mine til Mastodons The Hunter og 120 Days II var to grundige feilvurderinger, for skivene har begge sine klare mangler. Men etter 50 Words For Snow kom mot slutten av november forstod jeg at det var savnet etter å sitte med en gjennomført fantastisk skive som fikk meg til å gjøre en slepphendt vurdering.
Og det er i utgangspunktet veldig forlokkende at 50 Words For Snow består av syv låter som alle strekker seg mot ti minutter og som alle på sitt vis er tematisk forankret i snø, om det enten er oppramsing av, vel, femti ord for snø, som på tittelsporet, jakten etter Yeti på ”Wild Man”, en fantastisk Elton John-duett i form av «Snowed In At Wheeler Street» eller ulykkelig forelskelse med en snømann på ”Misty”.
Men egentlig er ikke det så fryktelig viktig. Det som gjør at 50 Words For Snow til et album som kommer til å være med meg veldig, veldig lenge er hvordan all dvelingen, minimalismen og kulden i låtene gjør det til selve lyden av vinteren, samtidig som Kate Bushs følelser gjennomtrenger absolutt alt annet – og gjør dette til ikke bare det vakreste, men også varmeste albumet i år. Vaskekte Kate Bush-kjennere vil nok peke tilbake til tidligere mesterverk og hevde at 50 Words For Snow på ingen måte kan måle seg med dem. Men jeg, en vaskekte Kate Bush-novise, har fått føle det Bush-kjenneren selv sannsynligvis følte under sitt første Bush-møte for mange år siden.
Årets ti (urangert) beste låter:
The-Dream – «Body Work/Fuck My Brains Out»
Terius Nash aka The-Dream har vel egentlig bevist for lenge siden at han ikke bare er blant de flinkeste i knulle-/R&B-bransjen, men også en av de aller, aller kåteste. Men han er sannsynligvis den eneste som får til å lage en nærmere ti minutter lang dobbellåt med overture og det hele om vår sprengkåt han er.
Fjorden Baby! – «Tunnelene»
Kom igjen, verken «Himmelen» eller «Rendezvous» var spesielt bra, og «Deigen» fungerer aller best når den får gli over i «Anorektisk Utopi» fra (den hakket mer kuriøse) forrigeplata. Derimot er denne her høydepunktet, hvor bergensbanden bruker dub- og skainspirasjonene sine til å skape et helt koko rytmisk vidunder av en låt.
Neon Indian – «Polish Girl»
Chillwave, schmillwave; Neon Indian har alltid vært en langt større kuriositet enn en låtskriver, noe også andrealbumet Era Extraña viser ganske tydelig. Men så har du en låt som singelen «Polish Girl», da.
The Gin & Tonic Youth – «White Tight Tights»
Årets glemte norske låt. Merksnodig og underfundig taffelmusikk, jovisst, men like fullt ut en vaskekte genistrek av en poplåt. Nå kan du begynne å angre, Mats Borch Bugge.
Bill Callahan – «Riding For The Feeling»
Den gamle SMOG-kapteinen står ikke bare bak en av de fineste og mest lavmælte skivene i år i form av Apocalypse, men også en av de fineste og mest lavmælte låtene. Det skal ikke mer til enn masse dveling, en mørk herrestemme og bittelitt eksperimentell vilje for å at jeg er solgt.
Lil Silva (feat. Sampha) – «On Your Own»
Faen ta deg, Skrillex – og resten av douchestepkompisene dine. Det er sånn som dette at dubstep burde låte i 2011. Du kan jo merke deg følgende esensielle elementer med en gang: følelser, tung flørting med R&B-sjangeren, mekaniske (men ikke schizofrene) synthlyder, og vel, selvsagt masse bass. For ikke glemme at det bør kunne danses til. Steking og electromoshpits er så passé.
Martyn – «We Are You In The Future»
Selv om jeg har brukt store deler av året på å irritere meg over at elektronisk musikk stadig oftere er rent oppgulp, finnes det flere lyspunkter. Avslutningslåta på en ellers godkjent beat og bass-affære, Ghost People, er ni massive minutter som kommer til å bli med meg lenge.
Sepalcure – «Pencil Pimp»
I min ringe trekløver hva bass music-/dubstep-/dadstep-høydarer av året angår er «Pencil Pimp». En ting er at debutalbumet til Sepalcure er bra og tvers igjennom usedvanlig velprodusert, en annen er at man klarer å få med låter som denne. Det er dansbart, bittelitt vanskelig å helt gripe og utrolig menneskelig på en og samme gang.
Washed Out – «Eyes Be Closed»
Dessverre var debutalbumet til hype-velsignede Washed Out ikke helt der oppe blant skyene. Men albumhøydepunktet (og det er flere av dem) «Eyes Be Closed» er imidlertid et utrolig stykke drømmepop. Hvis det noen skulle blitt lagd en dokumentar om at jeg kunne fly, så skulle denne vært lydsporet.
Wilco – «Black Moon»
Jeg vet ikke hvorvidt det er lov å si, men selv synes jeg platene til Wilco litt for ofte er litt ujevne, og det samme gjelder for så vidt The Whole Love av året. Selv om radioheadske «The Art of Almost» er eksperimentell og fantastisk, er det likevel relativt korte og gjennomført varme «Black Moon» som først og fremst beviser at Wilco kan være et av de beste bandene i verden.
Årets mest oversette: Balam Acab – Wander/Wonder
Det er vel hovedsakelig overvektige rappere med heslige grillz på MTV Cribs som har påpekt at det foregår magi på soverommet. Vel, det virker stadig oftere som det foregår mye magi på de slitne madrassene til lutfattige folk i 20-årene. Både Baths og Gold Panda gav ut to mine favorittalbum i fjor, begge snekret sammen av ensomme fyrer med en laptop, en godtepose full av samples, og en helt egen forståelse for den antydende popmelodien. Hvis du skal putte 20 år gamle Alec Koone fra i Pennsylvania i noen slags bås, så må det bli den.
Albumcoveret til Wander/Wonder ser ut som lite annet enn den ene glipen der lys får slippe inn i en ellers fuktig og bekmørk grotte, og følelsen av å høre Balam Acab er akkurat slik. Du burde vært livredd av den hule lyden, den spøkelsesaktige vokalen og den buldrende basslyden, men samtidig har du aldri følt deg tryggere og mer hypnotisert. For min del var dette et album jeg oppdaget i aller siste liten, men har hørt på nærmest konstant siden. En ting er i hvert fall sikkert: det fortjener oppmerksomhet også utenfor blogger proppet fulle av anabole hipsteroider.
Årets konsert: Robyn/Pulp
Jeg kunne sagt Robyn, jeg kunne sagt Pulp, men det blir egentlig umulig å skille dem. Eller, det finnes jo åpenbart forskjeller der. Robyn spilte på Hovefestivalen, Pulp spilte på Øyafestivalen. Robyn var stor i fjor, Pulp var store i 1996. Robyn spiller ultradansbar elektropop, Pulp spiller apokalyptisk britpop. Robyn er kvinne, Jarvis Cocker (Pulp-frontmannen) er mann.
Men forskjellene stopper egentlig opp der. For begge står for to likeverdige høydepunkter for meg i konsertåret 2011. Og det er likhetene som er det virkelig spennende. Robyn og Jarvis Cocker er omtrent like snodige, store og geniune scenepersonligheter, begge har et band bak seg som spiller låtene noen merkbare hakk bedre enn de er på skive, og den fysiske og mentale utmattelsesfaktoren de begge skaper er noe jeg (og forhåpentligvis flere blant publikum) aldri kommer til å glemme.
Årets mest overvurderte: M83 – Hurry Up, We’re Dreaming
Vet du, hva Anthony Gonzalez, egentlig elsker jeg det nyeste albumet til bandet ditt. Det har tross alt jeg kan be om: vi snakker om et overambisiøst, lekent, 22 spor langt album, der hver låt knyttes sammen med den forrige, har en hel masse episke mellomspor, og det hele egentlig føles som lydsporet til en barndomsdrøm kokt på 80-tallssynther. Hurry Up, We’re Dreaming har med andre ord en estetisk innpakning som er ment til å ta deg over regnbuen til Peter Pans/Michael Jacksons Neverland.
Men hvor mange ikke-låter skal det egentlig være OK å skvise inn i et dobbeltalbum? La meg heller si det sånn: jeg absolutt elsker ideen om Hurry Up, We’re Dreaming, for det kunne vært det beste albumet i år. Men noen ganger kan man rett og slett ta seg litt for mye vann over hodet. Og da hjelper det lite man da egentlig kun har to-tre ordentlig bra låter, som «New Map» og, ehm – vel – jeg danser i hvert fall olatrusene mine av meg anytime til «Midnight City».
(Apropos: om 2011 nå egentlig ble The Year of the Saxophone gidder jeg ikke vie en tanke, men livesaksofonisten til M83 skal ha for å ha skapt det som må være høsten mest totale TV-øyeblikk i USA.)
Tags: 2011, 50 Words For Snow, årsrapport, Balam Acab, Bill Callahan, fjorden baby, Hurry Up, Kate Bush, Kim Klev, lil silva, M83, Martyn, neon indian, sampha, Sepalcure, The Dream, The Gin & Tonic Youth, wander/wonder, washed out, We're Dreaming, Wilco
Kim Klev i lydverket mener Gin and Tonic Youth har laga en av årets ti beste låtar! Ein som har skjønt det:-)