Om du skulle ønske å sjonglere mellom sjangerbetegnelser dubstep , post-dubstep eller bass music, er uansett den elektroniske musikkscenen som beveger seg lengst mot de dvelende, bekmørke og basstunge lydene noe av det mest spennende som har hendt musikken de siste årene. Det er imidlertid litt vanskeligere å forklare hvorfor fanebærerne for sjangeren oftest er unge, britiske gutter som så vidt har fylt 20 år, som The xx-mesterhjerne Jamie Smith og James Blake, sistnevnte spesielt på småutgivelsene før hans albumdebut skulle gjøre ham til kronprinsen av syntetisk soul.

Noe eldre (og definitivt mer amerikanske) Machinedrum og Braille har et åpenbart talent på hvert sitt soverom, men som Sepalcure gir duoen nettopp denne sjangeren en sjelden albumhelhet som ofte er dypt savnet, der mixtapes, 10-tommere og nedlastbare enkeltlåter dominerer. For eksempel er årsferske Unity og Ghost People fra hendholdsvis Damu og Martyn mer enn verdt en runde i platespilleren, men tross sine kvaliteter føles disse skivene noe uferdige.

Det knallsterke albumhøydepunktet «Pencil Pimp» er på sett og vis stressende med sine jagende synther og basstoner som sannsynligvis vil være livstruende for subwooferen din, men viser samtidig hvor hypnotiske og overraskende fargerike produksjoner Sepalcure har talent til å snekre sammen. Noe den fantastiske musikkvideoen, regissert av nordmannen Thor Erling Brenne, illustrerer ekstra godt.

Den største skjønnheten ved Sepalcure er likevel deres evne til å snike inn umerkelige låtprogresjoner mellom alle de metertykke lagene med rumlende bassvegger, skjelvende trommebeats og forvrengt poltergeistvokal. Det kanskje beste eksempelet på dette er hvordan en sireneaktig lyd gradvis blir mer og mer dominerende i gåsehudfremkallende «See Me Feel Me», men også hvordan tung stekare-flørting blir inkorporert som en naturlig del av «The One».

Tross flere andre spor det er verdt å merke seg, som «Eternally Yrs» og «Breezin’», faller spesielt dølle «Yuh Nuh See» utenfor, mye på grunn av sin mangel på progresjonog tykke, syntetiske penselsstrøk.

For det er i de hyptoniske og fargerike høykarboproduksjonene at Sepalcures store styrker gjemmer seg. For mens James Blake må ty til nervøs sang og dra spakene helt ned for å kanalisere hjertevarme gjennom synthesizerne, klarer den New York-baserte duoen å gi musikken sin mange av de samme menneskelige trekkene, på tross av at frieriet retter seg mot dansegulv snarere enn gravferder.

Kim Klev

Tags: anmeldelse, Braille, Damu, Kim Klev, Lydverket, Machinedrum, Martyn, plate, Sepalcure