Mastodon - The Hunter
Feller beistet
Med sin frieste og mest humørfylte utgivelse hittil har Mastodon skapt noe større enn bare et karrierehøydepunkt.
Idet «Curl of the Burl» nylig ble B-listet på NRK P3 sa det seg nesten selv at Mastodon hadde gjort noen grep siden sist. Med et allsangvennlig korrefreng, leken gitarriffing og en forholdsvis enkel komposisjon, føltes det som om metalbandet hadde skrevet sin første poplåt. Førstesingelen fra deres femte album, The Hunter, låter likevel umiskjennelig mastodonsk.
Man kan jo forsøke å komme på andre band som minner om kvartetten, men det er ærlig talt kun Mastodon som låter som Mastodon. Der band som Baroness og Kylesa også har en rural, testosteronfylt, smått eksperimentell og seig tilnærming til metalsjangeren, føles det verken like komplekst eller like tilgjengelig som det skjeggtassene fra Atlanta skaper.
Der Mastodons fire øvrige album alltid har vært forankret i ideen om helhet og konseptualisering, er The Hunter et langt friere verk. Remission, Leviathan, Blood Mountain og Crack The Skye har alle vært basert på de fire grunnelementene jord, luft, ild og vann, i tillegg til tidvis ganske skrudde albumkonsepter. Sistnevnte tar for eksempel for seg rom- og tidsreiser ved hjelp av ormehull og utenkroppslige opplevelser, med tsartidens Russland som ramme. Med The Hunter har kvartetten imidlertid gått bort fra fastlåste grunnkonsepter og laget deres – paradoksalt nok – mest helhetlige album så langt.
På The Hunter høres det nemlig ut som kvartetten har samlet alle sine forskjellige ytterpunkter fra karrieren i ett album, uten at lydbildet noensinne føles fragmentert. Knallharde thrash-øyeblikk som fabelaktige «Spectrelight» låter som en del av energiske Leviathan, mens tidvis Tool-aktige «The Sparrow» hadde gjort seg ypperlig på Crack The Skye, i all sin psykedeliske prakt. Albumhøydepunktet er likevel «Stargasm», som på sine fire minutter og tredve sekunder ikke bare oppsummerer Mastodons karrierre i én tagning, men også demonsterer bandets posisjon som et av århundrets viktigste metalband.
Det er også slående at bandets fire medlemmer synger bedre enn noen gang, på tross av at rødskjegget Brent Hinds låter som en halvdød katt i konsertsammenheng. Én ting er at er refrengene på «All The Heavy Lifting» og «Thickening» er faretruende mektige, en annen er at trommeslager Brann Dailor er langt mer delaktig som vokalist en tidligere. At hans renskårne og monumentale stemme nå bringes frem fra skattekisten passer perfekt, ettersom dette tross alt er deres mest tilgjengelige album så langt. Dailor får skinne på «Dry Bone Valley», samt hans første egenkomponerte låt, den overraskende og fotballhymne-aktige «Creature Lives».
The Hunter er med andre ord et dynamisk hav av seig og energisk metal som beviser at Mastodon er bedre, viktigere og mer vitale enn noen gang. Gjøglete sangtitler («The Octopus Has No Friends), poplåter («Curl of the Burl»), og zeppelinske gitarsoloer («The Hunter») er i utgangspunktet trolig ikke så veldig mettall i 2011. Men Mastodon klarer det få andre metallband klarer: Å sprike med beina og få det til å høres innovativt og genuint ut.
Kim Klev
Hør platen i WiMP eller Spotify!
Tags: anmeldelse, Kim Klev, Lydverket, Mastodon, plate, The Hunter
Det var rimelig forutsigbart. Musikkanmeldere har snakket så mye om Mastodon i så mange år nå at de har mistet fullstendig gangsyn. Ingen som tør å kalle en spade en spade. Dette er Mastodons femte album, og hvordan noen kan synes at det er noe annet enn deres femtebeste, forstår jeg ikke (hvis ikke de alle er terningkast seks da, i så fall må de vel være verdens beste band noensinne). Man kan peke på mye rart som ikke er som det skal være med denne skiva, men det absolutt verste er noe jeg aldri trodde jeg skulle synes om Mastodon: Det er faktisk ganske uoriginalt. Alt her høres ut som bleke utgaver av noe de har gjort før, minus baller og i nedkortede utgaver. Som fan er jeg ikke av den typen som føler eierskap til noe i den grad at de «skylder» meg noe, det er noe av det teiteste jeg vet. Jeg er ikke «skuffet» over at de ikke er like metall som de var eller fordi de har lyst til å selge flere plater. Det er helt greit for meg. Det kommer vel bare til et punkt der noe man liker ikke er så interessant lenger. Enten på grunn av en selv eller på grunn at bandet. Bare synd at det i dette tilfellet er så åpenbart tungt på den ene siden av det regnestykket. Dette er rett og slett ganske kjedelige greier, og hvordan det får unisone seksere overalt er for meg litt et tegn på groupthink. Case in point hva gjelder tullete superlativ overload: Torgrim Øyre skriver i Dagbladet at «Mastodon gir oss tiårets mest komplette metallalbum». Tiåret er et og et halvt år gammelt.
Kan du fortelle meg hva du ellers hører på? Siden dette blir for kjedelig for deg må jo det du hører på ellers være ganske fantastisk!
Hører mye på Mastodon da
Veldig enig.
At denne platen får en SEKSER på terningen er ene og alene fordi gruppen bak heter MASTODON. Som Helge skriver har folk helt mistet gangsynet i forhold til dette bandet.
Så vi kan ikke bare elske dem mer enn du gjør altså? Tok meg i å gjøre bevegelser og å lire av meg uhyrlige gledeshyl under konserten i Frognerbadet i sommer som jeg aldri har gjort før. Ganske ærlige, dyriske kroppsligheter. Men det er vel bare fordi de heter MASTODON…
Nei, det er nok fordi det var en konsert som fortjente alle sekserne den fikk. Noe som ikke er tilfelle med The Hunter.
At denne platen får en SEKSER på terningen er ene og alene fordi gruppen bak heter MASTODON. Som Helge skriver har folk helt mistet gangsynet i forhold til dette bandet.
Hittil er albumet en svak femmer i min bok. Sanger som Thickening, Octopus Has No Friends og All The Heavy Lifting har ikke helt vokst på meg enda, mens Stargasm, The Sparrow, Curl of the Burl og The Hunter er fantastiske!
Hittil er albumet en svak femmer i min bok. Sanger som Thickening, Octopus Has No Friends og All The Heavy Lifting har ikke helt vokst på meg enda, mens Stargasm, The Sparrow, Curl of the Burl og The Hunter er fantastiske!
Du skriver at «Det er også slående at bandets fire medlemmer synger bedre enn noen gang», men nå har det seg slik at Bill Kelliher ikke synger, mens Brann kun har sunget på de siste to. Men når både Brent og Troy har så variert vokal skulle man vel fort tro at bandet har fem-seks vokalister…
Foreløpig har jeg et veldig godt inntrykk av albumet, men ville nok ikke strekt meg lenger enn til en femmer på terningen.
Da vi – altså Lydverket – intervjuet dem i sommer, var de veldig opptatt av akkurat det med vokalen. At alle fire synger, inkl Brann og Bill.
Intervjuet kommer for øvrig på Lydverket TV neste uke.
Synes også plata til tider lyder masende, ihvertfal i forhold til Crack The Skye, som var fantastisk. Men jeg skal gi den noen gjennomlyttninger til. Av en ller annen grunn minner den litt om villskapen til Iron Maidens Killer plate, spesiellt trommemessig. Clive Burr var bra på den plata
Eg liker dette, absolutt, men eg må innrømme at Helge under her har gode poeng. For min del høyrer eg bøtter og spann av Soundgarden inni alt dette, og våger å påstå at samtlige av låtane frå The Hunter kunne ubemerka vore å finne på dei tre siste platene til nettopp Soundgarden. Med litt meir Cornellsk vokal, sjølvsagt. Tenk over det. Slik eg ser det er dette meir i grungen no.
Vel, dette albumet henter definitivt inspirasjoner fra søtti-tallet. Men det gjør også en dullion andre plater, så der stopper likhetene.
Skiva vokser mer og mer for hver gjennomlytting. Husker et sitat fra en av gutta da de slapp cracker the sky: «vi har bevist at vi kan spille fort, nå skal vi bevise at vi kan spille lengre noter». Sitter med et liknende inntrykk nå også.
Flott oppsummering av albumet. Satt faktisk og lyttet til dette albumet tidligere i dag. Har selv vært gla i metall-sjangeren i en årrekke, men Mastodon her på finurlig vis klart å lure seg unna meg. Er veldig fornøyd med plata etter andre gjennomhøring og vil definitivt lytte mer til denne! Terningkast seks fra både VG, Dagbladet og Dagsavisen er vell fortjent! Sjekk ut mer fra min musikkverden på http://mritunes.wordpress.com
Utdrag fra kommentaren til Helge lenger nede: «Torgrim Øyre skriver i Dagbladet at «Mastodon gir oss tiårets mest komplette metallalbum». Tiåret er et og et halvt år gammelt.» Syntes dette var så bra poeng at jeg bare måtte kommentere dette
. Til forskjell fra ham er jeg veldig fornøyd med albumet, men kanskje fordi jeg ikke har vært borti Mastodon tidligere og ikke har erfaring fra deres tidligere verk. Men som talsmann for dem som hører Mastodon for første gang på denne skiva vil jeg si tommelen opp!!
Synes plata har veldig mye bra ved seg, men klarer ikke å slenge meg på sekser-baggen. (Lyd)Produksjonen er ankepunktet. Det låter for mykt, stort og massivt mer eller mindre gjennom hele skiva, og da med den «ufarlige» pop-metal-lyden. Du vet den lyden som glir inn på P3s spillelister uten at noen reagerer. Gitarene er mest sannsynlig dubbet en mengde ganger, noe som gjør den stor, «myk» og «bløt». På lik linje med gitarene, er vokalen i overkant dubbet. Den «tjukke» in-your-face vokalen blir slitsom å høre på i lengden og burde etter min mening,i større grad f.eks. bli benyttet til å løfte deler av låtene. For hvor er dynamikken og brutaliteten? Personlig synes jeg det er på tide at metalbanda tenker nytt i forhold til lydproduksjon. Metalen må bli mer autentisk igjen! The Hunter høres ikke ut som to gitarer, en bass og et trommesett, men mer som 100 av alt. Den utfordrer ikke. Den låter stormannsgalt! Jeg vil høre The Hunter med lyden og produksjonen fra f.eks. Soundgardens Badmotorfinger eller Elephant Riders med Clutch! Keep it simple
Jeg synes Mastodon kler dette poppa utrykket. Blir litt som QOTSA på Music for the deaf til tider, men bedre. For min del har Mastodon kommet hjem med denne skiva, der de tidligere har prøvd seg på litt mye på en gang, og bare tidvis glimtet til. På den annen side har jeg alltid blitt veldig engasjert av ny skive fra Mastodon, og deretter falt ganske raskt av..
Tror denne varer lengre. Veldig fin skive!!
[...] Les også: Mastodon feller beistet [...]
[...] Les vår anmeldelse: Feller beistet [...]
Inspirasjonskildene spenner jaggu bredbent, for min del førte dette til at første gjennomlytt fikk meg til å rynke på nesen. Nå liker jeg albumet bedre og bedre for hver gang jeg hører det, og det blir 1-2 ganger daglig. Ikke hva jeg forventet, og av den grunn betraktelig bedre!
[...] i høst overbeviste Mastodon stort med The Hunter, som vår egen Kim Klev ga en klokkeren sekser på terningen, og moderkanalen P3 har klinket til med å A-liste riffmonsteret “Curl Of The Burl”. [...]