120 Days - 120 Days II
Min synthesizer og jeg
Med ambisjoner og eksperimentell velvilje få andre kan måle seg med tar 120 Days II klubbmusikk til helt nye høyder.
Det er vanskelig å ane hvilke nye veier et band velger når de skal følge opp et av forrige tiårs største nasjonalskatter. 120 Days var da det kom for fem år siden et unikt og ambisiøst debutalbum som kombinerte bekmørk og krautete elektronisk musikk med enda mørkere Joy Division-inspirert rock.
Siden den gang splittet de fire kristiansundsguttene seg opp og gikk egne veier. Frontmann Ådne ble en del av minst like fantastiske Serena-Maneesh, bassisten lagde kortlevd dansepunk i Masselys, mens de to resterende medlemmene skapte smådølle og helelektroniske Bygdin. Og det er merkbart at alle de forskjellige inntrykkene fra sideprosjektene har satt sine tydelige spor i oppfølgeren.
Omtrent alt som kan relatertes til gitarbasert musikk er nå lagt dødt, og synthesizerens muligheter blir brukt for absolutt alt de er verdt. Resultatet er en stormannsgal klubbskive uten særlig sidestykke, verken på nasjonalt eller internasjonalt plan. 120 Days har tatt det aller beste fra psykedelisk house-musikk og drømmende lydtepper, rullet det i umerkelige, men essensielle smådetaljer, og endt opp med det som nytes best som én 42 minutter lang progressiv låt.
At 120 Days II utvilsomt nytes aller best i ett, betyr imidlertid ikke at låtene fungerer ypperlig også hver for seg. Fra det sporet som står nærmest debuten, energiske «Spacedoubt», fortsetter skiva gjennom det ti minutter lange Lindstrøm-produserte mesterverket «Dahle Disco» og den hypermoderne trilogien «Lucid Dreams», før albumet ender i den schizofrene acid house-perlen «Osaka».
«Osaka»:
120 Days flørter samtidig langt mer med eksperimentelle lydbilder denne gangen. Åpenbart smittet av Serena-Maneeshs patent på drømmende flinkisshoegaze, står «Sleepless Nights #4″ og deler av «Sunkissed» igjen som dvelende nødvendigheter i flommen av dansbare øyeblikk. Spesielt førstnevnte låter imidlertid mistenkelig likt de mer drømmende øyeblikkene til Emil Nikolaisens hjertebarn, noe hans deltakelse på låta for så vidt kan forklare.
På papiret ser 120 Days II ut som det perfekte albumet til å rydde nye veier for klubbmusikken, og sluttresultatet er pokker meg ikke langt unna. «Shivering slowly on the floor/in the name of no shame play a different game/but close your eyes and it’s all the same», fra «Osaka» handler riktignok om vokalist Ådne Meisfjords sexorgier, men oppsummerer likevel deres andre album perfekt; kvartetten har kanskje gått stormannsgale egne veier i sjangeren som det kan ta tid å få helt grepet på, men dette er ned til sine røtter musikk det er ment å danse hemningsløst til.
Kim Klev
Tags: 120 Days, 120 Days II, anmeldelse, Kim Klev, Lydverket, plate
synes albumet skuffer. det er for lite melodiøst for min del, samtidig som rytmene blir for ensformige, uten at de helt klarer å oppnå det hypnotiske og suggerende fullt ut. selv liker jeg godt shoegaze og electronica, men 120 days mangler det geniale som for eksempel fuck buttons besitter. den nærmeste sammenligningen er den siste plata til the field, på mange måter oppskrytt den også, men likevel langt bedre enn 120 days.
synes albumet skuffer. det er for lite melodiøst for min del, samtidig som rytmene blir for ensformige, uten at de helt klarer å oppnå det hypnotiske og suggerende fullt ut. selv liker jeg godt shoegaze og electronica, men 120 days mangler det geniale som for eksempel fuck buttons besitter. den nærmeste sammenligningen er den siste plata til the field, på mange måter oppskrytt den også, men likevel langt bedre enn 120 days.
Hvor er lydeksemplene? Kan jeg få høre hva du skriver om?
Hele albumet ligger ute på Spotify, sikkert på WIMP også regner jeg med.
Absolutt verdt å sjekke ut.
Savner faktisk gitar, likt veldig godt den New Order stilen (klart aldri å være enig med kritikerne om sameligning med Joy Division). For all del, dette er en solid synth / acid house plate, men gitar fikk fram et mørkere lyd bilde jeg likte…
Jeg synes også dette albumet skuffer, og at 120 days ikke evner å fornye lydbildet – dette høres mer ut som 2005 enn 2012. Men er villig til å gi dette en sterk firer. Når det gjelder trangen til å gi norske album en sekser i 2011 så er det mange rare eksempler på dette, Pirate Love er et annet. Det holder liksom at albumet er ganske bra så inflateres hele skalaen.
Jeg synes også dette albumet skuffer, og at 120 days ikke evner å fornye lydbildet – dette høres mer ut som 2005 enn 2012. Men er villig til å gi dette en sterk firer. Når det gjelder trangen til å gi norske album en sekser i 2011 så er det mange rare eksempler på dette, Pirate Love er et annet. Det holder liksom at albumet er ganske bra så inflateres hele skalaen.
[...] Ja, jeg innrømmer det gledelig (og skamfullt): begge sekserne mine til Mastodons The Hunter og 120 Days II var to grundige feilvurderinger, for skivene har begge sine klare mangler. Men etter 50 Words For [...]