Året nærmer seg slutten, og det er på tide å gjøre opp status. Hvilke skiver står igjen i mylderet av utgivelser? Hvilke konserter gjorde størst inntrykk? Hvilke låter har preget året og hvilke øyeblikk har definert musikkåret 2011?

Redaksjonens felleslister over de beste internasjonale og norske plateutgivelsene er forlengst strødd utover internettet. Nå er det på høy tid å la de indviduelle stemmene få oppsummere musikkåret 2011.

Lydverkets individuelle årsoppsummeringer vil bli publisert til og med søndag 31.januar. I dag: Lydverkets researcher Karina Lystad.

Årets album: St.Vincent – Strange Mercy

Ikke bare er denne dama noe av det tøffeste som finnes i musikkverden, hun har laget årets beste plate også. Den er så intrikat og fascinerende at jeg vegrer meg for å høre på den uten å kunne gi den hundre prosent oppmerksomhet.

St. Vincent, aka Annie Clark, startet i et metalcoverband da hun gikk på skolen, har siden vært assosiert med omgangskretsen til Sufjan Stevens, og beviser med denne platen at hun fortjener en lang og fruktbar karriere som soloartist. Selv om det nok ikke kommer til å være spesielt mye på hitlistene. Strange Mercy har kompromissløs, men delikat instrumentering, som stadig overrasker når det kommer inn noe nytt. Og samtidig som man klarer å følge låtenes historier til et visst punkt, så er det alltid et eller annet uforståelig som lurer under overflaten.

Det er vanskelig å plukke ut én låt fra denne plata fordi dette er et så tydelig album, men jeg er veldig glad i estetikken i tittelsporet. En guttejenteaktig sjarme, og glimt i øyet. «If I ever meet that dirty policeman who roughed you up…».

Hør «Strange Mercy»:

Årets låter (urangert):

Kurt Vile – Jesus Fever:
Akkurat passe country, akkurat passe psykedelisk, akkurat passe retro. Kurt Vile har laget et av årets beste album og denne låten er platas høydepunkt. En catchy melodi som sitter fra første stund, men som jeg aldri blir lei. Sjelden vare.

M83 – Midnight City:

Årets gledesspreder og danselåt for min del. Man skal være forsiktig med bruk av saksofon, men her føles det helt riktig når den kommer inn mot slutten og løfter låten enda et hakk.

Gil Scott-Heron: I’ll Take Care of You (Jamie XX remix):

Det har riktignok kommet et par gode versjoner av denne i år, men jeg lurer på om jeg ikke fortsatt holder en knapp på denne. Selv om Drake sin med Rihanna på hooket også er utrolig fin.

My Morning Jacket: Holding On To Black Metal
Et av verdens beste band! Og et refreng som får meg til å syngerope med hver gang.

Bon Iver: Towers
Justin Vernon er noe av det skjøreste og flotteste jeg vet om. Jeg elsker skjegget, jeg elsker stemmen, jeg elsker plata og jeg elsker «Towers».

Philter: Revolver
Årets norske overraskelse som fortsetter å vokse på meg.

Frank Ocean: Strawberry Swing
Miksteipen er et eneste stort høydepunkt etter det andre, men akkurat denne låten rører ved den delen av meg som likte Coldplay en gang i tiden, som er veldig glad i søtsaker (gjerne dyppet i noe søtt) og som syns at stemmen til Frank Ocean er aller best på dette sporet.

Austra: The Beat and the Pulse
En plate jeg ikke har rukket og gi en god nok sjanse, men som jeg gleder meg til å høre mer på. For denne låten er helt fantastisk! Mørk og mystisk med en særegen vokal.

The-Dream: Body Work/Fuck My Brains Out
Wow. Hva kan jeg si. Jeg blir flau av å høre, og enda flauere når jeg går gatelangs med hodetelefoner og synger høyt med på teksten, men det er ikke en låt jeg har hørt flere ganger i 2011 enn denne. Eller to låter. Er spesielt glad i overgangen mellom de to, så passer alltid på at jeg har ti minutter å avse slik at jeg får hørt hele vindunderet i ett. Hardtslående og helt sinnsykt digg.

First Aid Kit: Lion’s Roar:
En herlig smakebit på hva vi har i vente fra de sjarmerende svenske søstrene i 2012. Deilig countrylyd og helt fantastiske harmonier.

Årets konsert:

Forventningene var skyhøye da nyheten om at Kanye West kom til Øyafestivalen ble sluppet, men aldri hadde jeg trodd at den skulle innfri så til de grader. Det var et pompøst og megalomant mesterverk av et sirkus. Og da de tjekkiske ballettdanserne fikk utfolde seg maksimalt begynte jeg jammen meg å gråte også.

Les anmeldelsen av konserten.

Kanye West på Øyafestivalen 2011. (Foto: Kim Erlandsen/NRK P3)

Årets mest oversette:

Proviant Audios Real Love Tastes Like This er en utrolig funky og veldig bra plate, laget av en av Norges mest produktive tenåringer. Hadde fortjent mye mer oppmerksomhet her til lands og også en nominasjon i elektronikakategorien til Spellemann. Spørrumegda.

Årets skuffelse:

For min egen del var det da jeg fant ut at Yelawolf og Devin the Dude skulle spille på en bitteliten klubbscene i Oslo, samtidig som jeg stod med billetter til Foo Fighters på Telenor Arena i hånda, med samme dato. Dave Grohl er kul han altså, men fytti! Hadde lyst til å bytte.

Og da jeg måtte gå fra Fleet Foxes på Øya for å få med meg resten av Janelle Monáe.
Moralen: SLUTT Å SETTE OPP KONSERTER SAMTIDIG!!
På forhånd takk.

Årets mest oppskrytte:

Skrillex. Ja, jeg har skjønt at kidsa liker det. Jeg bare skjønner ikke hvorfor.

Årets OMG/WTF/LOL-øyeblikk:

Mange å ta av i år. LOLtallica, stagediving-galskap på Odd Future-konserten, Wiley som avlyser Oslo Live fordi han heller vil spille Playstation, Cir.Cuz sin 22.juli-låt, osv.

Odd Future på Hovefestivalen 2011. (Foto: Tom Øverlie/NRK P3)

Tags: 2011-rapport, årsoppsummering, Karina Lystad, St. Vincent