19 kommentarer på “Hva var best i 2011?”

1. Ole Peder Brandtzæg sier:

   desember 17, 2011, kl. 12:21 pm

   Er ikke Pitchfork rimelig amerikansk?

   Svar
   • Kim Klev sier:

     desember 17, 2011, kl. 1:48 pm

     Du kunne ikke hatt mer rett. Sorted.

     Svar
     • Anonym sier:

       desember 17, 2011, kl. 2:26 pm

       Pitchfork er vel av de absolutt bedre på å fange det som skjer på scener rundt om i verden. 

       Dette reflekterer også årets topp 10 album på en god måte  - kun 50% er fra US (US,Canada,Frankrike,England,US,US,US,Canada,US,Canada).

       Men sånn ellers har Lydverkets Kim Klev betryggende nok fått med seg den fysiske plasseringen av Pitchforks lokaler. Ett poeng til Klev.

       Svar
2. Rolv Kristian sier:

   desember 17, 2011, kl. 5:34 pm

   Anbefaler ein gjennomlytt til Thomas Seltzer sine betraktningar rundt indie og hipster-begrepet i disse videoklippa:

   http://www.youtube.com/watch?v=5Mxw22sUHz0

   http://www.youtube.com/watch?v=IvCV2EbMj2I&feature=related

   Dette er også litt av problemet rundt heile «Pitchfork-generasjonen» slik eg ser det. Indie har på sin eigen måte blitt ein kommersialisert, trendbasert livsstilspakke, og blir solgt som det.

   Personlig har eg ikkje noko direkte mot Pitchfork som sådann, men føler norske musikkjournalister ser ut til å automatisk bruke nettsida som referansepunkt for kvalitet og namedropping i nesten alle sammenhengar. Pitchfork er slik eg ser det ei heilt ok/bra musikknettside, som for all del får fram bra ting, men som også opphøyer mange relativt middelmådige band(som ellers passer inn i reglane i indie-verdenen).

   Nettsida har slik eg ser det blitt kunstig innflytelsesrik i forhold til kva som gir cred, og sjølv om den nok fanger opp det som skjer innanfor typisk «indie», er den rimelig utilstrekkelig på ein del andre sjangrar.  

   Ellers, personlig vurdering i den sammenheng: Ironisk nok likte eg M83 si siste plate godt, ei plate som fikk masse ros i nettopp Pitchfork. Valget på Midnight City som «årets beste låt» derimot, er heilt ufattelig for meg. Sannsynligvis den låten eg betrakter som svakast på heile albumet. Ein direkte irriterande sang eg misliker fra plata. But there you go.

   Svar
   • Anonym sier:

     desember 17, 2011, kl. 7:20 pm

     Ser poenget, men når du presenterer et problem må du da også vise oss alternativene: 

     De virkelig gode nettstedene som dekker ny musikk like godt, med 5 nye fyldige og godt skrevne musikkanmeldelser 5 dager i uka, kombinert med masse nyheter og multimedia. Lydverket er jo ikke i nærheten, NME er steindødt, Q likeså, Drowned In Sound er ganske oppegående, Exclaim bra for kanadisk osv. Vi som lever og ånder for ny bra musikk kan jo ikke stoppe å orientere oss, løpende, hver eneste dag, hele uka. Pitchfork er for meg et must med 5 rykende ferske anmeldelser til frokosten, så kompletterer jeg med alle mulige andre blogger i tillegg.

     Så til Rolv Kristian: hva er løsningen, hva er alternativet etter din mening, for oss som lever og ånder for ny musikk og nye uttrykk?

     Svar
     • Rolv Kristian sier:

       desember 17, 2011, kl. 11:35 pm

       Poenget mitt er ikkje at Pitchfork i utgangspunktet er så ille innanfor sitt segment. Kanskje meir at den virker å ha fått veldig mykje «makt» i forhold til musikalsk dagsorden blant anmelderar og kva som blir pusha. Eg har på den eine sida brukt nettsida ein del sjølv og funne mange ting eg liker. Samtidig tenker eg at det er ei nettside som veldig ofte blir benytta som ein slags automatisk kvalitetsreferanse, og det er eg litt skeptisk til. Den virker ofte også å vere ei slags referanseramme for kva som er «kult» å like, og kva som ikkje er kult å like. Men veldig mykje er knytt opp til kva som er politisk korrekt innanfor «indie-verdenen».

       Og på mange måtar er indie-verden like klisjeaktig som mange tilsynelatande meir kommersielle sjangrar, iallefall i forhold til sjølve «livsstils-pakken» som kjem i kjølvatnet av den. Pitchfork er først og fremst indie. Det er mulig dei kan vere innom rock og hip hop, og til og med metal, men mitt inntrykk er at dei egentlig ikkje har djup forståelse for dei sjangrane i tilsvarande grad som dei vil ha for et band som f.eks Arcade Fire.

       For å svare på spørsmålet ditt: Alternativet. Tja. Alt dreier seg om å finne musikk ein genuint liker, gjer det ikkje? Personlig har eg voks opp med både indie og rock/metal, men veit ikkje om
       eg sjølv har funne nokon einsarta kvalitetsmagasin som dekker f.eks
       genuin «alternativ»(i hermetegn) rock på ein måte eg liker. Word of mouth og å leite er vel fortsatt min favorittmetode. Den siste plata eg hørte på var «Bloodlust» av Uncle Acid and the Deadbeats, etter at eg hørte ein lyttar ringte inn til eit amerikansk radioprogram og sa dei ligna på Black Sabbath. Slike ting. Å bruke magasin og bloggar er ikkje nødvendigvis ille, det er ikkje det eg seier. Problemet mitt er meir når eg får inntrykk av at det blir en slags fasit
       ved slutten av året, når årets lister blir kåra.

       Er alle anmeldarar
       «ærlige» når mange av dei har 60 % av dei samme platene på
       sine lister? Eller er det indirekte ein del påvirkningskrefter som
       iallefall i utgangspunktet har styrt dei i den retning at det er dei
       platene dei har hørt på i løpet av året?

       Ser ein på f.eks Dagbladet, Vg, Aftenposten, Lydverket etc etc, liker stort sett alle det samme. I år liker alle James Blake, Bon Iver, PJ
       Harvey, Frank Ocean etc. Tilfeldigvis gjer også Pitchfork, Uncut osv omtrent akkurat det samme. Klart det er masse av dette som er bra plater, og det kan i utgangspunktet vere ein grunn til «enigheten». Samtidig har eg inntrykk av at denne konsensusen først og fremst går veldig mykje på at media påvirkar kvarandre i flokk, plateselskap pusher album etc.

       Mitt endelige poeng: Personlig synst eg iallefall det er kulare å sjå anmeldarar som velger å gå litt utanfor dei mest typiske standardplatene når dei oppsummerer året. Ikkje at eg hadde hørt ei einaste av platene på f.eks Helle Stenkløv si liste som eg såg her i stad. Ikkje at den nødvendigvis representerte smaken min heller, men den fikk eg iallefall inntrykk var litt individuell og oppriktig.   

       Svar
       • Anonym sier:

         desember 18, 2011, kl. 12:17 am

         Synes du skriver mye bra her, og er enig i mye av det du sier. 

         Jeg tror mye av grunnen til at P4k blir så mye referert er at de har gjort veldig mye riktig i lang tid, med fokus på og kjærlighet til musikken. 

         Jeg er helt enig med deg at det er mange sjangre de ikke er langt nede i, selv om man finner både mange harde uttrykk og rap. Og det er visse sjangre de er mye bedre i enn andre. Derimot så vil jeg samtidig si at de har en bred tilnærming, i forhold til for eksempel Helles liste som jeg oppfatter som veldig smal. 
         Grunnen til at jeg reagerte litt på ditt første innlegg er de lettvinte koplingene jeg stadig vekk merker mellom hipsteren og pitchfork, i et forsøk på å ta et lettvint og trendy standpunkt mot pitchfork. Tar man en titt på hva som har fått aller høyeste karakter 10.0 hos pitchfork det siste drøye året så er det Kanye West  (mange kaller denne dagen og dette ene øyeblikket for Hipsterens Død), samt reissues av høyst forskjellige utgivelser som Can – Tago Mago, Talk Talk – Laughing Stock, Beach Boys – Smile Sessions og Weezer – Pinkerton. Ingen bør dermed være i tvil om at dette først og fremst dreier seg om ektefølt kjærlighet til musikken.

         Tilslutt vil jeg kommentere de norske anmelderne som lett blir veldig like: er helt enig i det. Hvorfor er det ingen av de som presenterer sin topp-50-liste istendenfor de korte utsnittene, så vi får se mer av mangfoldet i det de liker? Kanskje de ikke lytter til så veldig mye mer enn det resten av det store flertallet lytter til?

         Men jeg synes ikke dermed at Pitchfork skal ha skylden for mangelen på mangfold. De anmelder 25 album i uka som med noen pauseuker blir ca 1100 album i året. Det er samlet sett mer mangfold i disse enn på de fleste andre musikksteder jeg vet om. 

         Svar
         • Rolv Kristian sier:

           desember 18, 2011, kl. 9:35 am

           No var ikkje egentlig poenget mitt at Pitchfork i seg sjølv er forferdelig. Ei heller f.eks Uncut og Mojo osv. Eg leser tross alt disse sidene og magasina sjølv. Poenget er vel meir at eg har eit inntrykk av at den til ei viss grad (bevisst eller ubevisst) bidrar til å usjølvstendiggjere og styre norske anmeldarar. Kanskje også aller mest i forhold til kva slags musikk som blir oppsøkt i utgangspunktet. I staden for i litt større grad danne sine eigne meiningar, sjå utanfor boksen og komme med litt individuelle valg i f.eks lister mot slutten av året, bærer årslistene mykje preg av resirkulering fra ting ein har sett 60-70 prosent av andre stadar. Det blir ein slags flokkmentalitet av det. Ting virker ofte å vere ferdiglaga fra før.

           Er ellers einig i at Helle si liste var smal, men det var ikkje poenget mitt då eg drog den fram som eit eksempel på ei «interessant» liste. Seier ikkje heller at den nødvendigvis var bra. Til det har eg ikkje nok kjennskap til banda ho nevnte. Men den representerte i allefall noko som gav uttrykk for ein litt individuell og personlig stil/smak, og ei sjangerinteresse slik eg oppfatta det.

           Som musikkinteressert vil eg iallefall personlig synest det er meir interessant å lese ti forskjellige årslister av folk som har fordjupa seg/har genuin interesse for ein sjanger(det vere seg elektronika, house, metal, punk, hip hop m.m) enn ti «vide» lister som er meir eller mindre kopiert fra internasjonale musikkmagasin/nettsider og har alle dei korrekte navna for året. Disse har ein som regel meir eller mindre lest før uansett og då blir ikkje nødvendigvis det totale inntrykket mangfoldig. Men, dette er mi personlige meining. Det er ikkje sikkert alle deler den.

           Og angåande Kanye West-eksemplet. Tja, beviser det at Pitchfork ikkje først og fremst fronter indie? At det er eit visst mangfold på nettsida skal eg ikkje seie noko på, og det er for all del mykje bra der, men hovedkompetansen slik eg ser det går på «sekkebegrepet»/tradisjonen indie. Dette begrepet er vanskelig å formulere, men eg føler likevel ein gjenkjenner det når ein ser det. Pitchfork har ikkje ein genuin tradisjon for f.eks hip hop, rock eller metal.

           Har ikkje noko mot Kanye West, men betyr det at eg anser Pitchfork som gode på hip hop? Ikkje egentlig. Skulle eg oppsøkt sjangeren hip hop og finne nye ting av kvalitet finner eg sannsynligvis meir interessante ting ved å oppsøke ein eller annan blogg av eit hip hop-hode, som lever og ånder for hip hop og har nisjekunnskap om sjangeren. Skal ein oppsøke rock eller metal blir det mykje av det samme.

           Svar
           • Anders Eldor Boye sier:

             desember 19, 2011, kl. 1:24 pm

             Det er ikke alltid sjangerspesialistene gir spesielt gode råd til oss sjangerturister. De har rett nok fordelen av å kjenne mye stoff innen sjangeren og være fortrolig med den, men de vil også ofte ta til seg en del sjangerpuritanisme som ikke er gyldig for en sjangerturist, samt utvikle en del preferanser som er ganske annerledes enn sjangerturistens. En oppegående og vidsynt sjangerspesialist kan derimot godt gi gode råd tilpasset andre målgrupper enn de som er spesielt «inne» i sjangeren.

             Svar
           • Anonym sier:

             desember 20, 2011, kl. 1:17 pm

             Jeg er generelt sett enig i at det virker som om mange lister er for like eller for lite selvstendige. Det kan skyldes at anmeldelser gjøres ut fra et begrenset univers, og jeg lurer fremdeles på om det lyttes på nok forskjellig her på bjerget.

             Det kunne det være interessant å heller se litt lengre lister fra folk så vi får sett litt mer av bredden, og ikke for eksempel de veldig korte topp-5 eller topp-10 hvor alt man finner er musikk som også vil være på ‘alle andre’ topplister.

             Nok om det, tenkte jeg skulle tipse om et par andre lister som definitivt er mer særegne sammenlignet med de andre:

             Rough Trade har laget en fin-fin topp-100, har sjekket ut flere tips herfra til stor glede: http://www.roughtrade.com/site/content.lasso?page=AOY_2011_page2.html

             Kanadiske Exclaim Magazine har laget mer sjangerorienterte lister og kommentarer i sin oppsummering, det tror jeg vi vil komme til å se mer av, ref også diskusjonene i denne tråden:  http://exclaim.ca/Features/YearInReview

             Tilslutt gleder jeg meg til Other Music kommer med listene sine for i år, der pleier det alltid å være morsomme nye oppdagelser, ref listene fra 2010
             http://www.othermusic.com/perl-bin/OM/html_proxy.cgi?filename=/staffpicks/2010.htm&ID=5976960.7671

             Svar
           • Anonym sier:

             desember 20, 2011, kl. 1:17 pm

             Jeg er generelt sett enig i at det virker som om mange lister er for like eller for lite selvstendige. Det kan skyldes at anmeldelser gjøres ut fra et begrenset univers, og jeg lurer fremdeles på om det lyttes på nok forskjellig her på bjerget.

             Det kunne det være interessant å heller se litt lengre lister fra folk så vi får sett litt mer av bredden, og ikke for eksempel de veldig korte topp-5 eller topp-10 hvor alt man finner er musikk som også vil være på ‘alle andre’ topplister.

             Nok om det, tenkte jeg skulle tipse om et par andre lister som definitivt er mer særegne sammenlignet med de andre:

             Rough Trade har laget en fin-fin topp-100, har sjekket ut flere tips herfra til stor glede: http://www.roughtrade.com/site/content.lasso?page=AOY_2011_page2.html

             Kanadiske Exclaim Magazine har laget mer sjangerorienterte lister og kommentarer i sin oppsummering, det tror jeg vi vil komme til å se mer av, ref også diskusjonene i denne tråden:  http://exclaim.ca/Features/YearInReview

             Tilslutt gleder jeg meg til Other Music kommer med listene sine for i år, der pleier det alltid å være morsomme nye oppdagelser, ref listene fra 2010
             http://www.othermusic.com/perl-bin/OM/html_proxy.cgi?filename=/staffpicks/2010.htm&ID=5976960.7671

             Svar
             • Rolv Kristian sier:

               desember 20, 2011, kl. 4:34 pm

               Veldig bra Urbeka. Vil ellers poengtere at det selvfølgelig er mykje kvalitetsmusikk på Lydverket sine lister.

               Svar
       • Anders Eldor Boye sier:

         desember 19, 2011, kl. 10:48 am

         Det er nok riktig at du i visse grupper i samfunnet er et visst sammenfall av hva man lytter til og hva man setter pris på. Dette med korrelasjon og årsakssammenheng bør man derimot være litt forsiktig med, og det er man ofte når man proklamerer at dette skyldes at folk ikke er ærlige. Enhver gruppe vil ha et visst sammenfall, og de utpekte «hipsterne» utmerker seg slett ikke noe særlig i så måte. At det skal være mulig å utvikle sine preferanser i et vakuum, er for øvrig en misforståelse en del hipstere og hipsterhatere deler.

         Svar
         • Rolv Kristian sier:

           desember 19, 2011, kl. 5:54 pm

           Eg er egentlig ikkje spesielt uenig i det du skriver. Trur heller ikkje det nødvendigvis er vanlig å utvikle sine preferansar i et vakuum. Skal ikkje påstå at folk ikkje er ærlige heller, men stiller definitivt spørsmålet kva som har leda dei i den retninga av seleksjonen som er valgt ut. Gikk inn på platekompaniet si liste over årets plater fra ulike publikasjonar, og alt er relativt sammenfallande likt. Dessuten er det enkelte sjangrar som er i langt større grad representert enn andre. Gjerne med utgangspunkt i årslistene fra nettsider som Pitchfork, magasin som Spin, Mojo, Uncut etc- som alle har sine kvalitetar, men som også er knytt meir til enkelte sjangrar enn andre. 

           Personlig trur eg ikkje det nødvendigvis er fordi det er mangel på bra plater også i andre sjangrar. Det er vel her mitt største ankepunkt ligger.

           Svar
           • Anders Eldor Boye sier:

             desember 20, 2011, kl. 7:36 am

             Ja, det er krevende å orientere seg i mylderet av utgivelser. I den øvelsen er det fint å ha litt flere ben å stå på, og da ser jeg poenget ditt i at det kan bli problematisk om kildene har brukt hverandre litt mye for å orientere seg (Litt som evangeliene, for øvrig ) Å finne alternative kilder (gnostiske evangelier ) kan være litt tidkrevende. Kvaliteten på dem er kanskje også litt varierende, men noen korrektiver trenger man nok.

             Svar
3. Brage E. Herlofsen sier:

   desember 18, 2011, kl. 8:03 pm

   Min egen liste leste slik:

   Little Dragon – Ritual Union
   Fleet Foxes – Helplessness Blues
   PJ Harvey – Let England Shake
   King Krule – King Krule
   Rustie – Glass Swords

   Hederlig omtale for Destroyer, M83, Mogwai, The Middle East og Cory Johnson.
   Vil gjerne legge til at alle har rett til sin mening, så jeg vil gjerne be folk om å avstå fra å fylle Lydverkets nettsaker med usaklige kommentarer om hvordan deres smak er bedre enn andres.

   Svar
   • Rolv Kristian sier:

     desember 18, 2011, kl. 8:42 pm

     For å sitere deg sjølv: Alle har rett til si meining.

     Svar
4. Hamid Waheed sier:

   desember 20, 2011, kl. 11:51 am

   Du store, Billboard og Q hadde forferdelige lister.

   Svar
5. NRK Lydverket » Kvinnelige WiMP-dominans sier:

   desember 21, 2011, kl. 9:37 am

   [...] Hva var best i 2011? [...]

   Svar