Førjulstid er årsbeste-listetid, og vi er slett ikke bedre enn noen andre. Kanskje snarere tvert imot. 17 av våre medarbeidere, fra anmeldere til programledere, reportere, vaktsjefer og produsenter, har brukt de siste ukene på skjære musikkåret 2011 ned til beinet.

Denne uken presenterer vi platene som har snurret tyngst i Lydverkets åpne kontorlandskap gjennom 2011, med fem nye plater hver av dagene frem mot torsdag.

Da legger vi ut våre fem favoritter blant de internasjonale utgivelsene. Mandag 12. desember setter vi av dagen til å kåre våre 10 norske favorittplater fra året som snart er omme.

Les også:

Det beste fra 2011: Plass 20-16

Nå er turen kommet til plass 15 – 11 blant de internasjonale platene, stemt fram og presentert av Lydverkets redaksjon.

15. James Blake – James Blake

Det var en usedvanlig gledelig overraskelse at den samtidsmusikkskolerte DJen, produsenten, og nå soloartisten fra London flytta inn et sted mellom gåsehuden og hjerterota mi februar i år. Vi var mange som raskt ble bergtatt av av James Blakes briljante sjangerblanding. Som en slags sjelfull storebror av den dominerende dubstepsjangeren fremkalte han kollektiv sinnsro, blanke øyne og hjertevarme.

Det selvtitulerte debutalbumet oser av nærhet og er spekket med storslåtte, men likevel nøkterne, arrangementer. Og det er denne dobbeltheten som er James Blakes største styrke. Med dette albumet har han klart det mesterstykke å lage über-samtidig klubbmusikk med klassisk tilnærming. Her forenes det fortrolige og intime med det luftige og svevende, alt båret frem  av en 22-åring med stemmeprakt de færreste forunt.

Trine Sollie

Les anmeldelsen: Å lytte mellom lydene (5/6)

14. The Weeknd – House Of Balloons

2011 var året da den nye betegnelsen PBR&B ble lansert for å betegne lyden av blant annet canadiske Abel Tesfaye. Under psevdonymet The Weeknd slapp et av årets definitive stjerneskudd debutmixtapen House Of Balloons, som viste seg å være en stayer av en skeiv, seig utgivelse. Det hele høres umiskjennelig ungt og søkende ut, bygget på et vell av referanser – fra den samme Toronto-lyden Drakes faste produsent 40 har levert på Drakes første utgivelser til Beach House-samples, gråtende gitarer og britisk klubbmusikk.

http://youtu.be/fJxOBXTFi6g

De overraskende velskrevne tekstene, som sirkler rundt kjærlighet, sex, dop og sorg, funker best i møte med klaustrofobiske og mørke produksjoner, som på åpningssporet «High For This» eller fantastiske, UK Garage-på-rohypnol-låtende «What You Need». Når Tesafaye virkelig drar på og får vist fram følelsene som bor i stemmen hans på den smått strålende, nitriste «Wicked Games» er det liten tvil om hvilket potensiale The Weeknd faktisk innehar, og ikke minst hvor ubeskrivelig deilig det er at en ny generasjon håpløst ærlige r&b-vokalister har begynt å vokse frem. Hipster-r&b? Kanskje. Men først og fremst knallsterk og ærlig.

Andreas Øverland

Les anmeldelsen: Helg hele uka (5/6)

13. Mastodon – The Hunter

Mastodon har brukt tiden siden gjennombruddet Leviathan til å holde skyhøy kvalitet på sin progressive metal. Med The Hunter satte de blikket mot 70-tallets classic rock, men selvsagt med sin helt egen tagning på materialet.

Toppet av det seige riffmonsteret ”Curl Of The Burl” er The Hunter proppfull av fengende metal, og hvilende bak den umiddelbare fasaden er det i god Mastodon-ånd frekke koringer, arrangement større enn fjell og trommeslager Brann Dailor som en gang for alle viser at han er verdens beste trommeslager.

Asbjørn Slettemark

Les anmeldelsen: Feller beistet (6/6)

12. Feist – Metals

Etter eit noko uforvarande sprang mot allemannseigestatus med The Reminder, var Leslie Feists stødige landing med sitt fjerde studioalbum di meir gledeleg. Heller enn eit rammeverk for eit lite utval radiosinglar, er Metals eit goldt og kupert landskap av ei popplate, som aldri vekker mistanke om at Feist har gått på kompromiss med seg sjølv.

Metals er eit album som svøyper deg inn i varme ullpledd, for så å røska dei vekk ved fyrste høve. Nokre av albumåret 2011s vakraste tekst- og melodilinjer er omkransa av kaloritunge arrangement og skjærande crescendo, med Feists spinkle vokal som underdrive midtpunkt.  Resultatet er eit album som balanserer vakkert på grensa mellom det dynamiske og det heilheitlege.

Maria Horvei

Les anmeldelsen: Det er ikkje gull alt som glimrar… (5/6)

11. Thurston Moore – Demolished Thoughts

Sonic Youth-generalens sensitive musikalitet har alltid stått i fare for å havne i skyggen av moderbandets kaskader av elektrisitet, impro og punkessens. Han har neppe lidd under det, som Faderen av den elektriske gitarsoloen for folk i utvaska trøyer, men med spillerom også i bandet til å skape gitarstrømmer klare og tandre som vårbekker. På dette tredje ”ordinære” soloalbumet tar imidlertid evigunge Thurston det gjennomgående ned. Med all subtil råskap det medfører.

Gitarene er gjennomgående akustiske, og plukker seg til hypnotiske mønstre. Trommene er så godt som fraværende, men i selskap med Samara Lubelskis utsøkte fiolin å lene seg på er Thurstons nestenhviskende røst i førersetet. Beck Hansen har produsert denne festen, og parallellene med hans Sea Change er selvsagt presentert for lengst. Demolished Thoughts er også nedpå og rolig, men lener seg aldri tilbake og slumrer. Den holder deg i en øm favn som løfter deg på tå hev, takket være Thurston Moores åpenbare trang til å strekke og tøye kreativiteten. Og enkelt og greit med fordømt vakker musikk.

Ruben Gran

Les anmeldelsen: Salig er Thurston (5/6)

Sjekk Lydverkets årslister i WiMP eller Spotify (oppdateres daglig!)

- – -

I morgen presenteres plass 10. – 6. på vår internasjonale liste.

Tags: 2011, årets beste plater, Demolished Thoughts, feist, house of balloons, james blake, Mastodon, metals, The Hunter, The Weeknd, Thurston Moore