Førjulstid er årsbeste-listetid, og vi er slett ikke bedre enn noen andre. Kanskje snarere tvert imot. 17 av våre medarbeidere, fra anmeldere til programledere, reportere, vaktsjefer og produsenter, har brukt de siste ukene på skjære musikkåret 2011 ned til beinet.

Denne uken presenterer vi platene som har snurret tyngst i Lydverkets åpne kontorlandskap gjennom 2011, med fem nye plater hver av dagene frem mot torsdag.

Da legger vi ut våre fem favoritter blant de internasjonale utgivelsene. Mandag 12. desember setter vi av dagen til å kåre våre 10 norske favorittplater fra året som snart er omme.

Les også:

Det beste fra 2011: Plass 20-16

Det beste fra 2011: Plass 15-11

Nå er turen kommet til plass 10 – 6 blant de internasjonale platene, stemt fram og presentert av Lydverkets redaksjon.

10. Wilco – The Whole Love

Dad rock med smuler i skjegget, galopperende avantgarde, nydelige ballader og powerpop som skreddersydd for late, halvnakne dager i sola – med sitt åttende studioalbum gjør Wilco det som måtte passe dem. Og de gjør det bra.

Mellom ytterpunktene ”The Art Of Almost”, som vel er det nærmeste bandet har vært den hyppig brukte beskrivelsen ”det amerikanske Radiohead” (fra Kid A og utover, vel å merke) og det avsluttende, over 12 minutter lange hverdagseposet ”One Sunday Morning”, befinner det seg ti sanger som tradisjonen tro veksler mellom det subtilt intrikate og det direkte og hudløse. Og Jeff Tweedy er i storslag både som bandleder, vokalist og ikke minst tekstforfatter – få andre kan synge ”I heard a faint olé /True love but /I had other ways to hurt myself” og få det til å høres så meningsfullt ut.

Marius Asp

Les anmeldelsen: Størst av alt er kjærligheten (5/6)

9. Jay-Z og Kanye West – Watch The Throne

Det kunne gått riktig så galt når to av rappens største talenter og egoer slo seg sammen om en hel plate under slagordet «luxury rap”. Men i stedet fikk vi en fokusert, underholdende og riktig så frisk plate fra Jay og Kanye.

”No Church In The Wild”, med Frank Oceans velsmørte strupe på hooket, er det største anthemet, men også spor som ”Made In America” og ”Niggas In Paris” er bangers for både klubb, bil og headset. Megalomanisk? Definitivt, men også et unikt innblikk i hva som rører seg i hodene på hiphop-ens to største karakterer.

Asbjørn Slettemark

Les anmeldelsen: Men tronen min får du aldri (5/6)

8. Gang Gang Dance – Eye Contact

New York-bandet Gang Gang Dance toppet laget på dette, sitt femte album og det første for 4AD. Innhyllet i perkussiv iver og lekne synthlyder ga de rikelig med spillerom til sine hypnotiske og ekstremt avhengighetsskapende melodier. Noen ganger skummelt-men-dansbart («MindKilla»), andre ganger vuggende og dødsvakkert (som på årets låthøydepunkt for mitt vedkommende, «Adult Goth»).

Eye Contact er lyden av et band med mange gode idéer, store ambisjoner og elegant gjennomføringsevne.

Jørgen Hegstad

Les anmeldelsen: En sjelden blomst (5/6)

7. Iron & Wine – Kiss Each Other Clean

Da mannen bak artistnavnet Iron & Wine, Sam Beam, slapp denne plata i januar overrasket han en del fans. For på sitt fjerde album fjerner han seg ytterligere fra det nedstrippede, akustiske utrykket han tidligere har vært kjent for. Personlig synes jeg ikke det er så stor forskjell.

Riktignok blir vi servert et rikere lydbilde med større arrangementer, men det er fremdeles de vakre melodiene og poetiske tekstene som ligger i bunn. Jeg har forsøkt å plukke ut noen favorittlåter, men klarer det ikke. Alt er bra. Og enda bedre, dette albumet blir bedre og bedre for hver gjennomlytting. Nå har jeg hørt på dette jevnlig i snart ett år og er fortsatt ikke lei.

Jan Henrik Mo

Les anmeldelsen: Grasiøst og grenseløst (5/6)

Se alle de akustiske låtene Sam Beam gjorde da han gjestet Lydverket tidligere i år

6. M83 – Hurry Up, We’re Dreaming

M83s sjette ble behørig kalt «en slumrestund i himmelen» av Lydverkets Marius Asp, som trillet en femmer for giganten. For dette er stort. Og mye. Musikken på det som sannsynligvis er årets beste dobbeltalbum er elegant, luftig og assosiativ, men også mektig. I alle betydninger. Det heter seg at for mye av det gode ikke er bra for deg, men i tilfellet Hurry Up, We’re Dreaming demonstrerer Anthony Gonzales og hans M83 unntaket.

Dette er stormannsgalskap anno 70-, trommer anno 80- og ambisjoner anno 90-tallet, som i sum blir den lekreste synthpop anno 2011. Musikken veksler mellom sporadiske ambiente instrumentalspor som bysser deg til en tilstand hvor lyset treffer deg varmt i øynene og de storslagne øyeblikkene hvor du løftes dit hvor du skuer fyrverkeriet ovenfra. M83 serverer to brett med påfallende mengder stemning. I kombinasjon med popsensibilitet langt ut i fingerspissene er det renskåret høytidsstund.

Ruben Gran

Les anmeldelsen: Slumrestund i himmelen (5/6)

Lydverket elsker: M83

Sjekk Lydverkets årslister i WiMP eller Spotify (oppdateres daglig!)

- – -

I morgen presenteres de fem øverste plassene på vår internasjonale liste.

Tags: 2011, årets beste plater, det beste fra 2011, Eye Contact, gang gang dance, Iron & Wine, Jay-Z, Kanye West, Kiss Each other Clean, M83, midnight city, The Whole Love, Watch The Throne, Wilco