Jay-Z & Kanye West - Watch The Throne
Men tronen min får du aldri
Jay-Z og Kanye West har rottet seg sammen for å passe på hiphop-ens kongehus. Og tronen har de ingen planer om å gi fra seg.
Det er litt av en sensasjon når to av rapverdens største navn slår seg sammen og gir ut plate sammen. Størrelsen på prosjektet, forhåndshypen, de ekstatiske første reaksjonene og topplasseringer i 23 land første uke gjør det da også enda mer komplisert å forholde seg til albumet/prosjektet.
For hva skjuler seg egentlig bak beats som låter så dyre at det renner dollarsedler ut høyttalerne, de breiale og brautende tekstene til Kanye og Jay, og alle gjestestjernene? Når folk skriker høyt om at de er konger og passer på tronen sin (er det forresten én trone de deler siden de snakker om «Throne» og ikke «Thrones»?), er det ofte varsel om endetid på et eller annet vis. Det er fort gjort å tenke på Caligula eller Komiske Ali, historiske karakter med selvtillit som renner over som toppen på en god muffin.
For det er ingen tvil om at Watch The Throne låter storslagen og selvsikker. Fra den rullende bassdrevne beaten på «No Church In The Wild» får med seg den ene lekre detaljen etter den andre, høres Watch The Throne ut som et overskuddsprosjekt. Spesielt sammenlignet med Jay-Zs tidligere samarbeidsprosjekter (to album med R.Kelly: null sjel og minimalt med bangers, et album med Linkin Park: faktisk ganske bra, men jeg skjønner at rapfolket synes det er kalkulert/sterilt og rockfolket synes det er døvt/fjollete) er dette et album som faktisk fronter inspirasjon, evne og vilje. Aller best demonstreres det ved åpningssporet, som er en av de beste raplåtene jeg har hørt på flere år.
«No Church…» er nevnt, men videre er «Niggas In Paris» god underholdning, og ikke bare fordi Will Ferrell og Jon Hader er fornøyelig samplet. Beaten er både hard og spretten, og Kanye og Jay veksler om å levere friske vers, slik de fortsetter med i perlekuttet «Otis»: «Photo shoot fresh, looking like wealth/I’m ’bout to call the paparazzi on myself», rapper Jay, før Kanye i sedvanlig stil leker seg fram til en herlig punchline: «Get it custom, you a customer/You ain’t ‘customed to going through Customs, you ain’t been nowhere, huh?».
Til sammenligning blir «Gotta Have It» et slapt mellomkutt, før selvskrytet tar en ny retning på «New Day»: Superlekker autotune-behandlet sampling av Nina Simone, mens Jay og Kanye veksler på å klage over hvor hardt livet til sønnene deres kommer til å bli. For begge tar selvsagt for gitt at når de blir fedre, så får de autmatisk sønner. Det er nesten så man tror de adopterer bort dersom de skulle ende opp med døtre. Ellers er det en tidvis funny/tankevekkende tekst, henholdsvis de halvsubtile hintene Kanye har til eksen Amber Rose og sin egen mors død. Låten som helhet er derimot bare passe vellykket.
Men katastrofalt blir det først på den middelmådige «Who Gon Stop Me», hvor Kanye Wests ranting sjangler mellom å sammenligne et-eller-annet med holocaust, før han roper om hvem som skal stoppe ham fra å komme seg til MOMA, blablabla. Det er besynderlig hvordan Kanye West, som er en unisont hyllet kunstner av både det brede publikum, mainstreammedia og kredhipstere, har et voldsomt behov for å posisjonere seg som en ensom ulv som er misforstått, hatet og utstøtt. De gangene han har rotet det til (Taylor Swift-insidenten, sammenligne seg med Jesus, anklage MTV Awards for rasisme etc), har han fortjent fått passet sitt påskrevet, før media og platekjøpere har omfavnet ham igjen ved første anledning. På soloalbumet My Beautiful Dark Twisted Fantasy rapper han om sitt eget ego med humor og overraskende grundig analyse, på låter som «Who Gon Stop Me» blir det bare masete og klønete. Sutringen tar også fokus bort fra Jay-Z, som gjennom Watch The Throne leverer teknisk sterkt, stødig og profesjonelt.
Men plutselig kommer Frank Ocean tilbake, og tømmer hodet for alle mørke skyer Kanye West har sugd inn over albumet. Soulsangeren åpnet ballet på «No Church In The Wild», og med «Made In America» viser han hvorfor han er en av musikkverdens mest lovende og inspirerende sangere akkurat nå. Sammen med Kanye og Jay gjør han dette til en av årets vakreste og mest oppløftende låter. Stemmen hans løfter tekster som kunne vært småflaue til ren refrengkunst, aldeles nydelig. Videre gjør Mr. Hudson bot for sin deltakelse på grusomme «Young Forever» fra The Blueprint III når han avslutter det ordinære albumet med nydelige «Why I Love You».
Til slutt kommer fire «bonusspor», som jo egentlig bare er en frekk unnskyldning for å ta ekstra penger for en «deluxe edition». De 12 første «ordinære» sporene er til sammen 46 minutter, mens «deluxe»-biten varer i omlag 17 minutter. Altså kunne alt vært samlet på en ordinær utgivelse på 63 minutter (duoens seneste soloalbum varer 60 og 68 minutter), og Universal Music kunne tatt vanlig pris for hele sulamitten. Nå krever de latterlige 125 kroner på iTunes for alle 16 sporene. Jada, jeg vet at når folk velger å betale så mye, så er det per def riktig markedspris, men jeg klarer likevel ikke fri meg fra tanken om at dette er spekulativt og dustete av verdens største plateselskap/rappere.
Bonussporene er faktisk feiende flotte, med «H.A.M.» som et pompøst (i positiv forstand) høydepunkt, mens «Illest Motherfucker Alive» er akkurat like frekk som tittelen antyder.
Ok, på tide å oppsummere. Til tross for mange innvendinger, er «Watch The Throne» et album jeg kommer til å spille mye resten av året. Det er noe uimotståelig over å titte inn i den absurde verdenen Jay-Z og (spesielt) Kanye West lever i. I motsetning til for eksempel Rick Ross, en annen favoritt her på stereoanlegget, er det faktisk grunn til å tro på dem når Kanye og Jay snakker om Basquiat-samlinger og koko klokkesamlinger. Hvem er disse to karene som den ene dagen vil redde verden (ref: Jay-Z og vannprosjektet i Afrika), mens de i studio babler avgårde om cheesy kunstsamlinger, forurensende privatfly, sexy ferier på hver eneste skjulte Stillehavsøy og harem av modeller/billige damer? Disse historiene, om man liker dem eller ikke, får vi på Watch The Throne, akkompagnert av et godt utvalg fabelaktige beats (siden jeg ikke har nevnt «That´s My Bitch» tidligere, sjekk den også. Saaaaaklig fet og dansbar. Og «Lift Off» med Beyonce på gjestemikrofon kommer til å bli hit).
På den negative siden - utover det som er nevnt over – er det litt for lite bromance på Watch The Throne. Det nærmeste vi kommer er kosepratet i «Otis» med herlig påfølgende video, men det er kanskje for mye forlangt at disse to kollegene/businesspartnerne faktisk også skal like hverandre?
Asbjørn Slettemark
Tags: anmeldelse, Asbjørn Slettemark, Jay-Z, Kanye West, Lydverket, plate, Watch The Throne
no church in the wild
Rap er ikke musikk, men definitivt en uttrykksform. Teksten er det eneste som kan sies å ha verdi i denne uttrykksformen. Sosialdemokratisk nok kommer mange av rap-artistene fra slummen, får sin sjanse gjennom rappen og sitter plutselig på dollarbunter.
Problemet innen rap er at altfor mange middelmådige tekstmakere blir hyllet meningsløst opp i skyene av enkle journalister som ikke evner å se gjennom rap-tåka. Dermed slipper bøttevis av samfunnsnedbrytende tekster fulle av hat og inhumant menneskesyn det kritiske blikket de burde blitt utsatt for.
Nå er lunsjen over for min del. God uke!
AMEN
Hei Erna Solberg.
Forresten, hadde jeg vært jente hadde jeg hatt en diger plakat av Frank Ocean på den knæsj rosa veggen min.
Og ja, det er «No church in the wild».
Yes, rettet på det. Blunder fra min side med feil tittel på «No Church In The Wild», selv om jeg synes «No Church In A While» også er en finfin tittel.
I SHOW NO LOVE
TO HOMO THUGS
HOW YOU EVER GON’ EXPLAIN
FUCKIN’ A MAN?
Hentet fra rapperen DMX’ mesterverk «Where the Hood at?». Vognhilds analyse er spot-on.
Misfits – Last Caress
I got something to say
I killed your baby today
And it doesn’t matter much to me
As long as it’s dead
All punk er satans verk. Serr.
«Det var et super sjokk
Se hvem som kommer opp
Gutta du vet navnet på med enda en super låt
Blir du super kåt
Om vi forandrer systemet og regler vi lever norsk hiphop
Vi ekke på liksom
Gutta fra vesten
Har gjort sine lekser
Og tro det var slitsomt»
Erik og kriss
Det er nok disse to som sitter på tronen.
Han ene oppå fanget til han andre.
Huff for no skit..! Topplasserig i 23 land viser jo at hype-apparatet til disse gutta fungerer og at alt for mange mennesker mangler evnen til å høre hva som er bra musikk. Å radbrekke en genial motown låt (otis) bare for å tjene enda mere penger er direkte forkastelig..! Trudde at musikere ble verdenskjente (& rike) av å komponere BRA NY MUSIKK.. Men så kan det jo diskuteres om disse kan kalles for musikere eller om det i det hele tatt er å regne som musikk. Alt som ikke opfattes som støy er per def. for musik å regne. Dette er støty. ..Nei faen heller Asbjørn, sett på debutskiva til RATM og nyt!! ..rap-metall, ja vel, men gutta i RATM er MUSIKERE som har med seg instrumenter på scenen og lagde låter som oste av originalitet.!! .. sånn nå fikk jeg det endelig ut. Sorry, men jeg bare måtte.
PS: sjekk den 20 år gamle gitar-guden Matt Rach’s metal-cover av Lady Gaga’s Bad romance på jutjub:
http://youtu.be/9MBjP0xw2HM
Fantastisk hvor bra en låt kan bli hvis man stemmer gitaren ned og skrur driven til 12..
Ha en fin dag..
Otis Redding ga aldri ut plater på Motown, men på Atco og Stax/Volt. Resten faller vel på sin egen urimelighet, ikke sant Toremann?
Jeg tenkte at jeg skulle sette «motown» i gåsøyne siden jeg brukte det som en illustrasjon for type og tid, men fant ut at folk som leser dette er jo ikke stupid.. Kommentaren din viser jo at du kjenner musikkhistorien.- Takk for at du opplyser de uvitende, Jone.
Haha.
For uten lysten til usaklig kverulering er det nok bare musikksmaken til Jone som er helt på tryne..
Og takk til deg for å anbefale RATM i 2011…Verden har beveget seg noen millioner kilometer siden 92, synd du ikke ble med
Si ikke det.. Jeg er sjeleglad for at jeg ikke ‘har vært med’..for å si det sånn. Inlegget mitt er høyst personlig og er ment for å illustrere at jeg mistet interessen for rap-musikk i de dager.
Jeg digget Lady Gaga mens hun holdt på som hardtarbeidende pianist, men har mislikt musikken etter at hun, i likhet med overnevnte rapperre, skjønte at ‘musikkua’ kunne melkes i store økonomiske doser hvis produktet ble skreddersydd for å skape blest blandt musikkjournalister og de menneskene som faktisk kjøper ny musikk. Hun tjente nesten ikke penger som ‘ordentlig musiker’ men var smart nok til å skifte yrke til ‘forretningskvinne’. husk at MONEY TALKS & BULLSHIT WALKS. Utøvende kunstnere som kan håndtere et instument er blitt bullshit i våre dager, desverre.
Du snakker så mye om idealisme… også henger du igjen i RATM fra 92 når indierocken flommer over av ekte musikk gjennom alle kanaler og DIY aldri har vært så utbredt? Snakk om reaksjonær gubbe som ble igjen på perrongen!
Motown høres ikke ut som Stax. Så det funker ikke som en illustrasjon heller.
WORD!!!!
Stax fortjener bedre enn å bli blanda inn i samme setning som Motown.
Utrolig bra skrevet, og kjenner jeg er veldig enig i det Asbjørn skriver. Uten om at jeg liker den harry låta «who gon stop me»! Har alltid sagt jeg liker dubstep i små doser, og en sang her er akkurat passe!
Takk for bra anmeldelse!
Et album som gror på en, liker det faktisk mer og mer. Det skal sies, uten Jay-Z ville dette blitt meget kleint, han leverer!
Enig at det vokser veldig. Synes det var litt platt ved første gjennomlytting, men det er mye bak fasaden her.
[...] Les anmeldelsen: Men tronen min får du aldri [...]
Pfft! Denne platen skrytes opp i skyene av alle som gidder uttale seg, men det bærer tydelig preg av at produksjon betyr mer enn tekster for folk flest. Dermed er ikke dette hiphop, men Hip Pop for Topp 20 og 14 år gamle jenter. For å finne noe jeg liker på denne platen må jeg referere til fraser, ikke spor
Store deler av anmeldelsen min handler om tekstene.
men det er jo ikke gode tekster… det er for det meste cheesy one-liners, noen av dem høres bra ut for seg selv men ikke om man prøver å finne noe som ligner på helhet. Jeg tør vedde på at det er lagt ned ufattelig mye mer tid i beats enn lyrics til denne platen. Hva forventer du egentlig fra det du så respektløst våger referere til som «verdens største plateselskap/rappere»?
Jeg forventer hiphop!
Mye bra tekster på WTT. Som skrevet i anmeldelsen er det fascinerende å høre hvordan Jay/Kanye ser på seg selv, det underlige livet de lever og folkene rundt dem. Samtidig tar de opp diverse temaer av mer seriøs art i Murder/Excellence og Made In America. Ikke alt som er innsidetier, og det skriver jeg da også i anmeldelsen. For øvrig synes jeg det er fett med smarte oneliners her og der, alt trenger ikke ha så dyp betydning. Hør bare på Khaled. Betyr null og niks, men det er stor underholdning når han bruser med fjærene.
For øvrig er det bare tull å påstå – slik du gjør – at mengden tid man bruker på angir hvor stor kvalitet det har. Noen av historiens største låter – rock, hiphop, pop – er skrevet på en times tid, mens andre har tatt årevis å få skikkelig. «Paranoid» av Black Sabbath, for eksempel, ble cranket ut i studio på en time eller to fordi de manglet en låt/single til albumet, og det er en av hardrockens definerende låter.
Her var det mange hjernedøde kommentarer. RAP er helt klart musikk, det er da også en sjanger som evner å komme med noe nytt. Rocken, for eksempel, døde for et tidår siden. Etter det er det ikke ett eneste band som har klart å komme med noe som ikke er gjort før. All rock som har kommet ut de siste ti årene er gjort bedre før, og ikke nødvendigvis så bra da heller. Jeg syns ikke denne platen er spesielt bra, til det er den rett og slett for kjedelig. Kanye West er kanskje verdens største idiot, og tekstene hans er på grensa til patetiske, men hans siste plate, den er rett og slett genial. Den første plata siden Tools Ænema som vokser for hver gang man hører den.
Ang rock/metal så vil jeg påstå at nyere utgivelser som Mastodon «Crack The Skye» er innovative og nyskapende, mens et album som Gallows «Grey Britain» sparker liv i en utvannet sjanger som punk. Sjekk også Gojira for hvordan tråkke opp nye stier innenfor metalgenren.
Slenger på en kjapp kommentar at et band som Kylesa (f eks platene Static Tensions og/eller Spiral Shadow) også er nevneverdig i denne sammenhengen. Antar at du ikke er fullstendig uenig, Asbjørn.
kult.
Takk Slettmark, både Mastodon og Gallows virker som de har noe å komme med.
Bare hyggelig. Ellers skjer det mye rart og kult i undergrunnen i både US og UK og rundtom, sjekk sider som MetalSucks, mange gode tips der.
Datteren til will smith, 9 år, er med i jay z` plateselskap rocafella. (rockefeller?)
hør teksten til «whip my hair» baklengs!! *spyr*
:http://www.youtube.com/watch?v=WCG5NTp8T50
Den høye prisen på iTunes er vel ikke Kanye og Jay sin skyld, men snarere skyldes den at det er innført moms på iTunes! Og jeg skjønner godt at de har valgt å legge ved bonussporene som nettopp det! «H.A.M» er en utrolig tam og lite engasjerende låt, «The Joy» ble jo gitt ut gratis under fjorårets GOOD Friday kampanje, «Primetime» er god og kunne nok vært byttet ut med en av de dårligere låtene på plata. «Illest Motherfucker Alive» BURDE vært på plata. Få ut kjipe «Welcome to the Jungle» inn med «Illest…….»
Du tar feil. Vanlig albumversjon av WTT koster 105 kroner, mens standard albumpris på iTunes etter de nye skattene er 95 kroner. Poenget mitt er da heller ikke det, men heller at de kaller 63 minutter for «deluxe edition» og tar 125 kroner for det. 63 minutter er helt vanlig albumlengde i 2011, og burde vært priset til vanlig 95 kroner.
My bad! Ser den. Men jeg syns fortsatt ikke at de låtene hører hjemme på albumet. Enig med deg de kunne tatt vanlig betalt og lagt ved bonuslåtene.
[...] Både Lil Wayne og Drake gis ut på Cash Money Records, og rapperen Birdman, som er medeier i plateselskapets, har uttalt at det er snakk om en samarbeidsplate fra de to rapperne, så snart deres respektive soloutgivelser er sluppet. Han omtaler ambisiøst nok prosjektet som en yngre versjon av Jay-Z og Kanye Wests Watch The Throne. [...]
Enig i mye av anmeldelsen her bortsett fra det at Frank Ocean leverer varene på «Made In America». Det er den kjipeste teksten jeg noensinne har hørt i et refreng på en rap-låt («Sweet Baby Jeesus»-gnåling ute av kontroll) og stemmen / måten å synge på er svært lik Trey Songz. Hooket er rett og slett så jævlig at jeg muligens må redigere min egen versjon av låta der Ocean-hooket er klipt bort.
Hvorfor leser folk som ikke liker rap disse anmeldelsene? Jeg leser ikke anmeldelser av musikk jeg ikke hør på eller liker. Hvorfor skal jeg uttale meg om noe jeg ikke forstår? Hvis du vil tro at man bare kan lage musikk på én måte, og at dette er ukreativ stjeling, eller at én rapper er lik alle, altså homohatende, kvinnehatende og selvopptatt, eller at du har svaret over alle svar på hva som er riktig og best, så kan du vel skrive det ned i skoleblokka di, og så heller tenke på ting som gjør deg glad.
Jeg er hvit, kvinnelig middelklasse med høy utdannelse. Jeg elsker rap, jeg forstår premissene, og det gir meg mye.
[...] Les også: Asbjørn Slettemark anmelder Watch The Throne [...]
Jeg hater når jeg leser i kommentarfeltet i sånne annmeldelser så er det tullinger som ikke aner hva de snakker om som må si deres ubrukelige mening om en hel sjanger.
Først og frems, jeg har hørt aktivt på all slags type musikk siden jeg var 7 år, og idag er jeg 27 og må si at hip hop er noe man enten forstår, eller ikke forstår. De som har lett for å fange metaforer, ordspill, doble betydninger osv liker ofte hip hop sjangeren, måten man skriver sangtekst på her er at man skriver det som et dikt.
Det finnes jo også masse søppel, men det er det i mange sjangere. Det virker som folk henger seg opp i 90 talls gangster perioden for hip hop, idag er det allemans eie og slettest ikke galt å høre på, uansett alder eller personelighet.
Dette albumet her er for å «ferie» dems egen suksess, og det er ikke alle som helt skjønner det, i år er det 10 år siden Jay-Z sin klassiker «The Blueprint» kom ut, som Kanye West var produsenten på, og som var en gigant gjennombrudd innenfor Hip Hop/Rap sjangeren og ikke minst for de to karene selv, og de har klart å holde seg på toppen av relevanse siden, så ta det til deg og bare føl og lev deg inn i gleden, feiringen, sorgen og konsekvensene av å være på toppen av verden så lenge.
legendarisk!
Det beste med denne skiva er utvilsomt Ghostface Killah’s anmeldelse av den.
[...] Les anmeldelsen: Men tronen min får du aldri [...]
[...] Les anmeldelsen: Men tronen min får du aldri (5/6) [...]
[...] – I Might Størst av alt er kjærligheten Kanye West & Jay-Z – Murder To Excellence Men tronen min får du aldri Gang Gang Dance – Adult Goth En sjelden blomst Iron & Wine – Rabbit Will Run [...]
[...] over å titte inn i den absurde verdenen Jay-Z og (spesielt) Kanye West lever i”, skrev Asbjørn Slettemark om albumet og fikk tydeligvis gehør fra dere, som stemmer Watch The Throne frem til en [...]
[...] uimotståelig over å titte inn i den absurde verdenen Jay-Z og (spesielt) Kanye West lever i», skreiv anmelder Asbjørn Slettemark da Watch The Throne kom i fjor, til terningkast [...]
[...] da de slo seg sammen for fullt på albumet Watch The Throne i fjor ble det suksess. Lydverkets Asbjørn Slettemark trillet en femmer, og albumet ble manges favoritt i [...]
Leste den nettopp. Noe av den verste møkka jeg har lest