Har man falt for M83 tidligere, har man gledet seg til Hurry Up, We’re Dreaming. Uansett når man falt. Franskmannen Anthony Gonzales har gitt ut plater i ti år. Først på fire album hvor hans elektroniske og ambiente – gjerne instrumentale – popkomposisjoner ofte har fremstått som ypperlig filmmusikk. Riktignok til filmer som ikke finnes.

Det var imidlertid med 2008s Saturdays = Youth at M83 perfeksjonerte lyden av disse imaginære filmene. Det var musikken til en oppvekstfilm som aldri har blitt laget, men som vi heller ikke behøver se. De skarpe synthtrommene, sfæriske, massive keyboardene og Morgan Kibbys stemningsladde stemme, skapte tilstrekkelige bilder. Melankolien, usikkerheten, gleden og eurofien er vektlagt med kirurgisk presisjon samtidig som det fremstår ytterst personlig. Mental dyneløfting i Gonzales oppvekst i form av strøken popmusikk. 2008 hadde ikke vært det samme uten.

«Kim & Jessie»:

«Midnight City»:

Oppfølgeren slippes 17. oktober og har vært anført av singelen ”Midnight City”, en naturlig fortsettelse av kjernelåter som ”Graveyard Girl” og ”Kim & Jessie” fra forrigeplata. Bare saksofonen som boltrer seg hele det siste minuttet skaper assosiasjoner og ryggfrysninger nok til å legge sin elsk på albumet før det har kommet. Det kan man trygt gjøre.

«Graveyard Girl»:

Brad Laner fra det underkjente bandet Medicine bidrar, det samme gjør dronninga av de siste åras heksepop-boom, Zola Jesus. Hovedrollen tilhører imidlertid utvilsomt Gonzales, som gjennom 22 (!) spor skaper soundtracket til drømmer jeg skulle ønske jeg hadde og tar meg med på fester jeg aldri ville visst om uten denne musikken. Han maler med både brede og tynne pensler, som resulterer i delikat popmusikk, skisseaktig instrumentalsynth og bombastiske klimaks. Mørketida fordrer vakker eskapisme. M83 sørger for slikt.

«Echoes»:

Tags: elsker, hurry up we're dreaming, Lydverket, M83, midnight city, ruben gran