Det er noe menn bare må gjøre: Vi samler. I morgensendinga vår i dag fikk du Knut-Sverre Horns betraktninger:
Jeg kjenner en håndfull mennesker som bærer sterkt preg av å mangle livserfaring. Disse menneskene har ofte en teoretisk tilnærming til verden rundt seg, og de ser gåter og paradokser der vi andre ser helt naturlige fenomener.
Denne mennesketypen kan for eksempel undre seg over at bilene gjerne står på utsiden av norske garasjer. Men det har sin opplagte forklaring. Garasjene er selvsagt fulle av ting og tang som ble til overs da man bygde garasjen. Og disse tingene og tangene kan jo komme til nytte en gang i nær framtid, for eksempel når man skal bygge ut garasjen som viste seg å bli så sørgelig liten.
Nå er det forsåvidt ikke så mye som tyder på at jeg er en vanlig norsk mann. Men EN SLAGS mann er jeg, tross alt, og på et punkt er jeg like god som alle de andre:
Jeg har fått firedobbelt opp av samlergenet.
Å kaste fullt brukbare ting strider mot min natur. Det har ingen ting med moralsk overbevisning eller miljøbevissthet å gjøre. Det stikker mye, mye dypere enn som så: Det er nærmest en dyrisk drift.
Dyreriket ellers er jo fullt av eksempler på ivrige hamstrere. Et ekorn eller en nøtteskrike kan gjemme tusenvis av matbiter før vinteren. En viktig forskjell er det likevel på den norske mannen og nøtteskrika. Den lille nøtteskrikehjernen på 4,7 gram klarer nemlig å huske de fleste gjemmestedene.
Den norske mannen vet utmerket godt at han har på lur fire desiliter nesten ubrukt totaktsolje, noen meter ubetydelig slitt klatretau, reserveskjær til isboret, en isoporplate med knekt hjørne og grisepikk i flere størrelser. Men det er litt vanskelig å si helt nøyaktig hvor disse tingene befinner seg. Mannen vet at de befinner seg på et lurt sted. Men det er (igjen) vanskelig å si nøyaktig hvor lurt det lure stedet er, bortsett fra at det åpenbart er litt i lureste laget.
Det den norske mannen derimot kan slå fast med tyngde, er at disse tingene er fullt brukbare og vil komme til nytte. Den ustanselige letingen vår er jo bevis på det: Ingen ville jo lurt på hvor fire desiliter klatretau med knekt hjørne til isboret befant seg om det ikke var bruk for det.
Ha! Den håper jeg kona hørte.
Det er bare et spørsmål om tid før det vi får bruk for det vi samler på. Kanskje bortsett fra grisepikken. Det er sånt som vi kjøper litt fordi det er morsomt å si til kompiser at vi har grisepikk i flere størrelser hvis noen skulle trenge å låne.
Og ikke minst er det morsomt å si ordet høyt på radio! Jeg er klar over at kvinnelig lyttere lurer på hva jeg snakker om her, men noe må jo bli mellom oss gutta.
En ting kan jeg likevel forklare dere damer. Det er hvorfor den norske mannen har tre eller kanskje helst fire eksemplarer av samme verktøy, for eksempel en stikksag.
Følg med nå:
Den første kommer i hus under trange økonomiske kår tidlig i livet, og er billigutgaven. Den går i stykker. (Og vi vet at noen deler sikkert kan komme til nytte en dag, så vi kaster den ikke.)
Så kommer den andre. Fortsatt tror vi at den første og forulykkede var et uheldig mandagsseksemplar, og at verktøy ikke nødvendigvis trenger å koste en halv månedslønn for å vare.
Den sannheten går plutselig opp for oss fem over stengetid en lørdag. Etter at en helg med snekring er spolert, starter mandagen med innkjøp av stikksag nummer tre – den første kvalitetsutgaven.
Denne utgaven, den hittil dyreste – med god margin, legger vi selvsagt på det kjempelureste stedet av dem alle. Og da skjønner du årsaken til at behovet for sag nummer fire plutselig melder seg en dag.
For nå må vi jo snart få bygget ut den garasjen.