Første gang jeg opplevde Crystal Castles live var på en svett og trang hipsterfest i Gøteborg for noen år tilbake. Den gangen var de forholdsvis ukjente, med bare en EP på samvittigheten, og gjemte seg bak et tykt slør av røyk. Ikke uventet var det en utmerket arena for bandets forstyrra elektro-punk, men hvem skulle tro at de gjør seg utmerket i stadionformat også?

Musikken deres kan forsøksvis beskrives som »Alice tar crystal meth og går på rave-party i Nintendoland», og av alle de artistene som opptrer under årets festival er de kanskje det bandet som er aller mest i tiden. Dette gjenspeiles ikke minst i den entusiastiske mottagelsen bandet får av kidsa som har samlet seg foran scenen før konsertstart. Bare det at de fremdeles klarer å holde på bloggernes oppmerksomhet er jo i seg selv ganske utrolig etter fem års eksistens.

Det første man legger merke til når bandet har entret scenen, foruten at de har med seg en trommeslager, er at Alice Glass snubler rundt med en diger whisky-flaske i hånda. Tilsynelatende drita, spretter hun rundt som en svartkledd lolita-zombie og ter seg som den utagerende lillesøstra til Pete Doherty. Stemmen hennes er spinkel, tidvis irriterende, og hadde man ikke visst bedre kunne man nesten trodd at hun var en tilfeldig publikummer som hadde forvillet seg opp på scenen.

Som seremonileder og blikkfang fungerer hun imidlertid helt utmerket, og allerede da de drar i gang rave-bangeren «Baptism» som låt nummer to har hun publikum i sin hule hånd, selv om det ser ut som om hun bare blir fullere og fullere (og fullere), der hun raver rundt, danser spastisk og ser forvirret rundt seg. Etter hvert sniker det seg dog inn en mistanke om at dette er en del av showet, for selv om hun fortsetter å forsyne seg grådig av flaska, virker hun stadig mer kontrollert utover i showet.

Innen de kommer frem til debut-singelen «Alice Practice» har Glass forlengst kastet seg ut i et ekstatisk publikum, hvor hun gjør gjentatte helhjertede forsøk på å crowdsurfe mens hun synger. Vel oppe på scenen igjen fyrer hun opp en røyk, stiller seg opp på basstromma og dæljer løs på cymbalen med mikrofonen sin. Det er på dette tidspunktet man begynner å lure på om det hele bare er et spill for galleri, for det er ingen tvil om at Crystal Castles ønsker å fremstå som vår tids punkere, men fuck off-attityden kan virke i overkant påtatt og poserende.

Flaks da at musikken holder mål. Ikke bare er det et sjakktrekk å inkludere live-tromming, noe som gir de et dypere og mer organisk uttrykk, det gir også en fantastisk effekt når Ethan Kath drar frem en gitar og hamrer ut elektriske riff i takt med de tunge techno-beatsa. At han i tillegg tweaker mange av låtene inn i nye, heftige versjoner er utelukkende et pluss, og gir bandet en uforutsigbarhet som matcher Alice Glass scenepersonlighet som hånd i haske. Ikke minst har bandet allerede jobbet seg opp en imponerende katalog de kan plukke ut settet sitt ifra, og jeg tror neppe noen hadde noe å utsette på kveldens utvalg.

At bandet dessuten spanderer på seg et ekstranummer er en kjærkommen gest, og da de forlater scenen etter drøye 45 minutter gjør det faktisk ingen verdens ting at de ikke har sagt ett ord under hele konserten.

Bilder fra konserten:

Crystal Castles synes åpenbart selv at de er verdens kuleste band, og ikveld var de faktisk nesten det også.

Anmeldelse: Scissor Sisters, Oslo Live: Søstrene fra helvete (1)

Anmeldelse: A-Trak, Oslo Live: Jatakk til A-Trak (5)

Anmeldelse: The Middle East, Slottsfjell: Vestenfor fest, østenfor trøst (3)

Anmeldelse: Band Of Skulls, Slottsfjell: Springskalle (5)

Anmeldelse: Belle & Sebastian, Slottsfjell: Gamle sanger om igjen, takk (4)

Anmeldelse: Zeromancer, Slottsfjell: Nulltoleranse (2)

Tags: Crystal Castles, Festival, Glenn Olsen, Oslo Live