Raphael Saadiq - Stone Rollin'
Daffe Raffe
Raphael Saadiq følger opp suksessalbumet The Way I See It med mer av det samme – minus de virkelig gode låtene.
Enkelte ignoranter synes fortsatt å leve i den villfarelse at soulsjangeren trakk sine siste åndedrag en gang på midten av 70-tallet.
Raphael Saadiq er blant artistene som gjennom hele sin karriere – fra starten i Tony! Toni! Toné! på slutten av åttitallet til det kortlivede, men flotte trioprosjektet Lucy Pearl og soloplatene (samt en endeløs rekke samarbeid og produksjonsoppdrag) – uanstrengt har torpedert denne vrøvlete ideen, tross hørbare bånd til tradisjonens gylne epoke fra – tja – 1965 til 1973.
Disse båndene ble for alvor strammet med 44-åringens forrige utgivelse, The Way I See It – et nærmest imponerende standhaftig forsøk på å ignorere at 80-, 90- og 00-tallet noensinne fant sted. Når albumet likevel var en suksess, kunstnerisk såvel som kommersielt (også her til lands), skyldtes det først og fremst et raust knippe uimotståelige melodier. Hovedpersonens panoramiske overblikk over de svarte, urbane lydene som herjet eteren fra han slet ut tøybleier i Oakland fram til barneskolealder skadet heller ikke, men det var små drypp av kontemporær puls som løftet de beste øyeblikkene («100 Yard Dash», «Staying In Love») fra rene retroavtrykk og inn i samtida.
Stilt opp mot forgjengeren er Stone Rollin’ en gedigen skuffelse. Åpningssporet «Heart Attack», den call-and-response-drevne singelen «Radio»og tittelsporet går alle i den samme fella; her ruver formen over innholdet, og sangene gror seg aldri ut av det formulaiske og dvaske bluesmønsteret de er støpt i. Virkelig ille blir det imidlertid først på den kavete, andpustne «Over You», der bilder av Lenny Kravitz på sitt mest vrinskete og annenhåndsføleriske begynner å stikke i hjernebarken. Det gjør – ikke uventet – vondt.
Dette sjablongpreget innhenter også de flerfoldige inspirerte øyeblikkene på Stone Rollin’, og den eneste essensielle låten i dette selskapet har fått tittelen «The Answer». Den er til gjengjeld fenomenal, med stort anlagte strykere balansert mot dumpe marsjtrommer og en tekst som oppdaterer en viss blues for den indre bykjernen med større hell enn fakter. Psykedeliaflørten «Just Don’t» og de avsluttende, gospelkriblende minuttene av «Go To Hell» er to andre eksempler på solid håndverk, uten at noen av dem noensinne truer med å overraske i den ene aller andre retningen.
«Good Man»:
Summa summarum: Stone Rollin’ er et uengasjerende og dypest sett nokså feigt utspill fra en artist som i sin iver etter å bevise at alt var bedre før, først og fremst kaster lys over at han selv var det. Det er bare å håpe at Saadiq snart kaster seg inn i tidsmaskinen igjen og stiller den inn på 2011; framtida blir ikke den samme uten ham.
Marius Asp
Tags: anmeldelse, Lydverket, marius asp, plate, raphael saadiq, Stone Rollin'
Enig i at denne er mindre spennende enn forrige album. Vil gjerne kommentere at Raphael har en litt pussig riff-basert stil på låtskrivinga som gjør at låtene ofte høres litt uferdige ut på album, og de er ofte ganske korte. Til gjengjeld sitter det noe helt absurd sinnsykt live, og da håper en liksom at det aldri skal ta slutt – noe de heller nesten ikke gjør.
Selv om jeg ble ørlittegranne skuffa over dette albumet, vil jeg si at «Movin’ Down The Line» og det skjulte ektrasporet på «The Answer» gjør at albumet er verd hver krone!
(PS! Jeg håper ingen i Bergen leste det jeg skreiv nå, for det er visst solgt fryktelig mange dagpass-billetter til Bergenfest i morra. Huffameg, tabba jeg meg ut nå??)
Dette var ikke spesielt lettlest. Det virker som de journalistiske grepene, eller forsøkene på dem, vanner ut budskapet. Er det på grunn av tidspress mon tro, at produksjonen ikke blir nevnt nevneverdig, annet enn om «dumpe basstrommer».
Psykedelia-flørten, formulaiske og dvaske, panoramiske overblikk – det er sånn at anmelderen skriver om seg selv. Min gjetning er at denne anmelderen hører litt for mye på annen type musikk til å kunne gjøre rede for seg her. Det kunne det vært redegjort etter navnet, til eksempel n.n. (indie-rocker) (altmuliglytter) osv.
Hvorfor skriver du så krøkkete og uforståelig?
Hvorfor skriver du så krøkkete og uforståelig? Les gjennom anmeldelsen en gang til, så skjønner du hvorfor.
Fordi noe av det lammeste det går an å lese er folk som ikke har peil på soul skriver om soul. Om man kjøper soul, så er ikke denne anmeldelsen mye givende. Men om du leser VG og se&hør så er det sikkert bra. Oppbygd fjas, og bortimot null innhold.
[...] slik leken enkelhet at man knapt forstår hvor høyt nivå de spiller på, og låtene som kanskje kan være litt slappe på plate våkner til live som klassikere i konsertsammenheng. I noen øyeblikk når man ser Raphael Saadiq [...]
Var så heldig å dele Raphael-øyeblikket med Asbjørn Slettemark i Bergen sist lørdag. Asbjørn skreiv i festival-omtalen «I noen øyeblikk når man ser Raphael Saadiq live lurer man på om det går an å spille musikk bedre». Jeg tror omtrent samtlige som var i salen tenkte tanken underveis at Raphael Saadiq trolig er den største stjernen på soul-himmelen akkurat nå. Ihvertfall var han det for alle oss i salen, det var helt vidunderlig!
Samtidig vil jeg komme med en liten «hva-sa-jeg» til Marius Asp. Mange av låtene fra «Stone Rollin» satt noe helt sinnsykt i Bergen – og det for et publikum som stort sett ikke hadde rukket å høre låtene ennå. Nei, Marius har rett i at det er mye på det siste albumet som ikke er fullt så radiovennlig eller glir like lett på iPoden. Men halleluja for en livemusikk det blir av dette albumet! Og for en stemning for oss heldige som fikk oppleve ham denne gangen!
Fabelaktig konsert. Poenget mitt er at det som gjerne ikke fungerer så bra på plate, blir sinnssykt fett på plate. Så slik sett kan nok Marius ha rett i at platen ikke er helt tipptopp (selv om jeg selv er litt mer positiv enn Asp), samtidig som låtene vokser live.
Tviler ikke et sekund på at det var en strålende konsert; har selv sett ham to ganger live tidligere, og særlig Cosmopolite-gigen var fantastisk (som Asbjørn også er inne på i sin Bergenfest-rapport). De nye låtene fungerer sikkert finfint fra scenen, men jeg står for vurderingen av og karakteren på albumet, som jeg dessverre neppe kommer til å snurre særlig flere ganger. Det er fortsatt for mye uoppdaget soulgull fra epoken han har satt fore å gjenskape til at det føles riktig å bruke tid på denne platen, helt enkelt.
Nå skal det nevnes at Instant Vintage for min del er det nokså soleklare høydepunktet i mannens albumkatalog.
Joda, jeg skjønner hvor du vil hen, Marius, det er ikke meningen å korsfeste deg
«Instant Vintage» var virkelig en højdare i karriæren til en mann som har hatt sine magiske fingre borti ubegripelig mye av det beste som har skjedd i Junaiten det siste tiåret. Sånt sett er det ingen vanskelig vurdering å si at; som album betraktet, er «Stone Rollin» av lavere kvalitet enn forgjengeren. Og selv som hardcore fan er jeg ikke enig i de avisene som har trillet til super-yatzy de siste ukene.
Og du Marius, står fritt til å mene hva du vil, det respekterer vi alle. Men dersom du spanderer noen runder til på Stone Rollin’ og sammenligner det med annen soul som er utgitt nå for tida, så glitrer det bittelitt 24-karats gull og diamanter, der andre utgivelser har plastik og juggel tvers igjennom.
La gjerne Stone Rollin’ gå på shuffle sammen med resten av soul-samlingen din, og fjern den enerverende «Over You» fra spillelista. Isåfall tipper jeg du kommer til sitte i solskinnet på Huk og ergre deg litt over 3′eren din utpå sommeren en gang.
Rettelse: «The way I see it» er selvsagt forgjengeren, mens «Instant Vintage» fra 2002 begynner å bli historie. Viktig historie, forsåvidt, for mange mener at Raphael virkelig var med å forme neosoul som genre med det albumet.
Vi er ikke tydeligvis ikke helt enige i hvilket album som er best, og det trenger vi ikke å være.
Personlig liker jeg best motown-flørten fra de siste albumene. Men da skjønner jeg litt bedre hvorfor du synes at Raphael går i feil retning med de siste albumene.
Bare hyggelig å kunne diskutere når det foregår i såpass ordnede former som dette.
Er enig i at Saadiq behersker den tilbakeskuende soulen bedre enn kanskje noen andre i verden akkurat nå, og The Way I See It var (og er fortsatt) et briljant album i «sjangeren», enten han forsøker på å vekke til live Sam Cooke, Curtis Mayfield eller diverse Motown-grupper. Det er vel egentlig helst låtmaterialet jeg synes Stone Rollin’ strander på, men jeg lover å gi det noen sjanser til (og eventuelt skamme meg i sommersola om jeg har tatt feil).
Jeg synes dog du svartmaler situasjonen en smule når det gjelder ny soul/r&b. Det finnes absolutt ting å glede seg over også på den fronten (og dét uten at det høres ut som det ble spilt inn i 1968) – sjekk for eksempel:
Frank Ocean: http://www.nrk.no/lydverket/dypt-vann/
The Weeknd: http://www.nrk.no/lydverket/helg-hele-uka/
The-Dream: http://www.nrk.no/lydverket/vat-drom/
Bilal: http://www.nrk.no/lydverket/stjerne-i-solnedgang/
Hørbar påvirkning fra soul/r&b er også å høre hos unge briter som Jamie Woon og James Blake (anmeldelse av sistnevnte her):
http://www.nrk.no/lydverket/a-lytte-mellom-lydene/
Takker for blodferske soultips, skal sjekke ut!
Jeg tenkte jeg skulle gi deg noen tilsvarende tips tilbake, men jeg må smertefullt innrømme at det ofte ikke er de nyeste albumene som gir meg mest gåsehud.
Uansett, her er noen kjappe i retur:
Van Hunt – ikke den «Popular» fra 2008 (som aldri ble utgitt, og er over middels vanskelig å spore opp), men «On the Jungle Floor» fra 2006. Deilig soulstemme, fiffige arr og kul produksjon. Begynn med «Character», en deilig sløy soul og «No Sense Of Crime», en tørr, pussig liten genistrek.
P J Morton – ikke «Walk Alone» fra 2010, men «Emotions» fra 2005. Begynn med «No Ordinary Love» og «Heavenly Father». Kanskje litt naive låter på dette albumet, men for en produksjon! Deilig neosoul med et legendarisk bra komp – laidback, jazza og fullt av varme gospelreferanser.
Toumo – ikke «My Own Private Sunday» fra 2010, men «Reaches out for you» fra 2009. Begge albumene har mye pen soulpop, men sistnevnte inneholder den nydelige perla «Ordinary» som bør høres! Albumene til denne funky finnen lider kanskje litt under en kjedelig produksjon, men som låtskriver er han smågenial.
Benny Sings – «Benny at Home» fra 2007/2008. Det har vært stille noen år for denne nederlenderen, men det er noe utrolig sjarmerende over den tørre sounden som gjør at dette høres ut som om sitter ved siden av deg og synger. «We’ll Make Lovesongs» er en søt funky sak som flere burde hørt, og «Feather» er en nydelig popballade.
Alle disse fire albumene forsvant litt under radaren for de store massene, men bør lyse godt opp i horisonten. I tillegg er det vanskelig å slippe unna følgende på pensumlista:
Al Green – «Lay It Down» fra 2008. Joda, dette albumet fikk masse presse, og det låter som slutten av 60-tallet. Men når albumet har en av historiens flotteste stemmer og inneholder perler som «You’ve Got the Love I Need» med Anthony Hamilton, er det bare å dekorere terningen med alle prikkene du har.
Corinne Bailey Rae – «The Sea» fra 2010. Dette albumet fikk også rikelig presse, og er vel strengt tatt nokså popete. Men «I’d Do It All Again» er så full av følelser at det er umulig å ikke smelte.
Jeg vil hevde at dette er en solid maxiyatzy!
Syns det er trist med/for dem som ikke hører denne plata. Her er mengder referanser som ikke er tatt med i anmelderteksten, mange like tydlige som John Legend & The Roots sin Wake Up! Både Amp Fiddler og Robert Randolph bidrar på hvert sitt spor uten å bli nevnt?? Wah Wah Watson spiller på ei låt. Så kan den som lurer sjekke diskografien hans. Larry Graham synger på «ekstra»-sporet. Ikke nevnt. Er det kult at Larry Graham er med? Ikke nevnt. Annet i en fjasete setning om at «og den eneste essensielle låten i dette selskapet har fått tittelen “The Answer”. Den er til gjengjeld fenomenal, med stort anlagte strykere balansert mot dumpe marsjtrommer og en tekst som oppdaterer en viss blues for den indre bykjernen med større hell enn fakter. » sitat slutt. Utfra Slettemarken blir den bedre live «samtidig som låtene vokser live.» – (og kanskje bedre for hver gang live – i såfall er han heldig arbeider hos Saadiq eller begunstiget på annet vis – for vanlig folk er vel musikk bedre for hver gang man hører det på plate.