Når man snakker om festivaler i Norge, er det lett å glemme det som ikke skjer midt på sommeren. Parken i Bodø og Hole In The Sky i Bergen er for eksempel så sent i august, at det føles som overtid, selv om det jo er de perfekte avslutningshelgene på festivalsesongen.

Bergenfest er derimot så tidlig at man ser forbi festivalen når man ser mot sommeren. Det til tross for at det er en festival med bredt og solid program, fra Emmylou Harris og Joan Baez via Cancer Bats og Raphael Saadiq til norske navn som Fjorden Baby! og Blood Command. En annen positiv effekt av å ha festival noen måneder før de andre, er at programmet nødvendigvis blir annerledes enn artistene som har planlagt festivalsommerturné.

Klubbfestival i en liten by som Bergen er digg. Man kan gå fra sted til sted, sveipe innom et spisested eller en kafé på veien, og hele tiden bruke byen for det den er verdt. Bergen er da også så kjapt gjennomgått at det verste scenarioet du ser for deg er at du må gå fra Verftet til Hulen, og det tar man på 20-25 minutter.

Jaa9 & OnklP måtte dra showet på egen hånd torsdag, etter at G-Side avlyste i siste liten. Først tenkte jeg at det nok var den sedvanlige stoppet-i-tollen-med-lommene-full-av-weed avlysningen, men det viste seg etter hvert at G-Side var forsinket ut av USA grunnet tornadoene som herjet landet forrige uke. Jaa9 & OnklP spilte da for et ganske så glissent Sardinen, men de leverte overraskende bra for et lite og entusiastisk publikum. Det slår meg når jeg ser Jaa9 & OnklP at de har nok hits (eller låter som «Noia») til å holde det gående gjennom en hel konsert. Høydepunkter: «High Five» og «Blogg».

Fredag gikk turen til Grieghallen sin hovedsal, hvor Joe Bonamassa holdt hoff for nær 1500 publikummere. Det vil si: ca 1000 menn i 40-50-årene med skinnjakke og svart 501, og så et utvalg av oss andre. Den amerikanske bluesvidundergutten har blitt 33 år, og omsider begynt å få fotfeste i Europa også. Settet hans består av tre typer låter: bluesballader ala Zeppelins «Since I´ve Been Loving You», ganske streite rockelåter, og gubbete ompablues. De to første fungerer strålende, ompabluesen blir fryktelig kjedelig. Gjesp. Konserten begynner helt greit, men tar ikke av før «Sloe Gin» dukker opp midtveis. Et av konsertens høydepunkt var forresten da Bonamassa mellom to låter fortalte at han «drove all the way from Oslo», og ble møtt med et instinktivt, kollektivt buekor fra salen. En noe overrasket Bonamassa fortsatte på historien, og sa at «we drove over the mountains, and we drove, and we drove…and we drove», før det kommer høyt fra en kar i salen «kor hen då, te Sotra?».

Uansett, konserten etter «Sloe Gin» er fylt av musikalske høydepunkter, med «The Ballad Of Joe Henry» som favoritt sammen med første ekstranummer. Da kommer Bonamassa inn på scenen med en v-gitar, og jeg ber en stille bønn om at det betyr «Just Got Paid», den beste låten ZZ Top har skrevet. Og joda, det betyr det. Og strålende levert var det også. Samlet sett var Bonamassa en solid opplevelse: god dramaturgi i settet, sjukt gode musikere, entusiastisk hovedperson, et bra utvalg låter, engasjert publikum. Lite minus for at bassen hadde overstyring her og der.

På lørdagen var det tilbake til hovedsalen i Grieghallen. Mens mine kolleger i Lydverket Radio gikk på Sufjan Stevens, konsentrerte jeg meg om Raphael Saadiq. Rapporter fra konsertene hans i Norge varierer fra ekstatisk til ok. Selv har jeg bare sett Saadiq en gang før Bergen, og det var en vakker kveld på Cosmopolite i Oslo. Tror det er en av de beste konsertene jeg har sett i Norge de seneste årene. Og på Bergenfest inntok han igjen den posituren. Bandet går på scenen, et stk hypeman og kordame pisker opp stemningen, og plutselig står sjefen der, ulastelig antrukket i sort dress og klar for å lage fest. Lyden er perfekt, gjenskapingen av soulens storhetstid er vital og ikke ren nostalgi, bandet driver Raphael framover med slik leken enkelhet at man knapt forstår hvor høyt nivå de spiller på, og låtene som kanskje kan være litt slappe på plate våkner til live som klassikere i konsertsammenheng.  I noen øyeblikk når man ser Raphael Saadiq live lurer man på om det går an å spille musikk bedre, og slike øyeblikk var det flere av på lørdagens konsert.

Det samme syntes tydeligvis gitaristen i Texas-metalbandet The Sword, som plutselig sto ved siden av meg på Saadiq-konserten. Jeg traff ham dagen før for et intervju til Pyro, og de virket som en gjeng med bred musikksmak. Hans ivrige tvitring om Raphael Saadiq understreket det inntrykket, og det var litt spesielt å treffe på ham samtidig som vi var på vei ut for å rekke konsert med nettopp The Sword. Heldigvis for ham kunne han ta baktrappen og komme seg på scenen på noen få minutter, mens vi måtte ut hovedinngangen og inn en annen inngang til Grieghallen for å komme en etasje ned til scene 2. Der er for øvrig det største problemet til Bergenfest: Hovedscenen har bare kapasitet på 1500, mens det er tusenvis flere som har festivalpass og dagspass. Dermed oppstår det situasjoner hvor store mengder publikum blir stående ute og ganske brått avvist av vaktene. Bergenfest har informert om dette på forhånd, men det føles likevel snurt for mange å bli møtt med talk-to-the-hand når man har betalt penger for en konsert.

Uansett, vi rakk ned til The Sword i tide til konsertstart, og de fire texanerne gikk rett på åpningssporene fra sitt seneste album, briljante Warp Riders. Det er faktisk helt der oppe med Kvelertak, Deftones og Rick Ross når man snakker om fjorårets beste låter og plater. The Sword spiller høyt og brutalt, og for første gang takker jeg NRK høyt (selv om ingen hører det over musikken) for mine spesialstøpte ørepropper. Hver gang jeg forsiktig tar dem ut, skjærer diskanten i øret og det industriaktige lokalet gjør ikke lyden mindre hard eller kald. Musikalsk leverer derimot The Sword slik vi håpet på: ZZ Top møter Black Sabbath med touch av nyere metal, og låter som «Tres Brujas», «How Heavy This Axe» og spesielt «Night City» er blant høydepunktene på hele Bergenfest. Bonus: cover av Thin Lizzy «Massacre».

Etter en pause var det klart for canadiske Cancer Bats, som nordmenn med kjærlighet for Kvelertak virkelig bør sjekke ut. En fin blanding av rett fram rock ´n roll og hardcore, levert med intens energi. På plate har Cancer Bats slitt med å levere maks, på de tre platene de har gitt ut har det vært 3-5 knallåter og litt for mye fyllstoff. Live samler de derimot disse beste låtene sine, og sammen med coverversjonen av «Sabotage» blir det 45 superenergiske minutter som avslutning på Grieghallen-festen.

Det er ikke mange år siden Bergenfest var spredd over 10-11 dager, og man aldri helt klarte å få grepet på festivalen. Nå er det slanket ned til fire dagers intens byfestival, med alt fra store stjerner til mindre hardcorehelter og fremadstormende indieband. Når man på toppen får 20 grader og sol, står det ganske klart at Bergenfest er en av landets beste festivaler, spesielt når man er ute etter den gode byfølelsen en festival kan gi. Det store spørsmålet for fremtiden er om det blir en lokal festival, eller om tilstrømningen fra resten av landet kommer til å øke i årene som kommer. Jeg skal i hvert fall tilbake i 2012.

Tags: cancer bats, jaa9 & Onklp, Joe Bonamassa, raphael saadiq, The Sword, TRC