Asbjørn analyserer 2010
Lydverkets redaksjon gir deg sine beste skiver, oversette perler og største nedturer fra året som gikk. I dag: Programleder Asbjørn Slettemark.
Redaksjonens felleslister over de beste internasjonale og norske plateutgivelsene er forlengst strødd utover internettet. Nå er det på høy tid å la de indviduelle stemmene få oppsummere musikkåret 2010.
Lydverkets individuelle årsoppsummeringer vil bli publisert daglig fram til et stykke ut i romjula. I dag: Vårt ansikt utad, TV-programleder Asbjørn Slettemark, en mann som går hardt eller går hjem. Fortrinnsvis det førstnevnte, gjerne med Deftones på øret.
Årets beste plater:
1. Deftones – Diamond Eyes
Over tyve år inn i karrieren har Deftones laget sitt beste album. Diamond Eyes er tungt som fjell, melankolsk som Lost In Translation og like rørende melodisk som Pink Floyd-ballader på nachspiel. Gjenklangen av bassist Chi sin tragiske bilulykke – han ligger fremdeles i koma – finnes i nesten alle låtene, men mest av alt tittelsporet, hvor tekstlinjen «time will see us realign/diamonds rain across the sky» sier alt om det desperate håpet som Deftones sitter inne med. Og det gir utslag i unik, storslagen metal.
Øyeblikket: Når trommene slår inn på åpningsriffet på ”You’ve Seen The Butcher” på 00:28, og lander på en blanding av dronegitar, himmelsynth og en rytmeseksjon tyngre enn en tysk panservogn.
Hør albumet i Spotify eller Wimp
2. Kvelertak – Kvelertak
Tidenes beste norske rockedebut kom fra Rogaland. En brutal miks av punk og metal ble tilført en berøring av black metal og en knyttneve classic rock. Aldeles gnistrende.
Øyeblikket: Når Erlend Hjelvik på 01:10 skriker ”DETTE STÅR I DJEVELENS TEGN!” på ”Offernatt”, og det påfølgende riffet.
Hør platen i Spotify eller Wimp
3. Bring Me The Horizon – There Is a Hell, Believe Me I’ve Seen It, There Is a Hell, Let’s Keep It a Secret
Sheffield-bandet har alltid vært et radikalt hardere band enn de planlaget emosveisene deres har hintet om. På There Is A Hell… satte de alle sine ideer om å lage grandios, hardtslående, melodisk, nesten-progressiv og fengende metal ut i livet. Tekstene er brutalt ærlige – slik engelske hardcoreband har for vane om dagen – og vokalist Oli Sykes har vokst til å bli en frontmann for de største scener.
Øyeblikket: På ”Don’t Go”, når søtladne fioliner blir vekket av en gråtskrikende Oli Sykes på 00:35. ”I was raised in the valley, there were shadows of death”.
Hør platen i Spotify eller Wimp
4.Rick Ross – Teflon Don
Mens Bring Me The Horizon beskriver engelsk virkelighet på en gråværsdag, tok Rick Ross lytterne med til et Miami som like så godt kunne vært et virkelighetsflyktig filmmanus. Sportsbiler, kokain, svarte American Express Cards, bassengfester på Fontaine Bleu og våpensamlinger et hvert krigsmuseum hadde vært stolt av. Oppi det hele finner vi en genuin stolthet av å gjøre sjukt bra business (Ross’ tre første album gikk alle rett til nr.1 i USA), alt iscenesatt gjennom overdødige produksjoner fra The Inkredibles, J.U.S.T.I.C.E. League, Kanye West, Clark Kent og andre gladgutter. Og så ”B.M.F.”, da. Herre min hatt.
Øyeblikket: Når beaten switcher på ”Maybach Music III” på 03.10, og Rick Ross kommer inn på tronen sin: ”Cigar, please… I came alive like a moth in the summertime”.
Hør platen i Spotify eller Wimp
5. Avenged Sevenfold – Nightmare
Saklig av meg å gi dette albumet terningkast 3 tidligere i år. Men samtidig viser det Avenges Sevenfolds virkelige styrke: de lager låter som vrir og vrenger seg fram mot storhet. Den banale ballademelodien i ”Buried Alive” blir fengende vakker, det rotete arrangementet i ”Nightmare” blir til proginspirert metal av beste sort, den plagsomme pianotrillingen i ”Save Me” blir hypnotiserende, og de kjedsommelige referansene til bandets avdøde medlem The Rev blir til et testamente over en stor låtskriver og trommis.
Øyeblikket: Når Matt Shadow allerede på 01:16 i åpningssporet ”Nightmare” glefser til med ”hate to twist your mind/but God ain’t on your side”. Tonen settes kontant for albumet.
Bonusøyeblikket: Symbalslaget til Mike Portnoy etter 25 sekunder av ”Natural Born Killer”.
Hør albumet i Wimp eller Spotify
Årets beste låter:
1. Rick Ross feat. Jay-Z & John Legend – “Free Mason”
Årets tekstlinje: “Built pyramids. Period. We Masters.”
2. Deftones – «You’ve Seen The Butcher»
Chino Moreno roter i mørket: “You slowly enter/cause you know my room/and then crawl your knees off/before you shake my tomb.”
3. TRC – «Go Hard Or Go Home»
«We go hard. You go home. This is the definition of everything it should be about. And it´s everything that you are not.»
4. DJ Khaled – «All I Do Is Win»
Da blir det fest: ” And every time I step up in the building/everybody hands go UP…And they stay there.”
5. Purified In Blood – «Under den svarte himmel»
Fugletitting med PiB: ”Under den svarte himmel/flyr en stille ravn/eg trekker mitt siste pust/då eg ligger i dødens favn.”
Årets konsert:
Suicidal Tendencies på Copenhell i København viste at bandanna (visste du at ordet opprinnelig kommer fra hindi?), L.A.-hardcore, høye sokker og egenproduserte jerseys lever i beste velgående i 2010. Få Mike Muir til Norge, for you can’t bring him down.
Årets skuffelse:
At jeg ikke fikk sett den første Gallows-konserten på Garage Oslo en drøy lørdagskveld i august. Fikk med meg de to påfølgende konsertene på Garage Oslo og Garage Bergen, samt Hove-gig, men kompenserte ikke helt for at jeg gikk glipp av en – etter YouTube å dømme – legendarisk lørdagskveld med Frank Carter & co.
Årets overraskelse:
At tidsmaskinkonseptet er tilbake i hardrocken. Accept laget sin beste låt i år med ”Time Machine”, og The Sword (se «årets mest oversette») laget et helt album om å brette tid og reise gjennom den.
Årets mest oppskrytte:
Them Crooked Vultures leverte et ok album, men spilte en helt middels konsert på Hove. Med Josh Homme, Dave Grohl og John Paul Jones på scenen hadde jeg forventet – nettopp – Led Zeppelin, QOTSA og Foo Fighters. Det fikk vi ikke.
Årets mest oversette:
Det ble et rart år for The Sword, etter at de fikk en del oppmerksomhet for Metallica-support i fjor. Nedturen var at trommisen sluttet og de måtte avlyse klubbturné inkludert en Oslo-konsert, men oppturen var det grovt oversette Warp Riders. Boogierock fra ZZ Top og innrøykt hardrock fra Black Sabbath koblet sammen har aldri vært bedre enn låter som ”Tres Brujas” og ”Night Side”.
Tags: 2010, årets beste, årsliste, Asbjørn Slettemark, Avenged Sevenfold, bring me the horizon, deftones, DJ Khaled, Gallows, kvelertak, låter, oppsummering, plater, Purified In Blood, Rick Ross, Suicidal Tendencies, The Sword, TRC
Dette blir virkelig for dumt til å ta seriøst. Hvilket vakum lever egentlig musikkanmeldere i?
Ikke overrasket å se Kveletak langt oppe, for det er jo omfavnet av alle anmeldere, men det er verken tidendes norske debut eller et spesielt godt album rent musikalskt. Det er omtrent like nyskapende som hardkokt egg.
… sa en som tydeligvis ikke har skjønt konseptet.
Han/hun har nok skjønt konseptet. Y’know, aggressive gitarer og vokal, tekst på norsk dialekt, screaming/growling om norrøne guder, blod, mjød osv.
Han/hun liker det bare ikke. Enkelt og greit.
Ved å si «omtrent like nyskapende som hardkokt egg» fraskrev HJ seg innsikten om at Kvelertak musikalskt refererer til go gammeldags heavy metal. Konseptet deres ER delvis retro. Og det er faktisk ganske nyskapende å kjøre heavy metall med dialekt og norrøne-referanser i en så lyttervennelig innpakning.
Kvelertak får folk som aldri har hørt på metall til å interessere seg i sjangeren. Jævlig godt gjort, i mine øyne.
Hørte gjennom Kvelertak-platen enda en gang nå i romjulen, den blir faktisk bare bedre. Står som en majestetisk påle i snøen.
«Bonusøyeblikket: Symbalslaget til Mike Portnoy etter 25 sekunder av ”Natural Born Killer”.»
Så enkelt, så genialt. Svært respektabel tromme stand-in for A7X på Nightmare. Spennende å se hvem som fortsetter bak trommene siden Mike Portnoy ikke spiller etter nyttår. Og ikke minst, hva Portnoy har tenkt å finne på neste år? Uansett, Nightmare har vokst seg bedre og bedre utover høsten. Konserten i spektrum var definitivt et av konserthøydepunktene i år.
Hvordan kan du si at TCV var en oppskrytt konsert?! Det var fantastisk å se disse tre så og si legendariske musikerne dele samme scene, og spesielt deilig var det å se Grohl bak trommesettet! I tillegg gjorde Johannes en veldig god innsats sammen med resten av bandet, og spilte en nydelig solo midtveis i settet!
Årets beste Hove-konsert etter min mening, og jeg dro i utgangspunktet for å dyrke min Muse-fandom.
Tror kanskje jeg ble så voldsomt skuffet fordi forventningene var skyhøye. Sier ikke det var direkte dårlig, bare litt kjedelig. Kollega Jacob Krogvold er ikke enig med meg, sjekk hans terningkast 6-anm: http://www.nrk.no/lydverket/ferdig-slepen-diamant/
Forsåvidt enig i mye her, bortsett fra Avenged Sevenfold. Veldig lite metal over det bandet.
“Built pyramids. Period. We Masters.” – Flott linje….
Joined Forces with the Kings so we ate all day.
It´s just the intro, allow my flow time to sink into the tempo. For en plate. Nå skal jeg laste ned Ashes To Ashes.
Helt enig ikke mye å skryte av, et ubrukelig band i mine ører
[...] Teflon Don. Elsket, hatet, latterliggjort og hyllet, slik gikk nu dagan for Miamis største sønn. Personlig hadde jeg hans “Free Mason” som årets låt og Teflon Don som det fjerde beste albumet. Kollega [...]
[...] Les hele listen til Asbjørn her! [...]
[...] Slettemark kalte plata deres for “tidenes beste norske rockedebutt” og de var selv i Urørt-finalen 2010. Kvelertak-vokalist Erlend Hjelvik har Oslo Ess som favoritt [...]
det skrives Matt Shadows, så du hadde skrevet Shadow….men det er Shadows
[...] kommer til å være på scenen MÅ bli en fest, og jaggu spiller ikke Lydverkets Ruben Gran og Asbjørn Slettemark, samt P3s stjerne-DJ Christine Dancke opp til dans etterpå. Ekslusiv moro!Radioresepsjonen er [...]
[...] lyttet oss intenst gjennom Koi No Yokan, låt for låt. Forrige gang Deftones ga ut plate, laget de årets album i 2010 med Diamond Eyes, en svevende og vakker plate om vennskap, smerte, sex og skarpe kniver. Nå er de [...]