Man tviler ikke lenger på at Prøysen var homofil og hadde følelser han måtte skjule. Men hvorfor er dette viktig informasjon?
Kunnskap om Prøysens følelseliv er svært relevant , mener litteraturvitere.
Skrevet av Britt Andersen og Per Esben Svelstad, professor og stipendiat i allmenn litteraturvitenskap, NTNU
På ny har vi en debatt om Alf Prøysens følelsesliv. For oss som har deltatt i debatten siden biograf Ove Røsbak åpnet skapdørene sommeren 2004, virker det som samfunnet går framover. Nå er det igjen slått fast at Prøysen hadde følelser for menn, som han måtte skjule. Spørsmålet er: Hvorfor er dette viktig informasjon?
For oss litteraturforskere er Prøysens seksualitet viktig i den grad den bidrar til økt forståelse for tekstene han skrev. I et intervju med NRK 25.9. hevder Knut Olav Åmås at debatten ikke har ført til ny forsking – men dette stemmer ikke! Vi som arbeider ved NTNU har analysert forfatterskapet ut fra nye vinklinger. Vi vil her gi et par eksempler på Prøysen-tekster som spiller på flertydigheter og «koder» og kan fungere som allegorier over den homofiles situasjon og erfaringer.
Les også: – Prøysen var homofil
Kodespråk
Fortellingen «Esperanto» handler om «Hæin som ville væra noe for seg sjøl». Setningen er uthevet. Istedenfor å lære seg engelsk, slik foreldrene ønsker, lærer den unge hovedpersonen seg esperanto. Identiteten som esperanto-kyndig markeres ved en brystnål han får tilsendt. En kveld han går på kino, blir gutten sittende ved siden av en fremmed mann i mørket. Når lyset slås på, ser gutten at mannen har en esperanto-nål, akkurat som den han selv bærer. Ved synet av mannen putter gutten esperantonåla i lommen: Og det har’n angra på i mange år! For når dom slo på lyset i pausen og hæin skotte bort på den fræmende mæin, så hadde hæin gjort det såmmå!
Gutten og mannen signaliserer begge et kodespråk med brystnålen, men det kan også enkelt skjules. Dette er også et særtrekk ved den homofiles situasjon. Til forskjell fra andre utsatte grupper kan den homofile leve i «skapet» og slik framstå som «normal», dvs. som en som ikke skiller seg ut i et heteronormativt samfunn. Opplevelsen i kinosalen kan dermed tolkes som at de to ikke våger å vedstå seg sin identitet. Begge er «annerledes», men det er skummelt å stå fram og samtidig trist å gå glipp av kontakt med en likesinnet.
1900-tallets homofile subkultur
Fortellingen kan dermed fungere som allegori over 1900-tallets homofile identitet og subkultur. Man vet at det i moderne tid vokste fram en undergrunn av homoseksuelle i vestens storbyer. Dette ga seg også litterære utslag. Så tidlig som 1912 ga forfatteren Øvre Richter Frich ut romanen I skyggen av Karl Johan, som beskriver subkulturens særpregede omgangsformer der man skjuler seg, men kommuniserer sin identitet til andre med pynt og innforståtte tegn. Den sosiale subkulturen viser seg også i skrivemåten hos forfattere som tematiserer en skeiv subjektivitet. Lignende grep som i «Esperanto» finner man hos forfattere som Gide, Proust, Lorca, Woolf og Boye – og også hos hjemlige diktere som Åsmund Sveen og Gunvor Hofmo. Prøysens tekster hører hjemme i også denne litterære tradisjonen.
Den sosiale subkulturen viser seg også i skrivemåten hos forfattere som Proust, Lorca, Boye – og hjemlige diktere som Åsmund Sveen og Gunvor Hofmo, mener Britt Andersen og Per Esben Svelstad.
Det er altså ikke sexen som interesserer oss. Seksualitet i litteraturen er i vel så stor grad et spørsmål om identitet, erfaringer og tilhørighet. I dag tar litteraturforskere gjerne utgangspunkt i kontekstuelle faktorer for å studere ulike forfatterskap. For eksempel ville det fortone seg som absurd å forske på Jane Austens bøker uten noen gang å spørre seg hva det har å si at forfatteren er en kvinne som levde rundt 1800. Sosialhistoriske perspektiver åpner faktisk litteraturen for en rekke tolkninger. Slike nytolkninger vil også gjøre Alf Prøysen aktuell for nye generasjoner.
Reutgivelsen av Ove Røsbaks bok om Prøysen har fått diskusjonen om visesangerens seksuelle legning til å blusse opp igjen.
Prøysens følelsesliv er svært relevant
Røsbak poengterer med rette at Prøysens seksualitet var forbudt å leve ut i hans levetid. Det er en populær myte at forbudet mot mannlig homoseksualitet var en sovende lovparagraf, men den ble faktisk anvendt så sent som 1970 – Prøysens dødsår. Hvordan det artet seg å være homoseksuell på denne tiden, kan være vanskelig å forestille seg. Men forfattere som Prøysen gir oss – blant mye annet – innblikk i situasjonen til de som «følte annerledes». Slik kan vi bedre forstå for eksempel «Visa om løgna», en blanding av ode og kjærlighetsdikt. I visa presenteres «sæinninga» som strengt normativ. Løgna må derimot gå på hemmelige stier for «børrføtte, såre bein». Til slutt frir det lyriske jeget til løgna, under løfte om at forholdet må hemmeligholdes: Du ska sleppe å sjå meg i aua/bære du svara ‘ja’.
Strofen konnoterer skamfølelse, og kan tolkes som en kodet melding som gir mening ut fra en homoseksuell kontekst anno 1967, da man unngikk den andres blikk i frykt for både ytre represalier og egen stigmatisering.
Motstanden mot å gjøre Prøysens seksualitet kjent handler ikke om homoseksuelles behov for å skjule seg, men om samfunnets behov for å skjule den homoseksuelle. Som litteraturforskere mener vi det er svært relevant med kunnskap om Prøysens følelsesliv. Dette skrev vi også i 2004, da andre kalte biograf Ove Røsbak en løgner.
Denne kunnskapen kaster nytt lys over forfatterskapet og plasserer det i en videre – faktisk internasjonal – sammenheng. Dessuten hjelper det oss å se Prøysens skildringer av et allmennmenneskelig behov: trangen til å finne kjærlighet og fellesskap blant andre i samme situasjon.
Les også: Å skrive i noen ånd. Hvilken relevans har Prøysen for låtskrivere i 2014?
Hør også: Serien om Alf Prøysens liv og diktning, planlagt i nært samarbeid med Prøysen selv.
Det er ingen tvil om at et forfatterskap må sees i lys av forfatterens bakgrunn. Fiktion bygger på erfaring / historie. Ingen tvil om forfatterens legning her. Om noen synes det er ubehagelig, er det synd, men slik er det med kjente personer. Sannheten blir offentlig.
Jo men, på samme måte som Bjarte Runderheim påpeker, at tolkingene sier mere om tolkere enn om objektet for tolkning, så sier reaksjonene om Prøysens outing mer om de som reagerer enn de som outer han. Hvis man roper «la han være i fred» så impliserer man at noen plager han. Hvis noen sier «nei, hørt noe så fælt» så sier man samtidig at man synes det er fælt å være skeive. Hvis man sier «tenk å si noe så stygt om et menneske som er død» så mener man at det er en stygg ting å være anderledes.
Man kan gjerne si «la han være i fred», og jeg forstår reaksjonen veldig godt, men Alf Prøysen ville tross alt gjerne fortelle om sin bifile legning på slutten, og det var Kim Friele som advarte han mot å gjøre det. Hvis du syns det er fælt at noen er skeive, eller at det er en stygg ting å være, så forklarer det kanskje noen av de voldsomme reaskjonene du har.
Personlig syns jeg det er like hyggelig, magisk, spesiellt, fantastisk og inspirerende at to gutter eller to jenter finner kjærligheten som en gutt og jente. Hvis du derimot synes det er både plagsom, skammelig og fælt at to av samme kjønn har følelser for hverandre så skjønner jeg også at det er veldig vanskelig å takle at Alf Prøysen, Oscar Wilde, Freddie Mercury eller Aleksander Den Store hadde det.
Så enig, så enig! Hvis homofili virkelig var så akseptert og godtatt som vi liker å tro så ville de negative reaksjonene uteblitt.
Jeg mener at de som går ut med beskyldninger om løgn – og ellers forsøker å bortforklare – har fordommer og egentlig skammer seg på Prøysens vegne. Det siste har de ingen grunn til!
Flott at Ove Røsbak gikk ut med dette – som også var Prøysens vilje.
Kunne ikke vært mer enig , Knut Anders Sørum, og det er kommentarene av en slik art som trekker Prøysens navn og diktning ned i søla. Prøysen betyr enda mer for meg nå som jeg også kjenner hans legning , og jeg satt klistret til radioen hver morgen og hørte ham og forgudet ham. Nå gjør jeg det enda mer…
Tolkning av litteratur og forfattere er et levebrød for en del mennesker.
Når en først har valgt et slikt yrke, så er det vel rimelig at en forsøker å utøve det.
Det er min absolutte overbevisning, at en slik tolkning sier mer om tolkeren enn om objektet for tolkningen. Går vi på UB og søker tolkninger av Ibsens Peer Gynt, så finner vi antakelig et sted mellom 3 og 6 hyllemeter med slikt. Dersom Ibsen skulle ha tenkt alt som blir tillagt ham, måtte hodet hans antakelig ha vært ca. halvannen meter i diameter.
Som min gamle lærer i Norsk ved ADH i sin tid sa: Den eneste gyldige tolkning av Peer Gynt er Peer Gynt. Resten er stort sett spekulasjoner og ordgyteri.
At yrkesutøvere i tolkerbransjen har en slags nisje å arbeide i, og en slags kodeks og visse rutiner som skal følges, det får vi finne oss i. Men resultatene av arbeidet bør være litt mer lødige enn hva vi hittil har sett i gramsingen i Alf Prøysens liv og levnet.
Det minner meg litt for mye om dem som ikke klarer å skille mellom Hamsuns liv, og hans diktning, eller tilsvarende for den nylig desavuerte Handke.
Sosialpornografi er ikke lødig viten.
Hei Bjarte, og takk for kommentar.
At all forskning, også litterære tolkinger, er skrevet ut fra et visst subjektivt standpunkt, er velkjent. I en kronikk som denne er det lite plass til å klargjøre slike momenter, men i lengre forskningsartikler er det helt vanlig å gjøre oppmerksom på hva slags perspektiv man leser tekstene ut fra. Det er rett og slett en del av forskningen generelt.
Når det gjelder påstanden din om at teksten selv er den eneste gyldige tolkningen, er vi mer skeptiske. Alle vil tilnærme seg en tekst med ulike oppfatninger og fordommer; det finnes ikke noe menneske som har tilgang til Peer Gynt uten gjennom sine egne «lesebriller». Det vi gjør her, er å forsøke å vise hvordan noen gåtefulle passasjer hos Prøysen gir mening med et visst leseperspektiv. Vi har fått mange tilbakemeldinger på at de momentene vi peker på, er viktige og setter tekstene i et nytt lys. For oss er det det viktigste.
LA PRØYSENS – min musikk-ideol – VÆRE I FRED……. Hva faen har hans gjøren og laden med hans libito å gjøre på media-sidene.
HVA FAEN HAR ANDRE MENNESKER MED HANS INNERSTE PRIVATLIV Å GJØRE……
LA HAM VÆRE I FRED……han lærte meg å spille gitar og å synge, da jeg var fem år……
LA HAM VÆRE !!! ORMEYNGEL !!!
Å påstå at en må kjenne en forfatter, kunstners sexualitet for å kunne forstå vedkommendes arbeid, er et tilbakeslag for den liberaliseringen vi har hatt i synet på sexualitet de siste årene. Det vil å så fall rettferdiggjøre et skille på mennesker ut fra hvilken sexuell orientering vi har. Jeg tror at Prøysen ville ha forstått annerledeshet uavhengig av hans bifile legning. Slike argumenter synes komme for å rettferdiggjøre grafsing i mennesker liv, døde og levende.
Skal vi vurdere mennesker på en likeverdig måte, må vi slutte å forfekte slikt vås. Vi har ikke behov for å forstå verken Alf Prøysen eller andre ut fra hvem de vil ha i sengen sin. Et menneske er mye, mye mer enn det.
Der sa du det !! GRAFSING I ANDRE MENNESKERS LIV – det er hva det er…INTET ANNET !!
Vi er selvsagt helt enige i at seksualitet ikke har noe å si for menneskers verdi og at alle har krav på likebehandling. Dette er heldigvis de fleste i Norge samstemte om i dag.
Men om du leser de siste fire avsnittene av innlegget vårt, ser du at det ikke er dette temaet som opptar oss. Det er et historisk faktum at mennesker med ikke-heterofil identitet har blitt diskriminert og trakassert i samfunnsliv og offentlig debatt. I tider hvor det var tabu å komme med positive beskrivelser av homoseksualitet, ser man i både internasjonale og norske forfatterskap at skribenter skildrer homoseksuelle erfaringer indirekte, gjennom såkalte koder og omskrivinger, der de på samme tid skjuler og uttrykker sine erfaringer.
Vi gjentar at dette ikke handler om sex, men om en kulturell og identitetsmessig tilknytning vi mener det har historisk og litterær interesse å dokumentere. For oss gjør det Prøysens forfatterskap rikere.
❤️Godt å lese, både kronikken og kommentarene deres. ❤️
På esperanto betyder
homo=människa – menneske
filo = son
Menneskesønnen !
Hihi, kostelige kommentarer! 😀
Ett eneste sted i Prøysens forfatterskap som kanskje kan peke i retning av seksuell legning (og bare kanskje), er for meg syltynt. Dette vitner om ønsketekning mer enn seriøs litteraturforskning. At Prøysen med sin bakgrunn følte seg som en outsider, er sikkert. Men jeg kan ikke forstå at seksuell legning er tematisert i hans forfatterskap. Tidligere er Teskjekjerringa og Trassvisa hennes Tora trukket fram som «bevis». Det er i alle fall skeive tolkninger!
Hæ? Hvordan har de klart å komme med den konklusjonen? Da kommer det vel en samme om Helene Harefrøken som skifter klær da? Men uansett, hvem bryr seg om hvilken legning mannen hadde?
Hei Hans Petter, og takk for kommentar.
I denne kronikken var det plassrestriksjoner og vi måtte være så korte og konsise som mulig. Derfor blir det få eksempler fra Prøysens forfatterskap, men flere eksempler finnes – det er bare å lete i forskningen!
Det er kjent for amme heten at minoriteter av duv grupper har vært skammelig behandlet gjennom tusener av år. En dikteriske bauta som Alf Prøysen vil, samfunnets holdningpå den tid bruke vage formuleringer som mange andre . binders på nakkeskadet under 2 verdenskrig.
Hva er interessant ?
Selvhevdende oppmerksomhets ønske de forfattere. ???
Kom ut av skape og komenter det mange i dag prøver å si om ekstremitisne i kode form .
Dette som skrives om Prøysen er gått ut på dato . Fred med ham .
Kva andre tolkninger finst om kvifor han skulle skjule synt på at han var esperanto kyndug?
At han synger om homofili betyr ikke at han selv var homofil.