Å skrive i noens ånd

Alf Prøysen hjemme i Nittedal i 1964. (Foto: Wikipedia).

Nå i sommer, nærmere bestemt den 23. juli ville Alf Prøysen fylt 100 år, hvordan kan man skape ny kunst i noens ånd og hvilken relevans har Prøysen for låtskrivere i 2014?

Av Guro von Germeten, låtskriver, sanger og trekkspiller. Mottaker av Prøysenårets Kunststipend.

I januar ble jeg tildelt Prøysens Kunststipend av Prøysenåret 2014. Arbeidsstipendet på 250 000 kr skal bidra til å videreføre arven etter Alf Prøysen, med utgangspunkt eller inspirasjon av Prøysens eget verk, og skape ny kunst i hans ånd. Hvordan kan man skape ny kunst i noens ånd og hvilken relevans har Prøysen for meg som låtskriver?

Stemmen til Prøysen har for flere generasjon vært DEN stemmen. Stemmen av barndom, stemmen av gode historier, stemmen av levd liv. Da jeg søkte om arbeidsstipendet hadde jeg som mange andre norske låtskrivere som skriver på engelsk, lett etter veien inn til mitt eget norske språk, etter min norske stemme – lite visste jeg at det var selveste Alf Prøysen som skulle bli min personlige læremester inn i morsmålet mitt.

Je trur på deg
Hva skjer når jeg leser de ord du har skrevet, og virkelig tror de er skrevet for meg
Hva skjer når jeg leser de ord du har skrevet, og tror de er skrevet av deg kun for meg

Intertekstualitet er en litterær teori om forholdet mellom tekster som siterer fra hverandre, hentyder til hverandre, eller på andre måter er forbundet. Fenomenet har lenge vært brukt i film- og serieverden hvor man referer til andre filmer/serier for å gi egne karakterer mer dybde, eller sette filmen inn i en større ramme. Prøysen benyttet seg i sine tekster av et lignende grep. Han har adskillige henvisninger til bibelske hendelser og karakterer («Hæin skulle tegne Babylon, men lærer’n hæin sa nei»), noe som setter mindre og lokale hendelser inn i et større verdensbilde.

Intertekstualitet kan være leser-basert, at du som leser fritt får assosiasjoner til noe annet når du ser eller leser et verk. Men også som skaper av kunst ønsket jeg å undersøke dette; Hva skjer med mitt verk, når jeg fordyper meg i alt jeg kommer over av Prøysen: viser, romaner, biografier, og så produserer egen tekst og musikk?

– Det å så se på likeheter- forskjeller – nærhet – avstand – mellom meg og Prøysens, blir igjen kilde til inspirasjon og nye låter, skriver Guro von Germeten.

Når nettene blir lange
For å gi et konkret eksempel på intertekstualitet: Prøysen alltid vært jul for meg. Hver desember besøkte jeg Oslo Nye Dukketeater og slukte forestillingen om ’Snekker Andersen og Julenissen’. Det ble ikke jul før musefamilien hadde sunget Musevisa eller før Snekker Andersen hadde lagd ei linnæle på lette vinger. Derfor ønsket jeg å gjøre noe med jul i prosjektet. Prøysens mest kjente julesitat er kanskje ’Når nettene blir lange og kulda setter inn’, som i min tekst har blitt som følger:

Jeg har noe å tro på, jeg tror du tenker på meg
Når jeg fryser i langsome netter, og vintern’ er på vei

Teksten referer og til Prøysens stubb ’Je har trua på deg’ og du vil kanskje si at det har sneket seg inn en annen en referanse til et norsk låt her også.

Det siste stykkje lyt me alle sammen gå alene
Jeg har som Prøysen alltid vært opptatt av mennesket. Hvordan har vi det egentlig med oss selv og med hverandre? Derfor ønsket jeg å ta utganspunkt i det mørke, til tider morbide i Prøysens tekster, men også det sterke og stolte, som bruddet med janteloven. Jeg ga prosjektet arbeidstittel, ’Det siste stykke må vi alle sammen gå alene’, et sitat Prøysen delte med sin gode venn Anne Cath Vestly på dødsleiet.

Som så mange Prøysen-sitater, inneholder den setningen så mye allmenngyldig helt alene. Å ville sette den frasen inn i en ny sammenheng har gitt meg mye hodebry. En sen kveld jeg satt og spilte gamle sjømannsviser, kom det til meg at en så sterk frase trenger egentlig ikke så mange andre ord, den trenger kanskje mest av alt tomt rom til å fylle og en (slipsteins-)vals som går og går.

Hold fast i meg, la oss seile samme vei
Som mange millioner mennesker har seilt før oss, hold fast i meg
Dette er alt, det siste stykke må vi alle sammen gå alene
Husk smaken da av vind og salt, når du er der og jeg er her, alene

Viser i Tussmørke
Mange tenker sikkert nå i sitt stille sinn, at ”dette må jo være verdens enkleste oppgave”. Bare å sniklåne Prøysens gullkorn og late som de er sine egne. Men som låtsnekker er jeg er jo interessert i å utvikle mitt eget kunstnerskap, med mine særegenheter. En klassisk låtskrivningsøvelse er å gi seg selv en tittel og skrive derifra. Noe av det såreste jeg har lest av ord hos Prøysen er tittelen ’Viser i Tussmørke’. Så jeg satte meg ned (uten å lese Prøysens tekst først) og skrev min egen Vise i Tussmørke:

Det her er en sang, for når allting er borte
Det her er en sang, for når alt er forbi
For når mørket har lagt seg, og du og jeg hater
Der hvor ingenting smaker, og det finns’ ikke mere å si

Det å så se på likeheter- forskjeller – nærhet – avstand – mellom meg og Prøysens, blir igjen kilde til inspirasjon og nye låter. Det er videre interessant å se om Prøysen-kjennere vil kjenne igjen Prøysen i mine tekster, eller om mine lyttere ønsker å lese mer Prøysen etter å ha hørt mine ting?

Livets sekund
En av de tingene jeg har blitt mest bevisst på gjennom mitt prosjekt med Prøysen er viktigheten av at vi leser og fortsetter med å lese. Enten man leser alene eller blir lest for. Jo mer jeg leser, har jeg og merket at det ikke bare er Prøysens historier, men historiene om Prøysen som inspirerer meg til å skrive.

Derfor er det med stor glede jeg ser alle Prøysenarrangementene rundt om i Norge i anledning jubileumsåret. Ingen vet når ’det lille livets sekund treffer oss’, og gir oss inspirasjon til å skrive, med vår egen lille eller store stemme. Men jo mer vi oppsøker Prøysen, jo mer gir vi han sjansen til å bety noe for oss og fremtiden også.

Jeg har en drøm
En bitteliten drøm
Om at jeg, min kjære
La meg krype opp i midten av ditt fang
La meg sitte i ditt fang, hvor det er trygt og jeg er stille
Det kan godt være mørkt, det kan godt være farlig
Men lov meg, la det aldri ta slutt

Til Alf Prøysen, til minne om din fødselsdag. Takk for at jeg får lese – og skrive – deg.

Se også: Klipp med og om Alf Prøysen.