Den norske krimmen har blitt millionbedrift, men står samtidig i fare for å bli både ensartet og fantasiløs. Fantasy-sjangeren, på den annen side, er i ferd med å finne særperget sitt, skriver Ørjan N. Karlsson i dette innlegget.
Gjesteblogger: Ørjan N. Karlsson, forfatter (Foto: Christian Roth Christensen)
I et intervju med NRKbok tidligere denne uken pekte forfatter Asbjørn Rydland på at fantasy lett kan bli for sort/hvitt; eller sagt på en annen måte: Helten er alltid god og fager, mens de onde kreftene fremstilles som en kombinasjon av Adolf Hitler og Idi Amin.
Rydland har et poeng. Det er slettes ikke vanskelig å finne eksempler på slapp og fantasiløs fantasy. Men for øyeblikket er ikke dette beskrivende for den norske fabelprosaen. Tendensen Rydland peker på finnes derimot i monn i en annen norsk sjanger: Krimmen.
Fra å være et kuriøst sidespor, har den norske (og nordiske) krimmen utviklet seg til å bli en millionbedrift. Det er ikke noe galt dette, snarere tvert imot. Men på veien har sjangeren mistet seg selv. Psykologisk innsikt og et sammensatt persongalleri fortrenges stadig oftere til fordel for billige sjokkeffekter, klisjéaktige hovedpersoner og monomane voldsbeskrivelser.
På sitt beste er kriminallitteraturen både sjangeroverskridende og djevelsk underholdende – nå minner litt for mange utgivelser om ren kiosklitteratur. Liket har begynt å lukte.
Samtidig skriver norske forfattere science fiction, fantasy og grøssere som aldri før. Barne- og ungdomslitteraturen har allerede utmerket seg og slik skapt en grobunn for sjangeren. Nå tar forlagene sjansen på bøker for et mer voksent publikum.
Den mest åpenbare årsaken til dette fenomenet er påvirkningen fra internasjonale bestselgere som Harry Potter, filmatiseringen av en rekke klassiske bøker som Ringenes Herre, Hobbiten og for eksempel Enders spill, og ikke minst tv-serier som Game of Thrones og The Walking Dead.
En annen og mer grunnleggende forklaring er at den fantastiske litteraturen tar rollen som vår tids eventyr, for å sitere Tor Åge Bringsværd.
Forfatteren holder opp et speil (av og til et trollspeil) til vår egen ofte uoversiktlige og kaotiske verden.
Hva har så krimmens problem å gjøre med norsk science fiction og fantasy?
Min påstand er at skal den norske fabelprosaen bevare sitt særpreg, må den dyrke sin egenart. I Snorres Kongesagaer har vi vår egen Game of Thrones. Den norrøne mytologien gir oss anledning til å studere komplekse og mangefasetterte personligheter, og i arven fra blant annet Jon Bing, Tor Åge Bringsværd og Ingar Knudtsen løftes vi opp mot stjernene og inn i oss selv.
Vi forfattere er gitt et hav av fantasi å seile på, men kursen må vi stake ut selv.
Når kommer cyberpunkversjonen av Asbjørnsen og Moes eventyr?
LES OGSÅ: NRKbok om fantasy
Spørsmål til Karlsson: du etterlyser fantasy bygd på vår egen old-tradisjon, og jeg må undres. Du HAR fått med deg «Song for Eirbu»-bøkene av Kristine Tofte, har du ikke?
Hvis ikke, har du noe å glede deg til!
🙂
Hei Anne. Det har jeg. Fantastiske bøker. Kristine spiller i fantasyens eliteserie 🙂
Hei, det beste er å holde seg til saken isteden for personlige angrep.
Asbjørn Rydland forklarer hvorfor han mener at norsk krim er dårlig og Roar Sørensen forklarer hvorfor han mener at Norsk krim er rå bra.
Å nevne antall solgte bøker betyr ikke at en bok er god. Dårlig litteratur selges som bare det. Om få år er det ingen som husker dem på tross at forfatter klarer å leve av det.
Du sier at krimmen har mistet fotfeste, men faktum er at den aldri tidligere har vært spesielt god, da tenker jeg på de lange linjer. Det er først med Anne Holt-generasjonen at norsk krim ble et begrep å regne med, mener jeg. Like fullt, det er fortsatt mange typer krim det ikke skrives mye av, historisk krim eller krim satt i fremtiden. Hva med krim hvor helten er slem? Jeg har skrevet litt om dette på min filmblogg
http://norskfilm.montages.no/2014/05/23/gammel-vs-ny-krim/
Hei Michael. Interessant blogg. Mange gode poenger.
Godt innlegg, men du vil neppe få så mange kommentarer, Ørjan. I den norske bokbransjen er det nemlig blitt slik at «krimvinnerne» hvert år pekes ut av kjedene på forhånd, og gud nåde den som våger å gynge båten her.
Å skrive sannheten – at Nesbø, Egeland, Horst og ti-tolv andre krimkjendiser skriver svært dårlige og litterært sett bortimot uinteressante bøker – er verre enn å banne i kirka.
Ingen vil ha sannheten lenger. Den kan komme til å skade bunnlinjen.
Imens råtner norsk krim på rot.
Å si at Nesbø, Egeland, og Horst mfl skriver svært dårlig blir vel noe dumt og usmakelig. Det blir det samme som å si at milioner av lesere tar feil og litterært ikke skjønner sitt eget beste. Det blir kultursnobberi på høyt plan. Men er enig i at norsk krim har kjørt seg litt fast i sin krimoppskrift, og blir noe platt. Er selv stor fan av John Hart, og synes han skriver bedre enn de nevnte med en psykologisk intensitet som få. Men å si at de skriver meget dårlig blir feil da norsk krim selger godt både hjemme og ute.
De skriver svært dårlig og uviktig, og det vet de nok best selv. Ingen av dem har noe håp om å bli nevnt i litteraturhistorien engang, og det er de ikke redde for å innrømme.
I tilfelle bare du og muligens noen andre lesere som mener noe annet.
Sandemo og Ingulstad selger også i enorme mengder, Paulo Coelho også. Betyr ikke nødvendigvis at litteraturen deres er så strålende.
Det dumme og usmakelige er vel snarere at bøkene til de forfatterne jeg har nevnt, skrytes opp i skyene, år etter år, når de fleste innerst vet at Ørjan Karlsson har helt rett: Det er dvask oppskriftskrim, helt uten språklig nerve og helt uten litterær betydning. Mye er kun spekulativt vås.
Det er sannheten, men den blir man ikke populær av å si høyt.
Heldigvis er det ikke popularitet jeg søker.
Ærlig talt. Jo nesbø vil bli nevnt i historiebøkene simpelthen fordi han har solgt så enormt mye. Jeg ser ikke på han som en norsk forfatter, for jeg kjenner ikke igjen norge i bøkene. Men de spennende.
Jeg prøvde for en stund tilbake å lese stein riverton bøkene, men jeg syntes de var merkelige rent stilistisk, så jeg gadd ikke. De har tapt seg, og han var jo en storselger. Like fullt blir riverton nevnt i litteraturhistorien.
«Neimen jøss, der såg eg på maken,» sa Askeladden.
Dei gode hjelparane stogga brått og snudde seg mot han. «Kva var det du sa?» spurde Reveenka.
«Ikkje mykje å frette etter,» sa Askeladden, «Eg såg berre noko på maken ein gong,»
«Kva var det du såg?» spurde Reveenka.
«Kva var det som hendte?» spurde smeden.
«Nei, det gjekk ein svart pus forbi, og så gjekk det ein svart pus til forbi som var akkurat maken til den fyrste,» sa Askeladden.
«Kor make til var den,» spurde Reveenka, «Var det same kjetta?»
«Kanskje det,» svarde Askeladden, «Neimen om eg er sikker.»
«Fut! Tyrihans!» Dovregubben kalla inn i den magiske luren og var spøkjen å sjå til
«Kva er det som skjer?» ville Askeladden vete.
«Ein make på er som oftast ei gleppe i Nota. Det tydar på at dei har gjort om på noko,» svara Reveenka og trakk tollekniven sin.
Eg tok han, Leif Roar!
Veldig bra skrevet! Den er det ikke mange som skjønner 🙂