Utdelingen av Romanprisen er rett rundt hjørnet. Endelig kommer vi til å finne ut hvem som blir P2-lytternes favoritt fra 2011!
I løpet av de fem siste ukene har vi invitert våre lesere her på Bokbloggen til samtale om fem av de seks nominerte bøkene, og fått mange fine kommentarer. Nå åpner vi for kommentarer om sistemann i rekka: Ragnar Hovland og romanen Stille natt.
Da NRKs litteraturkritiker Knut Hoem anmeldte denne romanen i fjor, slo han fast at 2011 var et «Hovland-år». Hovland er nominert til Romanprisen med Stille natt, som Hoem mener er «hans beste roman noen gang», og ga i tillegg ut i fjor den kritikerroste essaysamlingen Kunsten å komme heim og andre essay.
- Les også: Råest humor på Vestlandet?
Har du lest Ragnar Hovlands Stille natt? Likte du den? Er det noe spesielt i boken som fikk deg til å tenke? Kom med det!
Tilbaketråkk: 101 morsomme bøker | Bokbloggen
At denne boken har fått bra kritikk er for meg uforståelig, nå kan det kanskje sies at i en alder av 20 er jeg 30-40 år for ung for denne boka men uansett. Boka har tilsynelatende verken mål eller mening og følger et kjedelig og dyster handling som jeg til dels kan relatere til men jeg skjønner ikke hvorfor den gir meg overhode ingenting.
Denne boka var blant de over 100 som ble nominert til kåringen av Norges morsomste bok, faktisk =) Du finner garantert noe annet du liker bedre på lista med alle forslagene: http://blogg.nrk.no/bok/2012/10/26/morsomme-norske-b%C3%B8ker/
Ragnar Hovland har jeg lest bok av før. Jeg har hørt ham bli intervjuet på bokkafe i Bø på 1990-tallet, på Bjørnsonfestival i Molde, og jeg leser jevnlig det han skriver i Dag og Tid. Det var med en viss forventning jeg satte i gang med hans roman fra i høst «Stille natt». Det jeg assosierte med tittelen var noe med jul, for Glade jul har fått tittelen Stille natt i en ny oversettelse. Fant ikke så mange henvisninger til jul, men det var mange netter. Var de stille? Ikke helt. De var fulle av damer og alkohol, en traumatisert bror, kreftsyk far osv.
Noe av det jeg likte best ved boka var måten han skrev om drømmer. Når hovedpersonen han våkner, sjekker han mobilen og drømmene sine. Humoren hans er jo karakteristisk og lett å kjenne igjen. Det er vel i grunnen et typisk Hovland-univers (sier jeg uten å ha lest alle bøkene hans). Jeg ser etter sitat jeg kan bruke som overskrift til det jeg skriver om bøkene i bloggen min. I denne boka likte jeg godt dette sitatet: s 28 ”Så eg skjenker meg eit mjølkeglas med whisky og set meg så ved trøorgelet og spelar nokre salmar frå Melodiboken. »
Hovedpersonen er jo på en måte kul. Han er forfatter, går alltid i svart dress (også når han er på hyttetur eller skal fiske). Han har draget på damene, både de gamle bekjente og nye. Han synes at Oslo blir stadig mer likt vestlandet. Dette er sikkert morsomt, men jeg vet ikke … men så er jeg altså ikke fra vestlandet. Jeg bor på nordvestlandet, men jeg har ikke kommet til det punktet at Nordmøre ligner mer og mer på Telemark. Det er nok ironi, og det er ikke min sterke side.
Men jeg må le, altså. Et eks på Hovlands stil er på s 140 hvor jeg-personen og en tøysjiraff diskuterer B, at hun har forlatt dem og at de vil høre kantatene av Bach, og om det å prise Gud (som har sydd ham, sier sjiraffen). Ellers er det for eksempel det at han og B snakker om Obstfelder, for så deretter å gå over til temaet Donald Duck, som om det var en selvfølgelig fortsettelse. Hovland blander det høytidelige og det barnslige. Det vulgære, det religiøse, det melankolske og det hverdagslige – alt er der samtidig. Hovedpersonen har en underlig trang til å spille på det gamle trøorgelet. Han liker godt å meditere mens han spiller salmer. Og da mener jeg salmer av den gammeldagse sorten. Ingen vinner frem til den evige ro. Dagsens auga sloknar ut. Kanskje er det en del av den vestlandske arven. Han er nynorskforkjemper. Det må målsak til for at han tyr til vold. He, he … akkurat det var litt morsomt.
Det er alvorlige tema som ligger under hele tiden, i all den uhøytidelig humoren. Død, ensomhet, svik, lykke, religion. Alt ligger der og lurer. Jeg vet mens jeg leser, at hvis jeg hadde vært på et arrangment og hørt Hovland selv lese dette, ville jeg ha delt en god latter samtidig som det ville dirre litt i noen såre strenger. Det er bra!
Les gjerne i bloggen min: http://sogeland.blogspot.com/2011/12/damer-brennevin-og-trorgel-jeg-leser.html
Liv & Ingvild, det er ikke noe nytt med mye sex i Hovlands romaner, og jeg kan vel ikke si at det verken plaget meg eller gledet meg. Det var vel egentlig ingenting som plaget eller gledet meg med boken.
Dette var ei bok jeg hadde gleda meg til. Det er lenge siden jeg har lest Hovland nå, og syns det var på tide med et gjensyn. Men jeg ble skuffet. Jeg syns Hovland bruker alt for mange ord, han sier det vi skal tenke. Og enig med med Ingvild, mye fokus på sex. Det syns jeg var unødvendig. Det er mye positivt og si om boka også; gode personskildringer, all reisinga var et godt bilde på mennesket i endring og ja mye mer.
Leste nett boka. Den er absolutt Hovlandsk i stilen. Han uttrykker seg slik som berre han kan gjere – i all enkelheit med finurlige formuleringar. Vart faktisk overraska over all fokus på sex i boka, det er noko nytt eg erfarer med Hovland si skriving. Eller har eg gått glipp av noko tidlegare i hans forfattarkarriere? Nydelege familiære karakterar tilknytta hovudpersonen, måten han gir namn til desse karakterane er vel typisk for Hovland. Og sjarmerande.
Eg kosa meg mykje med boka og gleder meg til neste roman! Den store sjøromanen får eg håpe!