Hvem skal en arbeiderlitteratur for vår tid handle om – og skrives for? Hvem er arbeiderklassen i dag? Vi fikk ikke svar under litteratursymposiet i Odda.
Litteratursymposiet i Odda er godt og vel over. Vi var der. Vi opplevde mye fint – i form av sterke opplesninger, samtaler og innsikt. Møtene med novellenestor Kjell Askildsen og deretter samme Asklidsen sammen med Dag Solstad vil bli stående som begivenheter verdt å huske i lang tid.
Arbeiderlittertur nå?
På forhånd hadde jeg interessert meg for det arrangementet som fant sted på Hardanger hotell sist lørdag – ved ettermiddagskaffetid: Arbeidarlitteratur no! (Les gjerne radiobloggen om temaet her). Å si at jeg ble skuffet over denne paneldiskusjonen, er å ta for hardt i. Overrasket ble jeg heller ikke, (ikke engang da revolusjonsromantiker Aslak Sira Myhre kom trekkende med den gamle ml-parolen om at de intellektuelle skal tjene arbeiderklassen – en totalitær tanke). Men; når man først vil blåse liv i et gammelt og stigmatisert begrep, hvorfor ikke problematisere det og presisere hva man faktisk snakker om? Tenkte jeg, da det vel var slutt og kursen måtte settes for Bergen og flyet hjem.
Hjertens enighet
Programmet holdt i og for seg hva det lovet. På scenen, innerst i salen, satt Anneli Jordahl, svensk kritiker og forfatter, så vel som Åsa Linderborg, også svensk forfatter og kulturredaktør i Aftonbladet, Aslak Sira Myhre, leder for Litteraturhuset i Oslo og tidligere leder i Rød valgallianse og oddaforfatter Lars Ove Seljestad, blant annet kjent for å ha skrevet om klassereisen. Publikum var tallrikt, Klassekampens litteraturredaktør Karin Haugen ledet det hele. Det ble snakket om arbeiderlitteratur og klasse; arbeiderklasse, middelklasse og klassebevissthet. Men kom det noe ut av at fire mennesker, for det meste hjertens enige, ledet av en enda mer enig debattleder diskuterte? Svært lite, dessverre! Bare Lars Ove Seljestad lurte på om begrepet arbeiderlitteratur har noen verdi i dag. Og; det ble i alle fall ikke avklart hvilken arbeiderklasse det snakkes om.
Klasse i Sverige
Anneli Jordahls innledning var trolig det mest interessante av det som ble sagt. Hun startet med å sitere to svenske kilder: Først, den svenske kulturministeren, som da hun tiltrådte sa at det ikke finnes grunner for å snakke om klasse eller klasseforskjeller i dagens Sverige. Derimot kan vi snakke om janteloven, hadde ministeren lagt til.
– Denne løgnen, at det ikke lenger finnes noen arbeidere i Sverige, har vi levd med i 30 år, la Jordahl til. Den andre kilden var svenskenes Statistiska sentralbyrån som slo fast at de aldri har målt større økonomiske forskjeller mellom folk enn de som råder nå. Jordahl: – I 1980 var Sverige verdens mest likestilte land, økonomisk sett. I dag er det et av de land der forskjellene øker raskest.
Fravær av arbeiderlitteratur
Man skal være nokså svaksynt eller politisk vrangvillig for ikke å se at gapet mellom høye og lave inntekter, store og små eller ikke-eksisterende formuer øker – også i Norge. At det dermed også stadig finnes klasser og klasseforskjeller, er både logisk og åpenbart. Veien derfra til å snakke om fraværet av eller mangelen på arbeiderlitteratur er imidlertid ikke så lett oppgått som meningsutvekslingen i Odda kunne tyde på.
Anneli Jordahl slo også fast at kritikken (i Sverige) ikke evner å se den arbeiderlitteraturen som skrives som nettopp det. I stedet skriver kritikerne om dysfunksjonelle familier, alkoholisme, individrelaterte problemer. – Klasse er et stygt ord man ikke tar i. I Sverige, altså (Aslak Sira Myhre hevdet senere at det står likedan til her hjemme). Jordahl avsluttet sin innledning med å stille spørsmålet slik:
– Kan arbeiderlitteraturen være noe annet enn terapi og bedøvelse for for klassereisende, (folk som har beveget seg fra abeiderklasse til middelklasse), eller et eksotisk peep-show for en samfunnsklasse som aldri møter arbeidere?
Om hvem, for hvem?
I og for seg klart formulert, men jeg blir like fullt og atter en gang sittende med mitt eget spørsmål: Hva og hvem er det som ikke blir skrevet om, hvilken litteratur snakker vi om? Det siste først: Dersom vi med arbeiderlitteratur mener en litteratur som beskriver, lever seg inn i ”vanlige menneskers” liv, deres levekår og hverdag, er det problemfritt å si både ja og amen. Samtidig som jeg føyer til; en slik litteratur har vi, den får til og med god kritikk og høye slagstall i blant. Her finnes faktisk forfattere i flertall som driver med denslags; oddinger som Frode Grytten og Marit Eikemo, for eksempel. Det er heller ikke mye middel- eller overklasse over tryslingen Levi Henriksens bussjåfører og kommunale altmuligmenn, ei heller de (nå henlagte) vrange dølene som Jonny Halberg har tatt for seg med en viss suksess. Eller steinbruddarbeiderne og sauebøndene i Hilde Myklebusts ”Glødepunkt” Så har vi nenvt noen. Disse forfatterne blir riktignok iblant kalt skittenrealister og annet upresist heller enn arbeiderdiktere, men hva så?
Politikk?
Hvis «arbeider» og «arbeiderlitteratur» skal bety noe annet og mer sofisktikert enn for eksempel «vanlige folk som jobber for lønna», blir det fort vrient å stokke kortene, med mindre agendaen er politisk, først og fremst. Og det er den kanskje?
Verden har forandret seg; arbeiderklassen er ikke hva den engang var. Så hvem snakker vi om? Aslak Sira Myhre formulerte det omtrent slik i Odda: – Det er ikke som før da 1400 mann gikk inn porten på smelteverket hver dag. I stedet er det 1400 menn og damer som går til 1200 ulike jobber, men de er fremdeles arbeiderklasse.
Greit nok, men jeg ble ikke klokere. Hva er det som gjør en person til arbeider i dag? Er det lav lønn? Lav utdannelse? Kjønn? Kombinasjoner? I et sykehus; hvor går grensen mellom arbeidere og middelklasse? Mellom leger og sykepleiere? Mellom sykepleiere og hjelpleiere? Sykepleiere har som kjent tre års høyskoleutdanning, mens en rørlegger ofte tjener vesentlig mer penger og sykepleieren har skiftarbeid. Lett er det ikke! Kanskje er arbeider- og arbeiderklassebegrepene først og fremst blitt nostalgiske markører for venstreorienterte i en omskiftelig verden – og modne for utskiftning eller nydefinisjon?
Den foraktelige middelklassen
Urovekkende blir det først når samme Sira Myhre og hans panelkolleger i Odda begynner å holde den rettlinjede og jordnære «arbeiderlitteraturen» opp mot den foraktelige middelklassens litteratur. Denne middelklassen som har den leie uvane å gjøre alle ting kompliserte og vanskelige, samtidig som alt skal individualiseres. Denne middelklassen som enhver klassebereist eksarbeider må være flau over å dele kafébord med. I virkelighetens verden er det vel heller slik at den samme «middelklassen» har rett i at ting ofte er kompliserte, i at mye menneskelig kan forstås ved å gå inn i individet og det sammensatte, i at ganske få ting er enkle. Dette er pinlig banale ting å si, men de må kanskje til. Ropet på en enkel, klassebasert litteratur er ikke bare uklokt, det har gitt oss mye dårlig, ensrettet og kjedelig litteratur ved tidligere korsveier. Senest på syttitallet her hjemme – ikke mer enn 40 år siden. Jeg grøsser ved tanken.
Merkelapper uten mening
Vi har omtrent like god bruk for en gjenoppliving av begrepet arbeiderlitteratur som vi har for en merkelapp som skittenrealisme/dirty realism. De kan ha sitt lille budskap, men ikke stort om kvalitet eller innhold. En av de fineste nye prosaistene jeg har lest på lenge er amerikaneren Donald Roy Pollock. Han jobbet på papirfabrikk i 30 år før han ga ut den første boken sin i 2008, novellesamlingen «Knockemstiff». Nå i sommer kom romanen «The Devil All the Time». Å kalle Pollocks karakterer vanlige ville riktignok være forvirrende, men folk er de. Å kalle litteraturen hans skittenrealisme er et understatement som nærmer meningsløsheten. Å kalle det arbeiderlitteratur ville være tåpelig. Men god litteratur? Så til de grader; litteratur som skriver seg opp mot så vel Flannery O´Conner som William Faulkner i all sin rå- og villskap. Så hva er det vi snakker om?
Lars Ove Seljestad sa det slik i Odda: – Det finnes to slag; god og dårlig litteratur.
