Interessen for bloddryppende, nordisk krim vil ingen ende ta på verdens største bokmesse, men den boken jeg er på jakt etter nå er skrevet av en ung amerikansk litteraturviter, som påstår at hun er besatt av klassikerne i russisk litteratur. Tidligere år kunne det være en Mankell eller en Fossum. Eller selvfølgelig Stieg Larsson. Eller Arnaldur Indridason. Eller Jo Nesbø. Men i år er det Jussi Adler-Olsen alle tyskerne vil ha. Adler-Olsen okkuperer i øyeblikket 5. og 8. plass magasinet Der Spiegels bestselgerliste. Forleggere fra hele verden sender sine speidere ut for å handle inn ille tilredte lik som ligger dypt begravd i norske, svenske, islandske, og nå også danske skoger.
Dette gleder sikkert også norske Aschehoug forlag som har de norske rettighetene, men ennå ikke det helt store salget.
Behovet for nordisk krim synes umettelig. Adler-Olsen får drahjelp av alle andre nordiske kolleger som Jo Nesbø (på 7. plass på Spiegels bestselgerliste), og i hans kjølvann igjen ligger norske Thomas Enger, som Eva Lie-Nielsen i Gyldendal Agency nå har solgt til søtten land.
US-trendy
Men bokmessen i Frankfurt handler lykkeligvis ikke bare om krim.
Bår Stenviks bok har potensial til å bli samtalemne i barene på Manhattan.
Fra sin lille bokstand i hall 5.1 forteller Eirin Hagen i Hagen Agency at hun ikke tror det blir vanskelig å selge ”skitt”. ”Skitt. Mennesket, møkka og kulturen” av debutanten Bår Stenvik er en av mange populære bøker som forteller kulturhistorie gjennom en gjenstand eller et begrep. Før skitten kom har kulturhistorisk interesserte kunnet lese bøker om hjertet, kornet, og vannet (og den paraguayanske harpen, får jeg vite på en sen forlagsfest) . Dette er bøker som Eirin Hagen gir merkelappen ”US-trendy”, med henvisning til at denne typen bøker gjerne passer blir samtaleemne når unge, velutdannede mennesker møtes på barer på Manhattan og Brooklyn etter jobben.
Og apropos overraskelser: Forlagssjef Geir Berdahl i oktober forlag drar meg til side og forteller fornøyd at ”Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg” av debutanten Kjersti Annesdatter Skomsvold nå er solgt til Tyskland, Sverige, Portugal, Spania, USA og Danmark.
Julian Barnes på norsk
Torsdag la redaktør for utenlandsk skjønnlitteratur, Dagfinn Møller i Cappelen Damm forlag inn det høyste budet på romanen ”The people of forever are not afraid”. Shani Boianjiu (f. 1987) har skrevet en roman om sine opplevelser i den israelske hæren, hvor hun var innrullert i to år. Prislappen for de norske rettighetene var over 100 000 kroner.
Cappelen Damm handlet også inn rettighetene til britiske Julian Barnes, som fikk Bookerprisen i går. ”The sense of an ending” ble først oversatt til norsk av daværende Ex Libris (nå Cappelen Damm) på åttitallet. Senere er det også kommet oversettelser på Aschehoug forlag.
Pilgrimsferd med utgåtte sko og Putin
I de nye dameromanene avdekker hovedpersonen mysterier i sin egen historie. Kanskje hun ble forbyttet på fødeavdelingen? Eller er hun adoptert og på jakt etter sine virkelige foreldre? Aschehoug kjøpte like før bokmessen The unlikely pilgrimage of Harold Fry av britiske Rachel Joyce. Den handler om en aldrende mann som plutselig legger ut på jakt etter en gammel ungdomskjæreste. Til fots. Rettighetssjef Gunn Reinertsen Næss sikret seg rettighetene og fikk til og med med seg noen buttons med noen utgåtte sko på kjøpet.
En av de hetest omtalte sakprosabøkene på årets bokmesse var The man without a face. The unlikely rise of Wladmir Putin av den amerikansk-russiske journalisten Masha Gessen. Gyldendal gir ut boken, som skal være svært kritisk til den tidligere russiske presidenten. Også de varslede memoarene til Amy Winehouse sin far Mitch var blant de bøkene som toppet ryktebørsen i Frankfurt.
Mankell (about) Mankell
Disse bøkene var noen av dem ”alle” snakket om, hvem nå ”alle” er. Men hvilke bøker var det så jeg merket meg? Som vekket lesebegjæret i meg?
Jeg går innom standen til de danske agentene Leonardt og Høier, blant annet for å høre litt mer om hvordan Anneli Høier legger opp salget av krimforfatter og polfarer Monica Kristensen i Tyskland. På hennes hylle står en liten bok med tittelen Mankell (about) Mankell. Det dreier seg om en portrettbok forfattet av danske Kirsten Jacobsen, som i følge reklamen “about his absent mother who left her husband and three young children, about women, love, fear of death, the dread of contracting malaria or aids, the importance of nature and literature in his life, and he tells the story of his writings and his view of the world”.
Ja, en slik bok vil man jo gjerne lese.
Dette er en type bøker som ikke er ren skjønnlitteratur, som en gjerne leser litt sånn ”con amore”. Ragnar Hovland gav lysten på denne typen bastardbøker et ansikt da han i essayet «Dr. Hovlands testamente» plutselig skrev at ”eg har funne det meir givande og meiningsfylt å lese bøker so ikkje er meint til å vere stor litteratur. Forfattaranes dagbøker, notatbøker, artiklar, reisebrev, skisser, ufullførte tekstar, tekstbrokkar. Dei tekstane som ligg bakom eller attmed eller under dei store tekstane. (Kunsten å kome heim og andre essays. Samlaget, 2011)
Besatt av russiske klassikere.
Er det slik bok den unge amerikanske litteraturviteren Elif Batuman har skrevet? Boken med tittelen: Possessed: Adventures with Russian Books and the People Who Read Them utkom i USA i februar i fjor og har vært en såkalt snakkis siden. Hvorfor? Kanskje fordi hun kombinerer en genuin interesse for de russiske klassikerne med en form for selvbiografisk reiseskildring? Er det slik? Jeg vet ikke, jeg har ikke lest boken, dette baserer seg kunne på omtaler jeg kom over under årets bokmesse i Frankfurt. Men jeg merker jeg er interessert. Batuman driver jo med det som jeg gjerne vil drive med, og som mange av oss er opptatt av, nemlig litteraturformidling i forhåpentlig litt nye former.
DDR-familiekrønike
På bokmessens siste dag ruller jeg ut fra hotellet ved jernbanestasjonen, ut i den stikkende solen på jakt etter noen bøker jeg kan ha med meg hjem. I bokhandelen Hugendubel kjøper jeg to romaner. Den ene vant den tyske bokprisen dette året. Forfatteren heter Eugen Ruge, og har skrevet en familiekrønike som er lagt til det tidligere DDR. In Zeiten des abnehmenden Lichtes heter boken. Aschehoug har kjøpt rettighetene. Ruge er selv født inn i det absolutte DDR-establishment, og dette er hans første bok. Hvordan vil Ruges bok stå seg mot Uwe Tellkamps Tårnet som vel må sies å være den store DDR-romanen så langt? Det er jeg nysgjerrig på. Den andre boken jeg tar med meg er en fortsettelse av en bok jeg kjøpte i samme bokhandel ganske nøyaktig et år tidligere: 1Q84 bind 3 av Haruki Murakami i tysk oversettelse.
Utrolig bra at noen skriver fra denne messen!
Tusen takk fra alle oss som ikke kunne dra dit.
Jeg forstår ikke helt at det norske folket ikke har oppdaget Adler-Olsen enda. Hans bøker om Avdeling Q er vittige og spennende.
Hei, og takk for kommentar! Det var interessant å høre. Nå fikk jeg mer lyst til å prøve meg på Adler-Olsen. Man skal alltid ha en god krimforfatter i sitt liv. Er du enig at bøkene har en jevn stigning, og at den tredje (flaskepost fra P.) er den beste så langt? Det mener en av dem jeg snakket med hos utgiver Aschehoug.
Jeg må si at jeg er av en litt annen oppfatning, ikke helt enig men heller ikke helt uenig. «Kvinnen i buret» var meget bra, mens den andre boken, «Fasandreperne», ikke var helt på høyde med den første boken. I «Flaskepost fra P» var han tilbake igjen på topp. Dette kan selvsagt være smak og behag, forskjellen på de tre bøkene er at man i «Fasandreperne» hele tiden vet hvem som står bak ugjerningen.