Arbeiderlitteratur? Nå?

Working Class Hero: "And you think you're so clever and classless and free ..."

Høsten er som kjent også bokhøst, med et enormt slipp av nye bøker. Vel og bra. Men, går det opp for meg, der vi med ett sitter med en solid bunke program; høsten er også litteraturfestival og litteraturmessetid: Bjørnsonfestival i Molde (akkurat nå), Louisiana i København har festival (akkurat nå), i Fredrikstad er det Ord i grenselandfestival (også det akkurat nå), så kommer Oslo, Göteborg, Frankfurt og litteratursymposiet i Odda i løpet av noen høstuker. Og da har jeg sikker oversett en eller fler.

Like fullt, enda det er fristende, skal jeg ikke snakke om det muligens problematiske i at festivaler dunges oppå hverandre. Jeg skal heller ikke snakke om det helt sikkert problematiske i at så mange av arrangementene har de samme gjestene, de samme forfatterne på programmet og dermed mye av den samme tematikken. Faktisk kan man lese høstens festivalprogrammer som en slags litteraturoffentlighetens motekatalog. Og det er interessant. Like fullt får det ligge.

Odda

For, mens jeg satt med programmene og gremmet meg bittelitt over det jeg nettopp var innom – og gledet meg litt mer over det som like åpenbart er spennende, ble jeg fanget av en post i programmet for litteratursymposiet i Odda. De skal snakke om arbeiderlitteraturen i Norden i dag.

Profilerte svensker

Til diskusjonen har de hentet to svenske kvinner, journalister og forfattere, begge svært profilerte i den svenske diskusjonen om klassespørsmål generelt og arbeiderklasse spesielt: Åsa Lindborg og Anneli Jordahl. Det tredje medlemmet av panelet er oddaforfatteren Lars Ove Seljestad, som for seks år siden markerte seg med sin roman om den moderne klassereisen; ”Blind”.

Klasse i dag?

I introduksjonen til denne posten på programmet skriver arrangørene følgende:

“Klassebegrepet luggar litt. Vi liker å tru at klasseskilje ikkje finst lenger, men kvar gong nokon skriv eller seier noko om klassesaka, blir det ein veldig temperatur. Temaet er stekt lada og det verker som om ingen klarar å stå igjen uberørt, uansett bakgrunn.”

Tja, tenker jeg. Er det virkelig slik, og leter I hukommelsen etter opphetet diskusjon om denne klassesaken og kommer vel opp forholdsvis blank, om jeg ser på tiden etter Seljestads “Blind”, vel å merke, og bort fra den smule oppmerksomhet Karin Sveens essaysamling “Klassereise” fra 2000 fikk – da den ble hederlig plassert I en sakprosakåring I 2008.

I Sverige, derimot, har nok diskusjonene vært både opphetede og flere. Ikke minst med deltagere som oddagjestene Jordahl og Lindborg.

Arbeiderklassen?

Vi liker å tro at klasseskiller ikke finnes lenger, sier altså oddaarrangørene, og impliserer dermed at selvsagt finnes de, klasseskillene. Og; det er nok en helt korrekt observasjon – på visse premisser. Mer problematisk blir det når klasseskillene på venstresidens tradisjonelle vis skal knyttes opp mot “arbeiderklassen”: I bestemt form entall, som en gitt, definerbar størrelse – mer eller mindre lik den industriarbeiderklassen som utgjorde selve grunnlaget for det moderne Norge. Og; fordi begrepet ”arbeiderlitteratur” er så nær knyttet opp til denne ”gamle” versjonen av arbeiderklassen, kan det være grunn til å gå frem med ekstra tvisyn og nysgjerrighet når en moderne arbeiderlitteratur skal diskuteres.

Rastløs

Jeg prøver altså å si at det – i alle fall for meg – butter i mot når arbeiderklassen omtales som en gitt størrelse, en entydig gruppe med et gitt sett interesser, og jeg blir rent av rastløs når jeg får ferten av folk som enda en gang skal klemme denne arbeiderklassen sin inn i et mer eller mindre venstreorientert politisk program – en bloc, så å si.

Sosiologen

Tillat meg en tur på et sidespor: Den 27. august trykket avisen Klassekampen en kronikk av en sosiolog fra NTNU i Trondheim ved navn Arve Hjelseth: ”Å ta arbeiderklassen på alvor”, lød tittelen. Helt i starten skrev Hjelseth: ”Mange av oss på venstresiden ligner veldig lite på det folk vi påstår oss å representere”. Og litt lenger ned; “Det er en stor utfordring at venstresiden, bevisst eller ubevisst, bygger på en idé om at arbeiderklassen kan vises veien til det gode og frigjorte liv av folk som selv stort sett tilhører middelklassen”. Så langt ser det ut til at Hjelseth har både selvinnsikt og evne til selvkritikk på venstresidens vegne. Hvem nå venstresiden omfatter i dette tilfelle. For å gjøre poenget sitt klart, viser Hjelseth så til sitt eget liv og sammenligner det med … ja, nettopp arbeiderklassens eller, som han skriver, ”det folket som den akademiske venstresiden vil vinne for sin politikk”. Hvorpå han slår fast at i motsetning til dette folket, denne arbeiderklassen, ser han aldri på TV, annet enn fotball, han blar aldri i Se og Hør, ikke engang hos tannlegen, han hører nesten utelukkende på P2 (ære være ham for det) og i alle fall ikke på P4. Han leser aldri kioskromaner og har ikke campingvogn på Larkollen. (Formodentlig heler ikke på Øysand eller på Ramton). I tillegg er Hjelseth upraktisk av seg og har en lei tendens til å intellektualisere alt. Han har med andre ord intet til felles med folket/arbeiderklassen.

Det er neppe nødvendig å peke på hva sosiologens ideer om arbeiderklassens interesser, gjøren og laden fremstår som ved å snu disse utsagnene til hva arbeiderklassen, i motsetning til Hjelseth, er opptatt av.

Skog vs trær

Nå er det ikke slik at Hjelseths ideer og fordommer om folket og arbeiderklassen nødvendigvis er gale, hentet ut av løse luften. Det er helt sikkert riktig at Se og Hør selger flere blader hver uke til folk fra arbeiderklassen enn til akademisk venstreorienterte i middelklassen. Det komiske ligger i antagelsen fra en som vil ta klassen alvorlig, at det er slik arbeiderklassen er; med andre ord en entydig gruppe, med et gitt sett interesser. Som om det ikke fantes individer. Han kommer altså i skade for å dobbeltunderstreke sitt eget poeng. Hjelseth ser skog, ikke trær.

Også når vi går til svensk debatt, blir det tydelig hvor uklart arbeiderklassse som begrep er blitt og har måttet bli ettersom samfunnet endres: Snakker vi om folk med lav lønn? Undervurdert og stigmatisert arbeid? Eller sosialt bunnsjikt? Praktisk arbeidende?

Skjønnlitteraturen

Vi skal med andre ord, i det jeg forsøker å komme tilbake på hovedsporet, være hjertens glade for at vi har forfattere, skjønnlitterære forfattere som har større innsikt enn sosiologen og som faktisk blir værende i sin interesse for arbeiderklassen og for folk flest, hvem nå det er. En Frode Grytten, for eksempel, har mye individualisert arbeiderklassekunnskap og –innsikt å fare med. Det samme, fra de innerste skogbygdene, har Levi Henriksen: Litteratur, der det er de levde livene som gjelder, vilkårene for dem og menneskenes strev med og mot de betingelsene de stilles overfor. I arbeiderklassen og i lengselen bort fra den. Den som har ledet så mange til klassereisen.

Klassereisen

Litteratursymposiet i Odda siterer i programmet Lars Ove Seljestad om hans egen klassereise slik:

”Eg kom heim til mine eigne. Og dei kjende meg ikkje. Eg var blitt ein framand. Og dette er den klassereisandes evige erfaring. Du kjem aldri heilt fram til den nye plassen, til den nye sosiale og kulturelle klassen du utdanningsmessig, verdimessig og kunnskapsmessig tilhøyrer, men du kan heller aldri komma heilt heim igjen. Og det siste er det mest smertefulle.”

For oss som er barn av arbeiderklassen, uansett om og hvor langt vi har klassereist, er det åpenbart: Arbeiderklassen eksisterer, aller mest i hodene våre – i form av en grunnleggende ambivalens og usikkerhet. Sagt med en floskel: Du kan ta personen ut av arbeiderklassen, men aldri arbeiderklassen ut av personen.

Utfordringer venter

I dette spenningsfeltet ligger store og nye tematiske utfordringer og venter på folk som vil fremdeles vil skrive arbeiderlitteratur. Den største faren for at det ikke skal lykkes ligger i romantisering, politisk generalisering, idealisering, idyllisering og glorifisering av livet ”der nede”.