Da Anne B. Ragde takket nei til at hennes roman «Nattønske» skulle bli hovedbok i Bokklubben Nye Bøker , forsto jeg at det hadde skjedd en stille maktforskyvning i den norske bokheimen. De norske Bokklubbene er ikke lenger solkongen i norsk bokbransje. Og i juli i år kom artikkelen i Dagens Næringsliv vel ingen norske bedrifter ønsker seg. Medlemstallet var ifølge DN halvert fra 600 000 i 2004 til 300 000 nå, og selv dette tallet er vel i høyeste laget i forhold til hva som er realiteten.
Foto: Scanpix
Mye av æren eller skylden for dette, alt ettersom, har en ivrig moderniseringsminister fra Høyre. I mai 2005 avskaffet Morten Meyer bokklubbenes prisfordel. Dermed var det slutt på at leserne fikk litt billigere bøker i posten, og det var definitivt slutt på at forfatterne kunne føle seg som om de hadde vunnet i lotto når de hadde hovedbok i Nye bøker.
Men å gi Bokavtalen anno 2005 ansvaret for bokklubbens fall blir for enkelt. Lenge før det hadde Bokklubbene funnet på flere kreative løsninger for å holde budsjettene. Å holde seg med en egen adel med flotte fester, flotte lokaler i Nydalen i Oslo, og mange flotte, men kostbare bokserier er ikke gratis. For å holde inntektene oppe kom de på at de kunne innføre noen nye måneder i året. Plutselig var det ikke bare 12 månedens bøker, nei det var atten, ja kanskje også 24!
Trofaste bokklubbmedlemmer som hadde vært på sommerferie fant postkassen full av bøker, og hvis de ringte og ønsket å avbestille etter fristen, så var det blankt nei. Det ble rett og slett så mange nye bøker i Bokklubben Nye Bøker at noen og enhver kunne miste oversikten.
Slik klarte bokklubben midlertidig å holde oppe inntektene. Men, som en tidligere ansatt sa til meg, det var som å pisse i buksen for å holde seg varm. Det ble mindre og mindre stas å ha månedens bok. Prosentavslaget ut til kundene gikk det også an å trikse med – man kunne legge på litt porto og man kunne inspirere forlagene til å sette en såpass utsalgspris som gjorde at inntektene ble store også etter at de hadde gitt 25 prosent avslag.
I dag ligner Bokklubben mer på en bokhandel, hvor mye av salget foregår på internett. Makten i bransjen ligger nå i kjedebokhandelen. Bokklubbdronningen Anne B. Ragde er blitt bokhandeldronning. Når Ragde nå selger bøkene sine ved hjelp av reklamefilm på TV2 er det bokhandelkjeden Ex libris som betaler.
Revolusjonen har altså skjedd, men de nye makthaverne, det vil si bokhandelkjedene har ikke overtatt noe særlig av den kulturpolitiske ansvarsfølelsen som lenge lå i ryggmargen hos bokklubbene. De betaler ikke lenger millioner til forfatternes solidaritetsfond, slik bokklubbene gjorde.
Nei, isteden bruker de pengene på å bli enda flere. I artikkelen Fra mangfold til enfold bringer Cecilie Naper noe interessant statistikk. Hun har blant annet sjekket årsberetningen fra Bokhandelforeningen for 2007. Der sto det at antall bokhandler hadde vokst fra 434 til 647. Samtidig hadde antallet bokhandler som hadde et bredt utvalg bøker sunket fra 305 til 149. Alle som har sett stablene av bestselgere som hoper seg opp i kjedebokhandlene skjønner at her er det ingen som tør å ta på seg ansvaret for å skille mellom god og dårlig litteratur.
På toppen av bestselgerlistene nå ligger bøkene til kiosklitteraturprodusent Arve Juritzen, og når bokhandlerne skal fortelle verden hva som er årets beste roman, velger de en kriminalroman av Jan Erik Fjell.
Slik er situasjonen i Bok-Norge akkurat nå. Bokhandlerne har i forbindelse med bokavtalen karret til seg retten til å forhandle store rabatter på de bøkene de allernådigst slipper inn i hyllene. Men det kommer ikke til å vare. Det første krisetegnet kom fra bokhandelkjeden Norli da de måtte legge ned ti butikker og kutte 140 årsverk for et par år siden. Men de kommer til å bli straffet ytterligere. For på sikt vil vanlige boklesere straffe bokhandlerne for å etablere butikker som er like spennende som Rema 1000 og med et personale som er like lavt lønnet og utdannet.
Men i dag skulle det egentlig ikke handle om dem. Det handler om Bokklubbene som er blitt femti år. De er ikke det de en gang var, men man skal ikke lete lenge på antikvariat (eller på Bokklubbenes nettsider) for å finne bøker som det virkelig er verdt å huske dem for. Jeg husker en nydelig utgave av Døden i Venedig av Thomas Mann med bilder av Ketil Killi Olsen. Eller en strålende samling av Bertolt Brecht sine dikt oversatt av alt fra Olav H. Hauge til Georg Johannesen. Disse bøkene hadde aldri kommet til verden hadde de ikke vært for bokklubben. Gratulerer med dagen!
Tilbaketråkk: P 68/12: Ytringsfrihet i praksis « Plinius
I Storbritannia har det blitt lagt ned omtrent en bokhandel pr. dag siden 2005: Phil Bradley har en realistisk bloggpost om hva som skjer:
Lesebrett og nettbrett gjør det lettere å finne, anskaffe (laste ned) og lese bøker – uten å gå via et fysisk «boklager» (bokhandel eller bibliotek). Typisk disintermediering, altså.
det begynner å bli lenge siden, men i 1983 utga jeg en bok på gyldendal som het via oslo, og som omhandlet de store korrupte trollene gyldendal, aschehoug og cappelen, og nettopp bokklubben. sigmund hoftun var begeistret for den og fikk romanen sendt ut i lesereksemplarer til det som fantes av bokfolk.
jeg tror ikke sjefene hans eller deres samrøre var like begeistret, som historien viser.
Du har aldeles rett; å besøke Norli bokhandel, som vi har i nærheten, er dørgende kjedelig. Besøker heller Read kjeden, ikke fordi den er ekstatisk i presentasjonen, men fordi der finner jeg bøker jeg ikke så lett finner hos andre bokhandlere, og ihvertfall ikke hos Norli med sin fokus på «bestselgere».
Godt innlegg, men du er altfor snill med forlagene. Du kan ikke ta deres massive oppkjøp av bokhandlere ut av ligningen når man skal forklare bokklubbenes situasjon og Morten Meyers liberaliseringspolitikk. Ditto for maktanalysen din. Du nevner at Norli var på randen av konkurs, men sier ikke hvem som reddet kjeden. Eller at landets to største forlag kjøpte opp Aller-gruppen ifjor – sånn a propos viljen til satse på kvalitetslitteratur…
Takk for interessant svar. Jeg er enig i at forlagene, som eiere av bokhandelkjedene, selvsagt har ansvaret for den overetableringen av uspennende bokhandler som har skjedd landet rundt. Det snakkes mye om det såkalte vertikale eierskapet i bokbransjen. Jeg tenkte at jeg i denne runden skulle forsøke å ansvarliggjøre bokhandelen, og utfordre dem som i det daglige legger strategier og planer for innkjøp og kampanjer på dette nivået til å begrunne hvorfor butikkene ser ut som de gjør. Jeg synes vi hører alt for lite fra dem. Kanskje dette endrer seg nå som bokhandlerforeningen har fått ny direktør? Trine Stensen har foreløpig sagt følgende: «Gjennom de over 650 bokhandlene
i Norge sørger vi for god tilgang til et bredt utvalg av litteratur, over hele landet». Det skal bli spennende å høre mer om hva det innebærer.
Et bittelite tips, bare: Det er veldig lurt å gjøre research før man kolporterer sine egne oppfatninger. Her var det mange snurrige faktafeil som måtte til for å få det til å rime med journalistens meninger. Synd for alle tenkelige parter.
Hei Trygve Agdestein Vinje – dette må du rett og slett utdype!
Som for eksempel kunstnerens navn: Kjell Erik Killi Olsen, ikke Kjetil !
Hei Bodil, det har du rett i. Det ble rettet i radiokommentaren, men feilen snek seg med på nett. Takk skal du ha.
Veldig off topic her, men har lenge prøvd å finne radioopptaket av gjennomgangen av Pessoas Uroens bok uten å lykkes. Hvor er dette klippet blitt av? Tror det er den eneste klassikeren som mangler på listen. Frustrerende!