Hva er det som definerer en «dameroman» og finnes den mannlige utgaven av begrepet?
De tre siste ukene har vi i NRKs litteraturredaksjon samlet lyttere, lesere og seere i en diskusjon omkring begrepet «dameroman».
Forfatter Aslak Nore var en av dem som var skeptiske til begrepet, og sa at han «ikke er så opptatt av kategoriene mannlig og kvinnelig». Av egen erfaring som redaktør for dokumentarlitteratur i Gyldendal, måtte han likevel innrømme at det kan være like vanskelig å selge inn bøker med tradisjonell maskulin tematikk til kvinner, enn det er å selge såkalte «dameromaner» til menn.
Vi lanserte dermed følgende spørsmål på Twitter: Hva er den typiske manneromanen, og finnes den?
Etter relativt kort tid ble det tydelig at begrepet vekker assosiasjoner hos mange, og vi fikk en haug med forslag (takk til alle som sendte inn innspill, forresten). Her er noen av dem:
Hva med deg? Hva dukker opp i hodet ditt når du hører ordet «manneroman»? Hva synes du er den typiske manneromanen, hvis den i det hele tatt finnes?
Hva i all verden er det som er mannlig eller mandig, da?
Vikingkvinnen
Jeg leser både kvinnelige og mannlige forfattere. Kvalitet handler ikke om kjønn. Derfor er det merkelig at mange menn konsekvent velger bort kvinnelige forfattere. Litteratur handler både om gjenkjennelse og å utvide horisonten, og jeg syns det er spennende å få lære mer om menn. Jeg er nysgjerrig på menn, hva de tenker og føler -men lurer på om mannlige lesere ikke er nysgjerrig på kvinner?? Er det derfor de ikke leser litteratur av kvinnelige forfattere?
Ingen tvil: Knut Faldbakkens «Bad Boy» !!
Jeg mener det ikke er så lett å skille mellom dame- og manneromaner, selv om det nok er en tendens til at «damer liker Undset og menn liker Hamsun». Det er derimot ikke så vanskelig å skille mellom kvinnelige og mannlige forfattere, da damer som oftest har damer som hovedpersoner, mens menn oftest har menn som hovedpersoner.
John Steinbeck og Jack London er flinke til å skildre menns tenkesett. Hemingway kommer man ikke utenom.
Enig!
Den definitive «Manneboken» er Ovid’s «Amores», fra år 16 før kristus , som handler om hvordan man skal forføre sin naboes kone. Noe som førte til at han ble landsforvist.
Alt annet er bare rør i sammenligning
«Kjenner du den litteratur som er din ?» – Marcello Haugen (i Betraktninger over en dag).
Kjønn har ingen betydning når det gjelder litteratur.
Jeg er barnebibliotekar og blant barn og unge ser jeg at det er lettere å få jenter til å lese såkalte «guttebøker», mens det er mye vanskeligere å få gutter til å lese «jentebøker». Jeg har opplevd at gutter har mistet helt interessen når det hovedpersonen er jente. Dermed går guttene glipp av noen gode bøker.
Siden jeg jobber på et lite bibliotek så får jeg et inntrykk av hva voksne folk låner også. Også der er det større sjangse for at kvinner tar med seg hjem «mannslitteratur» heller enn omvendt.
Hvis jeg skulle si hva jeg oppfatter som mannslitteratur, så ville jeg si Stephen King, Ken Follett, Jan Guillou, og nå står det helt stille; Min mannlige kollega sier han savner at vi viser fram mer littertur «for menn», og det tror jeg han har helt rett i.
Jeg kan ikke se for meg kvinner nyte bøkene til Michel Houellebecq, om ikke av en sær intellektuell og rasjonell interesse. Et godt eksempel er «Utvidelse av kampsonen».
Reisen til nattens ende, Bukowski, Hemingway og Steinbeck er typisk mannelitteratur. Typisk kvinne»litteratur» er Drageløperen, Cecilia Samartin og Jane Austen.
Det gir perfekt mening å snakke om «mannebøker» og «kvinnebøker» iom at menn og kvinner tenker forskjellig, mer komplisert er det ikke. Vil også tro at Cormac McCarthys «Blodmeridianen» , med sitt usannsynlig voldelige og harske skildringer, faller i langt bedre jord hos menn enn kvinner.
Jeg fnyser av Drageløperen, jeg vil heller stikke ut øynene mine enn å lese Jane Austen. Derimot elsker jeg Bukowski og føler dyp gjenkjennelse. Og jammen var jeg kvinne sist jeg sjekka. Heterofil, til og med. Jeg merker at jeg blir provosert av sånne generaliseringer selv om jeg prøver å ikke bli det. Betyr det at jeg tenker «feil» for kjønnet mitt, liksom, som foretrekker Bukowski?
Det er ikke snakk om enten eller. Det er snakk om i store trekk. Så ja, man kan da selvfølgelig være kvinne og like Bukowski, ikke noe galt i det. Men det er fullstendig innlysende at menn og kvinner tenker forskjellig, og at det bl.a vil gi utslag i hva vi foretrekker av litteratur. Forstår ikke hvordan det kan være provoserende.
yes:)
Ser Hemingway blir nevnt som en typisk manne-forfatter, selv har jeg kun lest hans «Farewell to arms» og det var en roman som gjorde dypt inntrykk på meg. Jeg lurer litt på hvorfor noen mener at han skrev «herreromaner», ja handlingen i akkurat denne boken foregår, som deler av forfatterens liv, under krigen men jeg vil si boken fint kan leses uavhengig av hvilket kjønn man har.
Kan forøvrig ikke fordra disse stemplene som «dameroman» eller «manneroman», det får meg til å tenke på hvordan vi på barneskolen var opptatt av «guttelus» og «jentelus».
Selv likte jeg «For whom the bell tolls» som jeg lest rett etter jeg hadde feriert i Andalucia. Den skildret stemningen og naturen der så fint og ikke minst folkets kamp mot undertrykkelsen som gjelder idag i Libya.
Kva skjedde med Mikkjel Fønhus? Massevis av maskulin leseglede! Trollelgen er klassikaren, meiner eg 🙂
Det er noe ved disse diskusjonene (kvinneroman/manneroman) som gjør meg enormt provosert. Jeg lurer på hvorfor og tror det har å gjøre med det vellet fullstendig dustete heuristikker om kjønn og smak som kommer frem.
Jøss, mange litt sure kommentarer fra kvinner med tydelige stikk til menn her! I forsvarsposisjon pga den åpenbart negative innstillingen til «dameromaner» i tidligere artikler..?!
Men på temaet «manneroman» så tror jeg vi kan ta utgangspunkt i at som gruppe så er ikke menn på langt nær så homogene og komforme som kvinner. Mannen som kjønn representerer et langt større spenn enn kvinnekjønnet.
Selv har jeg hatt min Morgan Kane-periode i ungdomsårene, sammen med bl.a. Jack London, Mario Puzo, Henry Miller og de ikoniske romanene som Fluenes Herre, To Kill a Mockingbird, Catcher in the Rye osv.
Men i voksen alder går det i bølger: krimforfattere i perioder, beat-litteratur, spion-litteratur med John Le Carré som nummer 1, sørstatsinspirert litteratur (Faulkner, Richard Ford), noveller (Askildsen, Raymond Carver, Beth Nugent, Øystein Lønn), tyskspråklig litteratur (Thomas Bernhard, Elfriede Jelinek, Thomas Mann, Günter Grass), de store nålevende nord-amerikanske som Don DeLillo, Philip Roth, Paul Auster, Cormac McCarthy, Thomas Pynchon, Margaret Atwood), etc, etc..
Så hvor vil jeg med denne en smule overdrevne opplistingen? Skryte? Nope, men jeg er en rimelig gjennomsnittlig lesende mann og som dere ser så holder jeg meg ganske mye til mannlige forfattere, ikke veldig bevisst, men når jeg leser bokomtaler og lar meg friste til å kjøpe eller låne en bok så blir resultatet slik.
Så svaret er kanskje at «manneromanen» kjennetegnes ofte ved at den er skrevet av en mann, men utover det så er spennet for vidt hva sjanger, tematikk, format osv til at det lar seg definere like tydelig som «dameromanen»?
Du skriver så mye svada.
Jeg vil gjerne børste støvet av Øvre Richter Frich. Jonas Fjeld-serien er manne-litteratur så det holder. Særlig De Knyttede Never. Klassiske kjønnsroller, manneproblemer, knytnevekamp, den ene mot samfunnet og ubehaget i kulturen.
Ikke vet jeg hva som er en typiske manne-roman, men det må vel være litt avhengig av genre. Eller hvilke utgave av mannen som skal stå i senter. Noen liker eventyreren, den selvstendige og handlekraftige, men hensynsfulle, mens andre liker den nådeløse helten som ingen vipper av pinnen. Tenker ikke så mye på krim eller thrillere som manneromaner. Personene der er ofte for usympatiske eller grunne til at man kan gjøre seg opp noen særlig mening. Bukowski er vel også litt for usympatisk (ihvertfall i Post Office).
Innen film er det vel enklere. Fortsatt sitter John Wayne trygt (om ikke Frodo eller Aragon vippet han ned fra tronen når LotR-fansen stemte han frem på imdb.com)…
For meg ufatteleg at ingen enno har nevnt Charles Bukowski eller John Fante. Med sjølvhatet, livsstilen og kvinnesynet til Buk er han sjølvskriven overhovud av denne «sjangeren».
Patrick O’Brian er også eit eksempel på typisk manneforfattar i mi bok – men så blir han jo også ofte omtala som Jane Austen for menn.
Tror menn leser type Morgan Kane, Diablo og Vi menn. Ellers har jeg også lest mesteparten av de som står ovenfor. Hemingway og Nevil Shute leste jeg når jeg var ung. Min far leste Lolita og tekniske leksikon, min mor leste alt som lignet på Sandemo. Kan disse skillene være på vei ut? Jeg har to voksne barn, og ingen av dem leser typiske dame eller mannsromaner. De leser fantasy, psykologi og sammfunnsrettet litteratur.
Lars Mytting, Arto Paasilinna, Jan Guillou, Lars Monsen..
jeg leser også disse…( kvinne)
http://www.vargas12.com/2011/10/bli-rik-pa-krim-fattig-pa-blogg/
Er man forfatter gidder man ikke å blogge ved siden av. Er man blogger kan man ha et skriveprosjekt i tillegg.
Mannlige forfattere er ofte langt mere populære enn kvinnelige, og jeg kjenner flere som kun velger mannlige forfattere når de skal lese bøker, og dette gjelder i alle genre.
Jeg mener at de som ikke ønsker å lese kvinnelige forfattere fordi de er kvinner, ikke bare er mannsjåvinistiske men også kunnskapsløse fordi det er ingen som kan bevise at menn skriver bedre enn kvinner.
Ikke har menn noe forsprang eller fordel framfor kvinner rent mentalt heller. Ofte har kvinner et større register og et rikere språk enn de fleste menn, også mannlig forfattere!
Takk for meg!
Vargas
dessuten: Kvinner har lenge brukt mannlige eller tvetydige pseudonym. Fra 1800-tallet kjenner vi til at både norske Hanna Winsnes og den franske forfatteren Amandine-Aurore-Lucile Dupin følte at (deler av) deres forfatterskap brøt med en tradisjonell kvinnerolle. De valgte henholdsvis pseudonymene Hugo Schwartz og George Sand. Det mest kjente halv-pseudonymet i vår tid er britiske J.K. Rowling, der forlaget trodde at leserne ville foretrekke en mannlig forfatter av bøker med en gutt som hovedperson, og derfor maskerte seg ved å bruke initialene.
– hentet fra wikipedia
Hemingway, Cormack McCarthy, Thomas Wolfe.
En slik diskusjon er med å opprettholde dette skillet. På den annen side er diskusjonen ikke til å unngåes.
jeg leser også disse …(kvinne)
Krigslitteratur tiltrekker langt flere menn enn kvinner. Det burde en og annen Espedal bekymre seg om.
Nå for tiden forsøker jeg meg selv som forfatter og har skrevet et par hundre sider.
Disse har jeg testet på testlesere, men det merkelige er at kvinner bifaller manuset, mens menn ettersøker blod?
Jeg har skrevet om følelser og er det da slik at det blir dameroman?
Må jeg ha med blod og mord for at gutta skal kunne like?
Både Hamsun, Mykle og Solstad skriver mye om mannlig identitet. Men det gjør dem vel heller til «dameforfattere» enn at de skriver bøker som foretrekkes av menn. Menn virker generelt mer interessert i å skrive romaner enn å lese dem. Menn skriver romaner og vi kvonner leser dem. Undrer meg stadig over at jeg elsker å lese den ene romanen etter den andre om menn og deres farskompleks (favoritter som Petterson, Heivoll, Renberg og selvsagt Knaus), men det gjør jeg altså…
Cocka Hola Company og Macht und Rebel står for meg som svært maskuline.
Både i tematikk og perspektiv, samt ut fra hvordan andre av begge kjønn som har lest dem, fremstår de svært svært manndige.
Gor til John Norman er jo også svært maskulin og manndig. I mine øyne et par hakk for sprutende av testosteron.
Det blir vel mye samme som med filmer, hvor man kan se klart hvilke som er ment for hvilke kjønn. Ikke at det ikke finnes gode overlappinger, Stormenes Tid er jo et godt eksempel på dette imgo, men ting blir myntet på forskjellig publikum.
Hemingway
Pelsjegerliv, Helge Ingstad
Jeg er mann og synes det er noe trist med fiksjonstekster som bare retter seg mot halvparten av befolkningen, men når det er sagt så er vel Kjell Halbings (aka Louis Masterson) bøker om Morgan Kane noe som bør nevnes her!
Morgan Kane-bøkene og Reisen til nattens ende
Storpolitiske thrillere er herrebøker, der er det nok 99% mannlige lesere.
Nå er jeg jo ikke mann, men jeg må si meg enig med Marit Selfjord. «Sangen om den røde rubin» av Mykle er en god kandidat.
For meg blir det manneroman når kvinnefigurene i boken alle er bifigurer, og når de alle hovedsakelig blir beskrevet ut fra hvor attraktive de er for menn. Jeg er vel blitt ganske flink til å unngå sånne bøker, men både Ketil Trys Pavlovs hunder og Torgrim Eggens Trynefaktoren er to romaner jeg har lest i det siste og som, for meg, hadde vært helt klare manneromaner hadde det ikke vært for at de har et eneste lite kvinnelig «alibi» hver.
Hva med «Tribunefeber», «High fidelity» og «Gutter er gutter» av Nick Hornby da? Og Dritt av Irvine Welsh.
Jeg elsker de bøkene. Hilsen bestemor 68 år
Eg vil vel seie at manneforfattaren over nokon er og blir Hemingway.
No har eg aldri forsøkt å vere kvinne, så eg skal ikkje uttale meg for skråsikkert om kva kvinner kan kjenne seg igjen i, men eg inbillar meg at «The old man and the sea» kanskje er spesielt maskulin. Boka handlar om ein einsleg mann sin kamp mot ein fisk ute på havet, og formidlar godt den meditative stillheten som kan oppstå i sinnet til ein mann som ikkje har bruk for så frykteleg mange ord. Det kan sikkert samanliknast med opplevelsen av å sitje på post under jakta.
Også «The sun also rises» og «For whom the bells tolls» er fantastiske bøker. Men all den tid det fins meir enn ein person i dei dukkar det også opp mellommenneskelege relasjonar. Her er eg muligens fordomsfull, men eg har inntrykk av at dette er noko som må til for at kvinner skal synast at det er interessant.
Hva med Grisham…. og Hemingway?
Agnar Mykle er for meg en typisk manneforfatter, de handler om noe som jeg ikke kan trenge inn i. Og jeg er jo dame ! Hamsun beskriver personer og konflikter som jeg kan identifisere meg med, han skriver for mennesker – ikke bare for menn.
Hei Marit! Interessant innspill. Kan du si litt mer om hva du mener med «noe som jeg ikke kan trenge inn i»?
Det blir litt for enkelt. Rett nok, Mykle skriver om menn og vår til tider veldig kompliserte måte å forholde oss til kvinner, men det betyr ikke at han skriver typiske manneromaner. Er relativt få menn som leser Mykle, men vi som gjør det liker den i alle fall.
En typisk manneroman må jo være noe menn leser OG anbefaler andre menn å lese. Mykle er ikke en slik forfatter.
Har du eksempler på romaner som treffer menn spesielt godt, Øyvind? Er det noen temaer, karakterer osv som er mer «karslige» ( som @joakimhu sier 😉 ?
For å være litt flåsete, ja:
Hamsun, Knausgård, Loe. Ofte gode romaner, men fylt med sutring, selvmedlidenhet og til tider store problemer med det motsatte kjønn.
Min erfaring fra bokhandel er at «mannebøker» er historiske romaner (Cornwell etc), og krimromaner om mafia og økonomisk kriminalitet. Robert Ludlum er det så og si bare menn som kjøper. Forfattere som nevnt i twitterkommentarene som Christensen, Roy Jacobsen, Dan Brown og Solstad er like populære blandt damene.
Typisk dameromaner finner man i fleng. Morton, Samartin, Hislop, Ragde
Hei Åsa! Hva er det ved disse bøkene som gjør at få kvinner vil lese dem, tror du?
Tom Clancy, Alistair Maclean o.l. kan jeg ikke se for meg at mange damer leser.
Jeg har lest nesten alle bøkene av Alistair Maclean, en gang i min ungdom, og syntes de hadde OK handling og persongalleri. Jeg har siden «vokst fra» krimbøker, og leser nå omtrent bare Ken Follett, fordi han evner å SE kvinner også.
Jo mer jeg leser, jo mer slår det meg at det finnes veldig mange veldig mannlige forfattere som skriver om opplevelser og tankebaner som er meg så fremmede at jeg ikke har sjans til å forstå. Eksempler er Ari Behns «Trist som faen», som var komplett uforståelig fra et kvinnelig perspektiv. Det samme gjelder de fleste bøkene til Wilbur Smith, som handler om macho-macho-menn i Afrikanske miljøer. Tror også Hemingway er en sånn typisk manne-forfatter.