Morna krim! (Eller kanskje: Ha det så lenge …)

Ragnar Hovland har æren for mye – også for å ha minnet meg på hvor lite stilig det er med matleie mennesker.

I årevis har jeg, under ulike dekknavn (NRKs krimkjenner, krimanmelder, endog krimekspert – ikke mine ord!), undergravd mitt frynsete rykte ved å være knipen med godord og superlativer i omtalen av kriminallitteratur. Både kjipt og utakknemlig vil noen mene: Var det ikke nettopp alt prat om fantastiske kriminalbøker og andre populærlitterære perler som ryddet et slags ståsted for undertegnede som synser på området? Jo, slik var det nok.

Man kunne bli krim-optimist av denne. Hvis den ikke var 50 år gammel.

Ensidig negativ har jeg allikevel ikke vært. Jeg har vært kravstor og pirkete, lite raus, men sjelden helt negativ. I stedet har jeg sukket og båret meg over den kjedeligste av alle deler et tre kan deles inn i; den som er midt på (treet, altså). «Jævla besserwisser har noen tenkt» (og antagelig har de lagt til; «skriv selv, for f….»).

Problemet er selvsagt at det faktisk står dårlig til. Mener jeg. Hvis vi snakker om gode kriminalromaner (og da mener jeg GODE kriminalromaner), bøker som fyller leseren med glede: Ikke bare over et gjennomtenkt plot, men språk, karakterer, temposkifter, dialog, miljø, stemning, menneskelig relevans, originalitet …). Hvis det altså er slike bøker vi snakker om, da er det mye vann mellom båtene for tiden. Og; ”for tiden” er i denne forbindelsen et begrep som omfatter år. Flere år.

Samtidig er det et litteraturmarkedlig faktum at jeg tar feil: Kriminallitteratur selger som aldri før. Særlig den svenske og nå, etter hvert, også den danske. (Den norske har visst sin glanstid bak seg). Forlagene klarer ikke å skaffe nok krim, det skuffes ut bøker fortere enn de oversettes. Og nå kommer snart Jo Nesbø, og endelig skal han bli stor i USA og gå i selveste Stieg Larssons fotspor. Amerikanerne elsker Stieg Larsson og da kommer de nok til å elske Jo Nesbø også.

Jeg kommer snart til poenget. Og; det er på høy tid, for nå tror nok eventuelle lesere av denne bloggen at fyren med det odiøse etternavnet ikke engang liker Nesbø (og Larsson), men der tar de feil. Nesbø har skrevet noen veldig gode kriminalromaner (jeg ville gjerne skrevet; ”rasende gode”, hvis jeg ikke forlengst hadde latt det gå inflasjon i det uttrykket – nesten egenhendig). Jeg mener riktignok at de (rasende) beste ligger litt tilbake i tid, men er det et virkelig poeng? Neppe; det begynner å bli mange Hole-bøker.

Visst liker jeg gode krimbøker fremdeles. Det er ikke dét! Jeg liker for eksempel Vidar Sundstøls ”Ravnene”, men jeg er samtidig hjertens enig med kollega Anne Cathrine Straume (les hennes annmeldelse her): ”Ravnene”, slutten på en flott trilogi i det norsk-amerikanske, blir svakere jo mer den ligner på en krim-bok. Det er bare å sukke tungt og gå til Hovland – og dermed poenget.

Forleden hadde jeg hadde nemlig gleden av å lese Ragnar Hovlands nye essay-samling Kunsten å komme heim og andre essay, da kollega Knut Hoem og udertegnede skulle lage et innslag til Bok i P2 om denne boken og Hovlands tanker om lesing og god litteratur (hør BiP2 30/4 her). Det ville seg slik at dette var rett etter årets sene påske og dermed også umiddelbart etter årets krimsesong. (Andre tilfeldigheter ville det slik at undertegnede var sykmeldt under hele påskekrimhalloien og kunne dermed styre unna alt krimanmlederi med den beste av samvittigheter. Men; leste krim, det gjorde jeg og ble ikke friskere av det. Med ett viktig unntak, som jeg kommer tilbake til). Da jeg gikk løs på Hovlands tekster, hadde jeg med andre ord det tyskerne kaller die Schnauze voll (nesa full) av krim, og det var i dét modus jeg kom til å lese følgende (for ordens skyld; Hovlands angjeldende i dette essayet er ikke krim, men selveste fiksjonslitteraturen!):

(…) Og eg tilstår at eg har vore lei av heile fiksjonslitteraturen. Det er så mange bøker der ute, og begynner ein først å tenkje etter kor mange bøker det eigentleg er, og som ein aldri får sjansen til å lese, så begynner det lett å svimle for ein. Og desse forfattarane finn på så mykje, og det er så lett å gjennomskode at dei finn på alt saman, og kvifor skulle desse påfunna angå meg?

Eg veit at eg med dette står fram som gammal og matlei, etter ein mannsalder med pliktlesing. Gammal har eg ingenting i mot å vere, men matleie folk fortener ingen sympati.

Der sto det, og sant er det; (…) matleie folk fortener ingen sympati. Jeg er matlei. På krim. Etter alle disse årene med moro, dødsens alvor, stor spenning, fenomenale dialoger, spill-levende karakterer og en litterær friskhet annen litteratur ofte må se langt etter, er jeg matlei. Fed up. Og verre; tenk om jeg er så matlei at jeg rakker ned på middelmådighet som ikke fortjener karakteristikken? Skrekk og gru! (Riktignok vil jeg helst tro det er alt halvgodt og halvdårlig jeg er lei av, men er jeg sikker?)

Her må det handling til. Eller snarere; ikke-handling: Flommen av krimbøker klarer seg svært godt uten mine synspunkter, så fra nå av skal de få ligge så lenge det ikke dukker opp noe som virkelig er bryet verdt. Jeg skal fortsette å lete og lese, selvfølgelig, og lover å si fra om det dukker opp noe. Hvem vet; kanskje skjer det allerede ved neste nesbøkorsvei.

I en parentes oppi her nevnte jeg et unntak fra middelmådighetene i påskekrimflommen. Jeg tenker på scicilianeren Leonardo Sciascias vesle og helt særegne bok Uglens dag, oversatt av Jon Roglien. Visstnok den første mafia-romanen som ble skrevet; en standard å måle alt som er kommet senere opp mot – det gjelder fiksjon og til en viss grad sakprosa. Man kunne lett bli optimist av den boken, men så er den altså fra 1961. Vår alles førstebokhandler, Terje Thorsen, har sagt det nødvendige om denne boken i sin anmeldelse i Dagbladet (les her), så jeg holder kjeft snart nå.

Det var forøvrig den samme Thorsen som prakket på meg den første James Crumley-romanen for mer enn to ti-år siden. Det er dét jeg skal gjøre nå; lese Crumley igjen. For moro skyld. Og for språkets.