Står man sterkest alene eller kan det oppstå noe når man holder sammen? Skilsmissen mellom De Litterære Festspill og Festspillene i Bergen har tatt litt av saften ut av begge – slik virker det i alle fall på meg.
Tomas Espedal er årets festspilldikter i Bergen. Foto: Dag Knutsen
Besøkstallet har visst (ifølge Sissel Kristensen i arrangøren Norsk Forfattersentrum) gått opp siden de to skilte lag i 2008. Kvaliteten på de utvalgte festspilldikterne er også like høyt som den alltid har vært. I fjor Hanne Ørstavik. Året før der Per Petterson. Og i år: Tomas Espedal. Han er et innlysende valg. Absolutt ikke fordi han er fra Bergen, og ikke bare fordi han er nominert to ganger til Nordisk Råds Litteraturpris.
Nei, først og fremst fordi han har vært nærmest skoledannende med sin poetiske og essayistiske, selvbiografiske prosa.
Men så var det dette med timingen av arrangementet. Og kanskje også noe med det å stå alene opp mot det å stå sammen i en liten kulturby som Bergen. Begrunnelsen for ikke å inngå i Festspillene var visst i sin tid at forfatteren druknet i all musikken og alt teatret.
Kanskje det opplevdes slik av de involverte. Men sett utenfra (ja, fra Oslo), så virker det som om merkevaren Festspilldikter har mistet litt av sin tyngde.
For tilreisende (hovedstads)presse tror jeg helt klart en samlokalisering i tid med Festspillene ville ført til at De Litterære Festspill ville bli enklere å skrive hjem om.
I år har Tomas Espedal tradisjonen tro invitert sine litterære venner. De som er så heldige å være med på arrangementene denne helgen vil få anledning til å studere et av de sterkeste litterære vennegjengene – ikke bare i Norge, men også i Norden.
Prosaisten Espedal er ytterst poesiorientert i sine litterære preferanser, og uansett om man deler smaken hans eller ikke, så er det i seg selv av verdi å få presentert et lag av skandinaviske forfattere som så åpenbart deler litterært ståsted.
Men altså, jeg tror institusjonen De Litterære Festspill ville stå sterkere sammen med Festspillene – og vice versa! Slik det er nå framstår begge festspill som litt svekket. De litterære Festspill glimrer med sitt fravær i det udiskutabelt kvalitetsbevisste programmet til Festspilldirektør Per Boye Hansen. Det intense svarthvitt portrettet av Tomas Espedal hadde stått seg godt i selskap med Christoph Marthaler, Islands nasjonalteater, Jaga Jazzist (med venner) og Den svenska kammerorkestern.
Ingenting er for evig. Kunne det ikke være mulig å finne sammen igjen?
(Jeg sier også dette i Bok i P2 lørdag 21. mai kl. 0735)
