70-årsgratulasjoner uten innlagt nobelprisanbefaling

Bob Dylan 70 år: Hvis det på noen måte er problematisk med fans eller ihuga tilhengere, som vi også kunne kalle dem, så må det være dette med å ha sett lyset!

Sa jeg; hvis det er et problem? Selvfølgelig er det et problem med folk som har sett lyset – fans, rævdiltere, ihuga tilhengere, followers, fanatikere … Kall dem hva du vil, de er en enerverende bønsj. Prøv for eksempel å snakke fotball med en Tottenham-fan. Langt på vei ulaseggjørlig.

Litt annerledes er det selvfølgelig hvis den angjeldende fan har sett samme lys som deg.

På tirsdag, for dere som ennå ikke har registrert dette, fyller Bob Dylan 70 år. Den 24. mai, altså. Og; det gjør han til en viss overraskelse for mange av oss, som ikke helt vil innse at tiden går og har gjort det en stund nå. En slags brutal påminnelse om denne tidens gang kom tidligere i år med nyheten om at Suze Rotolo er borte. Det var hun som gikk arm i arm med den pur-unge Bob på coveret til The Freewheelin´ Bob Dylan fra 1963 – langs i vinterkalde gater i Greenwhich Village. For alle som har sett det coveret en million ganger, og det har mange Dylan-fans, er det nesten vanskeligere å fatte at Suze i bildet kunne være 67 år da hun døde, enn at hun er borte. Tiden stanser med andre ord ikke – ikke en gang i klassiske platecover.

Suze Rotolo døde som 67-åring. Tiden går - også i gamle platecover

OK, jeg er fan, endog Dylan-fan og har vært det lenge. Lenge nok til å huske det litt forvirrede uttrykket i min kjære folkeskolelærer Bjarne Iversens ansikt da jeg i et foredrag om popmusikk spilte ”I Want You” som musikalsk eksempel – etter å ha snakket om protestsangeren Bob Dylan, (som på det tidspunktet for lengst hadde lagt den siden av karrieren til side). Singelen med nevnte I Want You og Rainy Day Women som B-side var den eneste Dylan-platen jeg eide. (Jeg lurte forøvrig) fælt på hva det var mannen mente, da han i tydelig festmodus sang Everybody Must Get Stoned. Kunne det være noe med Det gamle testamente?

Lyset så jeg allikevel ikke før et par år senere. Da hadde dobbelt-LPen Blonde On Blonde stått i LP-kurven hos den kombinerte foto- og musikkhandelen lenge (innehaveren het for øvrig også Iversen). Jeg hadde bladd forbi den et utall ganger, men oftest hadde jeg bladd tilbake for å se en gang til på det uskarpe tre-kvart bildet i høydeformat til å brette ut av en mager Dylan med skjerf om halsen – slengt ikke knyttet – og et utfordrende blikk som stirret tvers gjennom fotografens lurvete fokus. Å kjøpe verket var allikevel et trehodet problem: 1) jeg hadde to av låtene på singel fra før (de jeg allerede har nevnt), 2) Det var som oftest noe annet i kurven som dro minst like hardt og 3) Fordi den var en dobbelt-LP kostet den 50 kroner – ikke 37,50 – en forskjell som betydde noe. Da.

Det endte selvfølgelig med at Blonde On Blonde ble min til slutt. Og det var da jeg så lyset. Det vil si; for første gang møtte jeg musikk som noe mystisk, noe uforklarlig, men ytterst fascinerende – samtidig spilt av et band som kunne sin rock n´roll til fingerspissene og låt helt annerledes. (Leser man musikerlisten, er det siste ikke så underlig).

De nærmeste dagene frem mot tirsdag kommer til å være proppfulle av fans, folk som har sett, eller mener de har sett lyset og derfor har rett til å tre sin Bob Dylan ned over hodet på verden for øvrig. Slik jeg har gjort nå.

Den beste av dem alle

På samme måte kommer ulike krefter til å heve sine røster for å kreve at Bob Dylan nå endelig må få Nobelprisen i litteratur. Det synes jeg ikke han skal. Ikke fordi jeg ikke unner ham noen svenske kroner, men fordi jeg mener det er feil og misforstått.

Jeg har to begrunnelser – den ene direkte, den andre indirekte. Den første først, naturlig nok: Riktignok er det slik at Bob Dylan selv sa en gang i ungdommen; I´m a poet and I know it. Hope I don´t blow it. Og selvsagt skal jeg ikke ta fra mannen et digert gullegg av poetisk talent. Han har også skrevet noen, ikke mange; noen sanger der tekstene står fjellstøtt – som betydelig poesi – uten akkompagnement av musikk eller Dylans egen, sære stemme. Det gjelder for eksempel den lange, surrealistiske Desolation Row fra Highway 61 Revisited fra 1965. Det femte verset lyder slik:

Einstein, disguised as Robin Hood
With his memories in a trunk
Passed this way an hour ago
With his friend, a jealous monk
He looked so immaculately frightful
As he bummed a cigarette
Then he went off sniffing drainpipes
And reciting the alphabet
Now you would not think to look at him
But he was famous long ago
For playing the electric violin
On Desolation Row

I samtiden diskuterte man opp og ned stolper hvilke kjemiske substanser som hadde utløst tekster som denne. I dag er det lettere å lese det som poesi. Rett og slett.

Mitt poeng – eller kanskje argument – er at uansett hvor gode disse tekstene er, hvor gode dikt de er; de er enda bedre som sangtekster i Dylans univers. Rett og slett fordi det er det de er: sangtekster. De er knyttet sammen med musikken – ikke uløselig – men det er ikke langt fra. Dessuten er det altså , hvis man tar de saklige brillene på, ikke så veldig mange tekster som er så gode at de vil leve egne, fullverdige liv på papir – eller skjerm. Jeg har ikke foretatt noen opptelling, og det vil gjenstå å diskutere kriterier hvis man skal felle dom. Jeg vil ikke det. Dylan er en stor singer songwriter, kanskje den største og det er mer enn stort nok i min bok. Å skulle gjøre ham til noe annet, blir å kreve at han er noe mer, noe finere i en eller annen kulturell forstand, noe han ikke er, noe mer verdifullt enn en singer songwriter, musiker, sanger som er genial når han er på sitt beste.

Den indirekte begrunnelsen har med min egen generasjon å gjøre. Vi som kan si vi har opplevd 60-tallet og dermed popmusikkens og populærkulturens gjennomslag har – mange av oss – lagt oss til med en idé om at det er våre navler selve verden dreier seg om, at vi, vår opplevelse av musikken og virkeligheten er det som gjelder, som er sant: Det lyset vi ser – eller så. Den posisjonen har vi ikke fortjent. Vår opplevelse er like mye og like lite gyldig som alle andres versjon. Nettopp derfor selger Dylan fremdeles av de gamle platene sine – fordi de når frem med noe som oppleves som sant, godt, relevant eller til og med nyskapende – så lenge etterpå.

Derfor; gratulerer til den gamle med dagen på tirsdag. Han lagde en av de beste platene sine som 56-åring i 1997, 31 år etter den aller beste; Blonde On Blonde. Det kan med andre ord fort komme mer virkelig godt. Stadig.

(Dette er en skriftlig versjon av radiobloggen fra lørdag 21.05.2011)

Dylan lagde en av sine aller mest vellykkede i 1997, som 56-åring. Det kan med andre ord komme mer virkelig godt.