Hvorfor nekter media å snakke om det anonym vil snakke om?
- Oppdatering kl. 10.20: Per Kristiansen er «Anonym»
Jeg er på vei til Anonyms pressekonferanse, der forfatteren etter fire bøker over fem år skal avsløre sin identitet. I pressemeldingen og invitasjonen fra Kagge forlag står det at forfatteren nå vil stå fram fordi virkeligheten overgår det han er i stand til å finne opp i sitt satiriske litterære univers.
Grunnen til at Anonym har villet være anonym – har vi fått vite underveis – er at han sterkt har ønsket ikke å stå i veien for bøkene sine. Han ville at satirene over samrøren mellom maktmennesker i politikk, media, kommunikasjonsbransjen, kongehuset, næringsliv og kulturliv skulle tale for seg selv, uten å få de vante spørsmålene om ”har du opplevd dette selv” og fokus på seg selv som forfatter.
Jommen sa han smør.
Mediedekningen (minus anmeldelsene) har knapt handlet om annet enn Anonyms identitet og om hvor smart mediestrategi dette har vært fra hans side, koblet med gjetteleken på hvem det er, konkludert med hvor mye han har tjent på bøkene. Anonym har fått kudos av media, men bare for markedsføringsstrategi og ikke for samfunnskritikken.
- Se også: Dagsnytt 18 – Hvem er Anonym?
Nå star han fram, da i dag. Blir nå mediefokuset endret til budskapet i bøkene? At vi ikke kan stole på det vi blir fortalt av politikere, avisoppslag og nyhetsmeldinger?
I Kulturnytt i P2 i morges spekulerte gjesten i studio på hvor mye forfatteren kan tjene på dette, og hvorfor det å stå fram er nok et ledd i en smart mediestrategi, etter en montasje med gjettelek på hvem som skjuler seg bak pseudonymet.
- Les også: «Anonym»: – Jeg er ikke Holt
Journalistene tenker sikkert at det å avsløre Anonyms anonymitet som en mediestrategi fra forlag/forfatter utgjør kritisk og avslørende journalistikk. (Og man skal alltid stille spørsmål ved motiver, særlig til dem som driver og avslører andre.) Men det er også en mye mer lettvint løsning på saken enn å ta Anonyms utfordring og begynne å diskutere maktkonstellasjonene i Norge og hvordan de fungerer.
Hvor slutter satiren og hvor begynner virkeligheten i Anonyms bøker? Det er vel det vi burde jobbe med å finne ut.
