Det er liksom ingen tvil om at dette er folkets dag på Oslo Live. Innslag som lett eksentriske Pow Pow og soul-helten Bilal til tross, majoriteten er her for å se skandinavias største pop-band og norges mest folkekjære rocker. I et drøyt tiår har Sivert Høyem skjenket det norske folk på rødvinsrock, i skjæringspunktet mellom Neil Young, Nick Cave og R.E.M., og på fjorårets Moon Landing begynte han omsider å ta steget ut fra skyggen av Madrugada og finne sin form som solo-artist.

Høyem er ikke på langt nær den gudbenådede musikeren mange her til lands liker å tro, men er fremfor alt en dyktig forvalter av et hovedsaklig amerikansk arvegods, og er avhengig av å ha solide folk rundt seg for å virkelig komme til sin rett. Forut for innspillingen av Moon Landing fant han seg en utmerket makker i Cato Salsa, som etter hvert har utviklet seg til å bli en mer følsom gitarist enn han tillot seg å være med sitt eget Experience.

Salsa var altså en viktig ingrediens på Siverts siste skive, og den emosjonelle resonansen i de fleste av låtene de spiller i fra denne skyldes like mye hans tilstedeværelse som hovedpersonens. Høyem er en trivelig fyr på scenen når han først tar seg bryet med å kommunisere ut til publikum, men til å begynne med virker han litt mutt og fåmælt denne kvelden, som om det ble litt for mange Fernet på Robinet forrige natt.

De sortkledte på scenen – som for anledningen er dekorert i samme stil som de har på Mono – får imidlertid god respons fra publikum, som ikke overraskende er ekstra henrykte når Sivert henter frem gammelt Madrugada-materiale, noe jeg synes han skal ha honnør for at han beærer fansen med å gjøre. «The Kids Are On High Street» serveres i en mektig og gnistrende versjon, med en Cato Salsa (eller «The Pride of Oslo» som Høyem kaller ham) som får gitaren til å blø, selv om han faktisk ser ut til å kjede seg litt som sidekick.

Kveldens næreste øyeblikk, de andre konsertene inkludert, er likevel når hovedpersonen sender resten av bandet av scenen, og fremfører en naken og hudløs versjon av «Majesty» alene med kassegitaren, kun akkompagnert av allsang fra publikum. Noe nærmere et nachspiel med Sivert Høyem kommer vel neppe brorparten av de fremmøtte.

Hans suksess står og faller imidlertid ikke utelukkende på gamle bragder. «Shadows/High Meseta» fra siste skiva er av de mer spennende tingene jeg har hørt ham gjøre, et stykke monokrom americana med aksellerende hastighet som skaper trolsk stemning på Kontraskjæret. Dessverre later publikum til å være mer trollbundet når han er på sitt mest trygge og forutsigbare, som på den avsluttende radio-hit’en «Moon Landing».

Med et navn som nærmest garanterer ham en viss suksess, får Sivert Høyem mye gratis. Som solo-artist føler jeg ennå ikke helt at han er ferdig utviklet, men ikveld beviste han definitivt at det finnes et liv for ham etter Madrugada.

Bilder fra konserten:

Anmeldelse: Rox, Slottsfjell: Roxrevyen (5)

Anmeldelse: Juliette Lewis, Slottsfjell: Stjerne uten låter (3)

Anmeldelse: Giggs, Slottsfjell: Bass i dass (1)

Anmeldelse: Bilal, Oslo Live: Stjerne i solnedgang (5)

Anmeldelse: Kent, Oslo Live: Sur nedbør over populære svensker (3)

Anmeldelse: Johnossi, Oslo Live: Sutring i sola (3)

Anmeldelse: Kelis, Slottsfjell: Sur milkshake (2)

Anmeldelse: Donkeyboy, Slottsfjell: En snau time i Drammen (2)

Les Scissor Sisters-slakt og finn alle de andre anmeldelsene fra Oslo Live og Slottsfjell torsdag her.

Tags: Festival, Glenn Olsen, Oslo Live, sivert høyem