Året nærmer seg slutten, og det er på tide å gjøre opp status. Hvilke skiver står igjen i mylderet av utgivelser? Hvilke konserter gjorde størst inntrykk? Hvilke låter har preget året og hvilke øyeblikk har definert musikkåret 2011?

Redaksjonens felleslister over de beste internasjonale og norske plateutgivelsene er forlengst strødd utover internettet. Nå er det på høy tid å la de indviduelle stemmene få oppsummere musikkåret 2011.

Lydverkets individuelle årsoppsummeringer vil bli publisert til og med søndag 31.januar. I dag: Lydverket P3s vaktsjef og produsent Amund Grepperud.

Årets høydepunkter

Når jeg kikker tilbake på de 363 dagene som har gått av 2011, ser og hører jeg at høydepunktene mine er innadvendt indie. I et år der popmusikklimaet best kan beskrives med Alice Deejays 11 år gamle platetittel, har diverse variasjoner av seksstrengermusikk fått mer plass i høyttalerne og hodetelefonene mine enn på flere år. Dette er de jeg hørte mest på.

«Årets album»-tittelen går til Kurt Vile og hans Smoke Ring For My Halo hvis man må sette noe på topp i et bra musikkår. Kurt Vile har vært lydsporet til 2011, og hans fjerde soloalbum er ei plate som har ligget forbausende høyt i platebunken siden den kom i mars. De dystre melodiene som drives fram, de egosentriske tekstene og den ekstremt slentrende fremtoningen som likevel er stramma opp og pussa på fra de tidligere platene. Gitarklimpringen passer Kurt ekstremt bra, og når han rocker gjør han det med større overbevisning enn før. På slutten fikk jeg påfyll, EPen So Outta Reach fra november inneholder ekstramateriale fra albuminnspillinga. I tillegg har han flere gjesteopptredner av rang, og skal en trekke det lengst mulig går det an å si at det gagna gamlebandet hans at han ikke hadde tid til dem.  Den langhåra, flanellkledde Philadelphia-mannen kan godt kalles årets helt. Selv om han har til gode å overbevise meg live, har han  gitt meg trua på at vi har fått en ny Kurt det er verdt å høre på i lang tid.

Sandro Perri og hans Impossible Spaces er i tillegg til av årets aller beste, også et av de mest bemerkelsesverdige albumene. Plata som gjør redaksjonsmedlemmer sjøsjuke om den spilles på høyttalere i åpent kontorlandskap er laga av den smått eksentriske canadieren som tidligere ga ut musikk under monikern Polmo Polpo. Her leverer Sandro Perri karrierebeste, hvor åpningssporet Changes og 12 minutter lange Wolfman er de absolutte toppene på en jevn høydare en av en skive.

Erika M. Anderson er årets kvinnelige soloartist på min liste. EMA er en amerikaner i 20-åra som debuterte med den lett deppa  Past Life Martyred Saints i vår. Et album som blir friskere jo mer jeg hører på den. Erika tråkker i stien etter Patti Smith, finner litt mer enn hårblekingsinspirasjon i Nico, og ender opp med å se og høres ut som en blond Karen O.  Og siden fru O stort sett lager barnemusikk om  dagen,  er jeg veldig glad for EMA .

I urangert rekkefølge har også platene til Destroyer, Thurston Moore, Bon Iver, Anna Järvinen, Frank Ocean og M83 gitt meg mye i løpet av året. The Black Keys kom som en gammal 70-tallsbil opp på sida mot slutten av 2011. Denne kommer jeg til å fortsette å høre på godt ut i neste år.

Årets låter

Lydverket på P3 spiller opp mot 3000 låter i løpet av et år. Vi hører ganske mange ganger flere. Det blir endel  låter.  Og mange har allerede rangert hva som står igjen som årets aller, aller beste. Her presenterer jeg en blanding av låter jeg har digga å spille på radio, og en jeg ikke spilte på byen.

Parts & Label – Hurricane
Det Ruben Gran sa. Pluss årets beste oppstartlåt.
Parts & Labor – Hurricane

Gil Scott Herron & Jamie XX – I’ll Take Care Of U
Det er ikke det faktum at Gil Scott Heron døde i mai eller at låta har levd sitt eget liv siden som gjør den til en av årets. For meg er det mer den videreføringa som Heron starta ifjor med Bobby Blue Band-originalen, til den virkelige foredlinga fra Jamie XX  i år. En plate med høydepunktet til slutt, og ei låt som står igjen som det siste vi hørte fra mannen som innførte spokenword  i populærmusikken.
I’ll Take Care of You

Smith Westerns – All Die Young
De har som mange andre i år rista av seg det noe påtatte lofi-preget de hadde, og med den renere lyden kom en av 2011s beste allsanger.
Smith Westerns – All Die Young

Josh T. Pearson – Woman When I’ve Raised Hell
Selv om Josh mener at det er å selge ut å spille inn plate, er jeg utrolig glad for at han festa denne til tape. Her i elektrisk versjon.
Josh T Pearson – Woman, When I’ve Raised Hell… (Electric Version)

Sandro Perri – Changes
Det snurrer i min skalle også når jeg hører denne låta.
Sandro Perri – Changes

Active Child – Hanging On
Spiller på Blå på kvinnedagen 2012.
Active Child – Hanging On

The Field – Then It’s White
Passer fortsatt helt utrolig fint nå på slutten av året, i den stilleste uka.
Then It’s White

I Break Horses – Winter Beats
Maria og Fredrik har kokt opp dette på soverommet. På by:Larm kommer de ut av det.
I Break Horses – Winter Beats

Rumble In Rhodos – Carve Visage
Denne låta  kom nettopp ut som 7″-singel med et nydelig cover. Den skal jeg bytte til meg 3. juledag.

John Maus – Cop Killer
Spillejobben på Parkteatret 23. juli var en av de mer selsomme musikkformidlingene mine. Jeg valgte å ikke spille denne, men var egentlig uenig med meg selv.
John Maus – Cop Killer

Årets konsert

Et godt konsertår blir toppa av et par band som jeg lenge har hatt lyst til å se live. Pulp er ett, som spilte den beste konserten jeg så på norsk jord i år. Godspeed You! Black Emperor er det andre. I den spanske hovedstaden i starten av året fikk jeg endelig oppleve postrock-gudene fra Canada, som gjorde det som må kalles en gjenforeningsturné, og det med begge frontfigurene på plass for første gang på 13  år.  Det ble 2 og en halv dystre timer sammen med 5000 spanske menn som dansa den stillestående headbanger-valsen i slow motion. GY!BE fortsetter turneen neste år og ryktes å være aktuelle for Coachella. Siden 90-tallet er så til de grader tilbake i lydbildet, aner jeg muligheten for en postrock-revival – den tar jeg eventuelt i mot med åpne armer.  Årets beste konsertopplevelse ga meg skrivekløe. Og bandets politiske undergangsmusikk er det passelig å minne om i det vi straks tar steget over i det siste mayaindianer-året.

Årets mest oversette

Mange søte nostalgiske duoer som burde vært hørt mer i løpet av året. Cults er en, Bodies Of Water en annen. Men Peaking Lights er den duoen som tilfører noe nytt til retroromantikken. Wisconsin-duoen bader deg i solfylte låter stabla opp på repetitive bassganger som veksler mellom dub og pop. «The XX gjør fyllagig på Jamaica etter altfor mye rom og weed» kunne de som skriver blurbs skrevet . Jeg oppdaga den ikke  denne sommeren, men gleder meg til neste .

Årets skuffelse

To brudd i musikkverdenen. At Sonic Youths Thurston Moore og Kim Gordon går fra hverandre er bare trist. Og litt skremmende når en tenker på hvilke konsekvenser det kan få for musikken de  fortsatt har mye av i seg. Det var kanskje ikke så overraskende at Thurston henta inn hjelp fra Beck når han skulle få produsert sin Sea Change i år.  Og, når jeg tenker tilbake, nå på slutten av året, så var det kanskje endel sårhet bak det vel tøffe trynet jeg møtte på gata i New York i mars. Håper dere kan fortsette som venner, Thurston!

Det andre bruddet er IFPIs stygge separasjon fra NRK.  Tørt og kjedelig, men om de to ikke finner tilbake i løpet av neste år, vil DU merke det godt fremover.

Årets OMG/WTF/LOL-øyeblikk

Det er mange. LOL i ettertid at jeg sovna på bakerste kirkerad i Austin under SXSW, da jeg endelig skulle overvære vinterens største hype, James Blake.  De øyeblikkene som inkorporerer alle chat-forkortelsene er da jeg på seinhøsten tok meg selv i å nynne på det som har vært hatmusikk nummer én gjennom hele året, Skrillex.

OH MY GOD! CALL 911!

Serr.

Tags: Active Child, Amund Grepperud, bodies of water, cults, EMA, godspeed you! black emperor, GY!BE, Hanging On, Ifpi, Impossible Spaces, james blake, Josh T Pearson, justin vernon, Kim Gordon, Kurt Vile, Lia Ices, NRK, Nuno Bettencourt, Past Life Martyred Saints, peaking lights, Pulp, Rumble In Rhodos, sandro perri, Scarlet Chives, Skrillex, Smoke ring for my halo, Thurston Moore