Året nærmer seg slutten, og det er på tide å gjøre opp status. Hvilke skiver står igjen i mylderet av utgivelser? Hvilke konserter gjorde størst inntrykk? Hvilke låter har preget året og hvilke øyeblikk har definert musikkåret 2011?

Redaksjonens felleslister over de beste internasjonale og norske plateutgivelsene er forlengst strødd utover internettet. Nå er det på høy tid å la de indviduelle stemmene få oppsummere musikkåret 2011.

Lydverkets individuelle årsoppsummeringer vil bli publisert til og med søndag 31.januar. I dag: Lydverket P3-programleder Ruben Gran.

Årets album

Eller, årets tre svenske kvinners tredjealbum.
Med en oppvekst nær svenskegrensa, dannelsesreiser til Strømstad for å se Popsicle og Brainpool i konsert og svenske kvinner som musikkvideovertinner på SVT, tok det årevis å innse at svenske hunkjønn ikke er så fordømt fantastiske som jeg lenge trodde. 2011 bød på et kraftig tilbakefall.
 
Melissa, Veronica og Anna. Det høres ut som de tre du forelsket deg i på campingplassen utenfor Borås den sommeren du fylte ni. De var jenter,  svenske, smarte og det vakreste du hadde sett. Særegenhetene var like forskjellige som den bunnløse svenskheten deres var påfallende. Alle satte ord på ting du hadde tenkt og følt, men aldri formulert. Alle ville ha og fikk oppmerksomheten din, og gledet, skuffet og trøstet deg om hverandre.
 
Med Satan i gatan har Veronica Maggio stått for festen siden den første korken spratt fra balkongen den natten sommeren startet. Popmusikk trenger ikke være mer avansert enn det knippet låter jeg finner der, så lenge den har haken hevet, hjertet bankende og hodet der Veronica har det. Når hun gjentatte ganger går på snørra når hun spiller live er det imidlertid nok til hjertesorg.
 
Melissa Horn vet hvordan det er å få knust hjertet. Eller knuse hjerter. På Innan jag kände dig har hun bortimot perfeksjonert låtene sine. Stemmen hviskesynger og vibrerer med svenske visepoptradisjoner gyngende under seg. Instrumenteringen er strøkent dandert til tekster som fillerister det blødende hjertet ditt samtidig som det lapper det sammen. Også makter hun å foredle det i konsert. Enda godt det regnet i Tønsberg den formiddagen, så var det ingen som skjønte at det var tårer som rant over smilet.
 
Skulle ikke forundre meg om konsertene til Anna Järvinen er hakket vassere. I hvert fall er musikken det på plate, som årets Anna själv tredje. Tekstene innehar like mye selvhjelpsguiderier og kjærlighetsvisdom som Melissas. Järvinens lyrikk er imidlertid ikke på langt nær like håndgripelige. Det er til enhver tid noe å strekke seg etter. Hun blir gåtefull igjen idet du tror du har taket på henne, denne tidløse finsksvensken. Annas stemme har livserfaring som en 90-åring med lyden av en tenåring. I kombinasjon med Dungens lekreste danderinger av 70-tallsosende instrumentering har hun navnet sitt på et av årets beste plater for tredje gang.
 

Tre ganger tre hurra for Tre Kronors flotteste!
(og mer enn bare én skål for Thurston Moore, Fucked Up, Stein Torleif Bjella, Frank Ocean, Iron & Wine, 120 Days, Livstid, M83, Wilco, Bon Iver, Fjorden Baby!, James Blake, War On Drugs, Off!, Razika, Kurt Vile og Lars Vaular anno 2011)
 

Årets låter

Selvfølgelig får endorfinene kjørt seg også hos meg av ”Swim Good”, ”Midnight City”, ”Satan i gatan”, ”High For This”, ”Beth/Rest”, ”Rabbit Will Run” og ”Himmelen”. Også begeistres jeg stadig av denne buketten halvbråkete gitargodbiter fra 2011:

Parts & Labor – ”Hurricane”
Heldigvis er ikke dette papir, for der virker kombinasjonen harmonisang, Melvins-bass og keltiske folketoner (?) håpløs. I praksis er den det motsatte i hendene på disse nissene fra Brooklyn.

Hurricane Parts Labor

Waters – ”For The One”
Slutt i Port O’Brien, få deg norsk kjæreste som gjør at du er ofte i Norge, finn musikere der, ta dem med til Texas og spill inn soloprosjektet ditt. Vips! Perfekt fuzzpop.

Waters For The One

Iceage – ”Never Return”
En av mange knallspor fra albumet til de danske ungfolene som gir like mye lyst til å finne frem Joy Division- som Mission of Burma-skivene.

Iceage Never Return

Pirate Love – ”Crackin’ Crackin’ Up”
Utenomjordisk og fillete psychpunk med sitar? Veldig, veldig gjerne.

Pirate Love Crackin Crackin Up

Sleeper Agent – ”Get It Daddy”
Kentucky-ungdom står bak årets mest fengende poppunk-låt om å drite i farsan.

Sleeper Agent Get It Daddy

Dropdead – “Paths Of Glory”
Det skulle en jubileums-splitsingel med Converge til for at jeg skulle oppdage Dropdead 20 år etter at de startet. Og å elske denne låten. Årets kjappeste beste låt.

Dropdead Paths Of Glory

Hiawata! – “Silver & Gold”
Norges fineste, mest oversette band lager 90-tallsosende pop med power skapt for å holde rundt hverandre mens vi synger oss langt inn i 2012.

Hiawata Silver and Gold

Årets konserter

Da Prince forvandlet Oslo Spektrum til en hitbugnende funkbule. Da Bring Me The Horizon snudde Brixton Academy opp ned. Da James Blake redefinerte kunstpauser og bass på Parkteatret. Da Yelawolf kastet trøya i en bakgård på Grønland. Da Tragedy spilte så Jørn brakk nakken (fakta!) på Blitz. Da Primal Scream tok meg tilbake til tenårene på Sentrum Scene. Da Kanye West tok hele kaka på Øya. Da Melvins viste hvorfor de har legendestatus på Blå.

Årets skuffelser

Veronica Maggio i konsert, at Rick Ross avlyste, at Fjorden Baby! ikke ble Spellemann-nominert. Jeg er med andre ord fortsatt forholdsvis smørblid.

Årets OMG/WTF/LOL

Røyksopp. Først og fremst OMG og WTF. Det har riktignok vært tilfeller av latter som følge av feiden mellom soppene Bradtland og Berge og tidligere venn(?), bandkollega(?), produsent(?), bidragsyter(?) og (i hvert fall) artist Rune Lindbæk. Mest av alt er krangelen likevel trist, spesielt når den til offentlig skue tar form som et 45-siders dokument, hvorav mye av plassen brukes til å argumentere for hvilket nivå et eventuelt vennskap mellom Røyksopp og Lindbæk hadde tidligere. Når voksne menn sloss i sandkassa. Årets

Årets overraskelse

I tillegg til den sanseløst fine nyheten om at D’Angelo kommer til Europa; The Dark Side of the Moon. Pink Floyd-klassikeren har vært der så lenge jeg har levd. Låtene har vært konstant heismusikk hvor enn jeg har beveget meg, uten at jeg har brydd meg. I mine mest formative år var Pink Floyd fienden. Slikt er ikke barebare å riste av seg, selv om jeg har visst at det er bra. Fra jeg la den re-utgitte versjonen av albumet på tallerkenen, til den avsluttet med kanonfinalen og pulsen i ”Eclipse”, hadde jeg et av årets mest intense musikkopplevelser, 20 år på overtid. Jeg så ikke den komme.

Tags: 2011, anna järvinen, Melissa Horn, ruben gran, rune lindbæk, røyksopp, Veronica Maggio