De har blitt FBI-avhørt for terrorplaner og anarki preger musikken. Låtene er brukt i et lass filmer og serier om verdens undergang, men det er de gode konsertene bandet har fått rykte på seg for. Nå er canadiske Godspeed You! Black Emperor tilbake, sju år nærmere den fremtidige undergangen de har lydlagt siden 1994. Lydverket dro og så dem, bli med for å finne ut om dommedagsjazzen har endra når det nærmer seg 2012:

Denne strofa er blant flere linjer i dommedagsdiktet som ligger oppå åpningsporet på F#A#(Infinity) fra 1997. Bandet som dengang har utropstegnet bakerst i navnet sitt,  som forøvrig ble tatt fra en japansk motorsykkelgjeng-film, har satt tonen fra første stund. Det skal være mørkt. Det er nemlig ikke lys i enden av tunnellen for kollektivet fra Montreal, og de er allerede halvveis inni den.

Da Efrim Menuck og de åtte andre medlemmene i Godspeed You! Black Emperor (GY!BE) i 2003 bestemte seg for å ta en pause fra kollektivet på ubestemt tid hadde de definert det postrocken var på nittitallet og blåst den ut av alle proposjoner, samtidig som de i alt de gjorde viste fingern til samtlige konvensjoner i musikkbransjen. Fra bandnavn til platetitler, låtlengder og innpakning av selve musikken. Debuten F#A#(Infinity) inneholdt 10 og 14 passasjer fordelt på to og tre spor, avhengig av LP/CD-formatet. På EPen Slow Riot For New Zerø Kanada,, var det vanskelig å finne både bandnavn og låttitler, samtidig som den åpna seg motsatt vei enn vanlig pga de hebraiske bokstavene på coveret. Deres siste album, Yanqui U.X.O. har et kart som viser sammenhengen mellom de fire store plateselskaper og våpenprodusenter, EMI ble etterhvert fjernet fordi bandet innrømmet slett research.

Mellom 1997 og 2002 ga Godspeed You Black Emperor ut en kassett i 33 eksemplarer, tre album og en EP.

Med to av både gitar, bass, trommer og fioliner pluss en drøss gjestemusikere på andre instrumenter, klarte originalmedlemmene Mike Moya og Efrim Menuck sammen med resten å skape sitt eget intense, mørke univers. Låtene bygger seg møysommelig opp, fra nærmest stillhet til et løpsk, sonisk tog. Den skjøreste stemning parres med stygg og smellvakker gitarstøy, som suppleres med sampla lyder av tog, motorer, taler fra gatepredikanter, dikt fra Iron Maiden og intervjuer med pensjonister som gråter en skvett over at ingen vil overnatte på Coney Island lenger. The Wire har kalt det eskatologisk sampling.

Tidligere kunne kollektivet bli forveksla med en sekt. Og det er ikke så vanskelig å forstå misforståelsen som førte til at de mellom konsertsteder i USA ble arrestert av politiet og avhørt av FBI;  en bensinstasjonkunde trodde det kunne være terrorister som fyllte tanken på bandvanen. Menuck så og ser fortsatt ut som en sektleder, med stort skjegg og hår som ikke dekka et relativt skummelt og intenst blikk. Banden hans fulgte likevel ikke moten, men det hjalp ikke på mistanken at de på den tida hadde scenekunst som inkluderte flere bilder og plansjer over oljeplattformer i bandbussen.

Fokuset på USA i låtene var heller ikke til hjelp. Spesielt tittelen «George Bush Cut Up While Talking» fra sistealbumet  og «BBF3″ på EPen gjør en obs på de følelsene canadierne har til nabolandet, der gatepredikanten/openmic-fan Blaise Bayley Finnegan III er intervjuet flere ganger:

BBF & USA

At BBF III snakker om 2003 i klippet over kan tyde på et fremsynt band som allerede etter debuten hadde planlagt en liten pause. 2002 hadde flere datoer hvor det opp gjennom historien er spådd slutten på verden slik vi kjenner den. At han i diktet i klippet under siterer en tekst den tidligere Iron Maiden-vokalisten Blaze Bayley har skrevet er bare forvirrende:

BBF dikt

Da Lydverket så GY!BE i Madrid gjorde de akkurat det samme som forrige gang. Turnéen gjennom 2002/2003, der de blant annet besøkte Oslo og Rockefeller hadde noen av de samme filmcollagene de viser på scenebakteppet, de sterkt politiske temaene i låtene blir forsterka av filmrullen med manipulerte, levende bilder i loop, stillbilder og tekstbiter. Menuck har alltid stressa viktigheten av videoene for å forstå kollektivets konserter (hva de bråkete filmbyttene midt i lokalet skulle tyde på er usikkert). Men man står med følelsen av at de vet noe bare de og mayaindianerne visste, at det kommer det til å gå så gærnt som det kan bare kan gå. Bandet spiller jo soundtracket til en dommedagsfilm som enda ikke er laga i Hollywood. Den som følger alt og alle ned når verden går under – når bandet maser opp tempoet i låtene som blir mer og mer intense og ender i klimaks av både maskinell og organisk støy oppå hverandre; hvordan den faktisk faller fra hverandre.

Mens Godspeed You! Black Emperor gikk hvert til sitt for å fokusere på sideprosjekter, var det flere som oppdaga dommedagstematikken i musikken de etterlot seg. Låter er brukt i både dokumentarer (The American Nightmare), terrorthriller (Adoration) og Slumdog Millionaire og Trainspotting-regissør Danny Boyle skrev hele 28 Days Later basert på musikken til GY!BE, og fikk atpåtil bandet som nekter å lage radioedits til kutte ned et spor til soundtracket.

Etter 2003 oppsto det rykter om at bandet var oppløst og hadde gjort den ubestemte pausen permanent. Men de ble aldri avkrefta, ikke før bandet annonserte turnéplanene i fjor. Da det ble klart at Mike Moya er tilbake i kollektivet etter 12 år, og han bidro til at en foredling av musikkstykkene fra de over ti år gamle platene.

På scenen under konserten i Madrid i helga sto en gjeng som definitivt ikke har mistet illusjonene på veien tilbake. Tvert imot, holder de på akkurat slik som de gjorde før pausen, kanskje bare enda bedre. Og selv ved droneklimaks klarte de verken overdøve eller skjule det faktum at det er et åtte spillesugne, canadiske postrockere som har kommet sammen igjen. Om det blir ny musikk før mayakalenderen går ut i 2012 eller i det hele tatt vites ikke ennå, men det har siden sist ikke blitt mindre behov for mer musikk som gir faen i regler, slår en knyttneve i nyra til platebransjen og gir fingern til absolutt alt og alle. Som for eksempel når de på slutten av konserten i Spania, etter at feedinga fra alt utstyret har stått på i 10 minutter, i det de siste elektriske skrikene dør, og 4500 publikummere vender de nedtrykte hodene mot utgangsdøra. Da setter bandet på et kort, passende spor fra sin egen debutplate, som ledsager alle ut i den kalde vinternatta:

Providence excerpt

Moya

Foreløpig har reunionturneen bestått av 15  konserter i Europa i år, og en GY!BE-kuratert ATP i London før Jul. Ikveld står de på scenen i Belgia, før de drar tilbake over Atlanteren hvor turneen fortsetter i USA.

Tags: anarkister, dommedag, efrim menuck, godspeed you! black emperor, mike moya, moya, Postrock, Reunion, rockets fall on rockets falls, terrorister, undergang