Øya-torsdaen endte med at Lydverket trillet femmeryatzi!

Loddefjord-gutta i John Olav Nilsen&Gjengen har opparbeidet seg et navn de siste månendene, men hvordan taklet de et kravstort Øya-publikum?

«For å ta det åpenbare først; Nilsen er en gudegave av en frontfigur for ethvert band. Begrepet «hjertet utapå skjorta» har sjeldent passet bedre på en norsk vokalist. En deilig sjarmerende blanding av arroganse og sårbarhet, innbitthet og ønske om å kommunisere gjør ham til en av de mest naturlige frontfigurene landet har i disse dager. Og jaggu klarer han seg ikke tålelig bra vokalmessig, live også,» skriver vår anmelder og triller en svak femmer. Les hele anmeldelsen her

Den britiske hypen Florence And The Machine får følgende karakteristikk av vår anmelder Jørgen Hegstad:

«Med sitt flammende røde hår og flaggermusaktige kjole ser hun mest ut som en krysning mellom Tori Amos og Cruella DeVil, og til tross for enkelte trommeloopsproblemer og anslag til rorbuvitsing, er det gjennom intense og storslagne fremførelser av debutalbumshøydepunkter som “Kiss With A Fist” og ”Dog Days Are Over” at hun virkelig vinner publikum», før også hun får en femmer. Les hele anmeldelsen her.

Og vi lander jammen på en femmer på Arctic Monkeys, også. Sheffield-kidsa inntok Øya som headlinere, og innfridde forhåpningene skal vi tro Siri Narverud Moen.

«Sjelen samles i Alex Turners tydelige, uredde stemme på deres nye “Potion Approaching” !) – før de fortsetter med godt luggende gitarer på “If You Were There, Beware”. Fortellingene om kjærlighet, og imitert kjærlighet; lost and found – og rota bort og unnskyldt, når godt ut fra scena. Både gitarister og trommis veit når det trengs å lugges litt: å forsinke slaga litt i et parti, før alle faller inn i samme jag«, mener hun. Les resten av anmeldelsen her

Og femmerbonanzaen ser ikke ut til å ta slutt. For Andreas Øverland skriver følgende om Fever Ray:»Fra åpningslåta «If I had a heart», og gjennom fantastiske «Keep The Streets Empty» og skrudde «Concrete Walls», helt fram til de går av til synthdroning i avslutningen «Coconut» suges man inn i universet NME presist beskriver som «slow-burning» og blir der. Nyansene avsløres i større grad enn på plate, et par utmerket plasserte gitarpartier fyller ut lydbildet og Freijers manipulerte stemme skjærer gjennom det meste, også live«, før han tryller fram en femmer på terningen han også! Les hele anmeldelsen her.

Da Marius Asp skulle evaluere Wilco endte også han midt i mellom fire og seks. Femmeryatzi, altså!

«Sjefen i Wilco heter fortsatt Jeff Tweedy, men i livesammenheng er det über-gitarist Nels Cline som boltrer seg bredest; hans raffinert brutale innsats på “Handshake Drugs” og “Impossible Germany” er alene verdt dagsbilletten. Det samme må sies om “At Least That’s What You Said”, som starter várt og eksploderer i et skur av Tom Verlaine-klingende riffing, og “I Am Trying To Break Your Heart”, som jeg aldri har hørt i en mer verkende vakker tapning enn denne kvelden.» Les hele anmeldelsen her.

Og i og med at Seun Kuti overbevise hadde vi ikke noe annet valg enn å KUN trille femmere denne kvelden. Som Asp skriver : «Karismaen ligger tjukt utenpå mannen, og i disse sosiobiologiske tider må det være lov å uttrykke en vantro begeistring over hvor lite slagg det er å spore i Kuti-slektas genetiske basseng.»  Les hele anmeldelsen her.

Tags: Anmeldelser, Arctic Monkeys, fever ray, Florence & the Machine, John Olav Nilsen&Gjengen, torsdag, Øya, Øya09, Øyafestivalen