Arctic Monkeys - Øyafestivalen
Rastløs rock’n'roll
Arctic Monkeys, Enga Arctic Monkeys er i slaget før plateslipp, og går rett på samme hva de støter på. Ikke det at britene støter på så mange hindringer denne kvelden: lyden er passe spredd, tydelig og brei. Publikum er velvillige. Og Arctic Monkeys skal iløpet av kvelden levere et par av sine hvasse, rastløse hits. […]
Arctic Monkeys, Enga
Alex Turner, Arctic Monkeys på scena (foto: Kim Erlandsen, NRK)
Arctic Monkeys er i slaget før plateslipp, og går rett på samme hva de støter på.
Ikke det at britene støter på så mange hindringer denne kvelden: lyden er passe spredd, tydelig og brei. Publikum er velvillige. Og Arctic Monkeys skal iløpet av kvelden levere et par av sine hvasse, rastløse hits. Hits som får de ivrigste til å poge – og resten av oss til å skjønne at jentene på første rad gjerne skriver bandnavnet i panna si.
Arctic Monkeys er ikke Øyafestivalens aller mest interessante, ved første ørekast. Det går flere enn tolv band på dusinet i samme sjanger. Men sangene deres har en umiskjennelig lyd, de veksler seg ut og inn som bare disse folene kan. Og konserten er lett å følge: de underholder oss i ånde, med sine rett fram låter som samtidig rommer mye sjel.
Sjelfullt
Sjelen samles best i Alex Turners tydelige, uredde stemme på deres nye «Potion Approaching» i kveld (se lenka over for en tidligere framføring av låta!) – før de fortsetter med godt luggende gitarer på «If You Were There, Beware». Fortellingene om kjærlighet, og imitert kjærlighet; lost and found – og rota bort og unnskyldt, når godt ut fra scena.
Nok sjel er det også i avsluttende «505″, og vi er ført godt og ganske raskt i havn.
Ingen overraskelser, men en tett rad gode sanger. De har med seg litt boogie, svartsabbatsk hardrock og hardcoreøs i flightcase’n: Arctic Monkeys live er fortsatt gode ambassadører for ny danserock’n'roll, baby!
Siri Narverud Moen
Tags: Arctic Monkeys, Øya, Øya09, Øyafestivalen
Fantastisk konsert! igjen. Vampire weekend, band of horses og nå arctic monkeys. Konserten var megabra men jeg mener de fikk alt for lite spilletid.
Nogle skuffet over denne konserten.Verken Mardy Bum eller When The Sun Goes Down og ingen encore. Søder assa…For mye nytt og for mye rom mellom låtene. Synes ikke det ble tåååit nok.
Hvorfor i all verden spiller de ikke sanger som Mardy Bum og Teddy Picker? Merkelig. Liker apekattene, men dette var ikke en 5`er. Marius Asp hadde vel fort gitt en 2`er siden skinnjakka til vokalisten ikke passet godt nok. Fjott.
Noen som har setlista?
@Rop: Et rop om hjelp? Synes skinnjakka sitter helt utmerket, jeg. Fjott.
Jeg elsket såklart konserten, siden jeg ikke klarer å motstå noe av det de gjør, men litt trist for meg å se utviklingen fra jordnære gutter til superstjerner. Alex gjorde litt narr av publikum, men det hindra meg ikke i å (nesten)gråte en skvett da de entret scenen og jeg fikk se de live for første gang. Fyttikatta, de spilte fletta av meg
Alex har tidligere sagt at det er en rekke sanger fra WPSIATWIN som de ikke gidder å spille lenger. Blant annet Fake tales og Mardy bum. De ville heller spille flere av de nye sangene
Setlista:
Pretty Visitors
House is a circus
Brianstorm
Still Take You Home
Crying Lightning
Fluorescent Adolescent
Cornerstone
View From The Afternoon
Dancefloor
Potion Approaching
If you where there
Red right hand
My propeller
Do me a favour
Secret door
505
Jeg skjønner fryktelig godt at de ikke spilte Mardy Bum. Det er en helt fantastisk låt, men etter at Glastonbury sang den så høyt at de nesten ikke trengte å synge selv, så er det strengt tatt greit at den er strøket fra settlista. Jeg skjønner godt at de er møkkalei den. Eller satt det som et sinnsykt skudd og var akkurat så bra som jeg hadde håpet. Jeg synes det er herlig med et band som tar seg tid mellom låtene og ikke stresser, men har nok ro og selvtillit til å vite at låtene får oss med uansett og de ikke går rett på neste. Det er ikke arogant, bare god stil. 505 var mitt høydepunkt.. Rett og slett vakkert.. Også elsker jeg bassriffene og at det groover så inni gampeheia!
Sterkt comeback, Marius.