Fever Ray, Sjøsiden

Øyas kanskje mest introverte opptreden til tross – Karin Dreijer skapte feberstemning i middeladerparken.

En sceneskrekkplaget Karin Dreijer innhyllet i mørke og nok røyk til at en kun ser konturene av henne. Et band teatralsk utkledd som fabeldyr, omgitt av et par dusin stålamper som ser ut som de er hentet ut fra et dødsbo. Legg til en laserkanon. Det høres ikke ut som resepten på suksess? Vel, der tar du fryktelig feil.

Fever Rays Øya-konsert nærmet seg nemlig magisk, på tross av å være det mest introverte som setter sine bein i middelalderparken i år. Fra åpningslåta «If I Had A Heart» er publikumskontakten er fullstendig fraværende og det er umulig å skjelne særlig mye annet enn konturene av Dreijer og resten av bandet. Bortsett fra to store laserkanoner skjer det stort sett det ikke mye annet enn at at lyset fra de nevnte stålampene skrus opp og ned, og det hele er påtaeklig statisk – publikumsfrieriets antitese, så og si. Konserten minner altså mer om et visuelt vakuum enn et show i tradisjonell forstand, men det pussige er at dette vakuumet gir rom og utfyller til Fever Rays bekmørke, synthtunge og skrudde lydbilde, snarere enn å gjøre det uinteressant og ekskluderende.

Fra åpningslåta «If I had a heart», og gjennom fantastiske «Keep The Streets Empty» og skrudde «Concrete Walls», helt fram til de går av til synthdroning i avslutningen «Coconut» suges man inn i universet NME presist beskriver som «slow-burning» og blir der. Nyansene avsløres i større grad enn på plate, et par utmerket plasserte gitarpartier fyller ut lydbildet og Dreijers manipulerte stemme skjærer gjennom det meste, også live. Sammenliknet med Roskilde-konserten tidligere i sommer klarer Dreijer med følge seg bedre innrammet av Middelalderparken enn av teltduker, muligens fordi de skrur tempoet et hakk høyere, og gjør det enda et hakk mørkete. De seige og delvis forstyrrende låtene ligger dog svært tett opp til albumet, og en av innvendingene kommer definitvt til å være at det hele minner mer om en ren avspilling av skiva spor for spor enn en konsert. Jeg velger å si meg uenig. På samme måte som debutalbumet trenger tid og utfordrer lytteren, gjør også Fever Ray det live, og på samme måte er låtene hypnotisk seige, slående vakre og nesten umulig å la gå inn på seg.

Fever Rays selvtitulerte debutskive er et av undertegnedes få ordentlige høydepunkter dette plateåret, og utvilsomt en sterk årets skive-kandidat med mindre noe spektakulert skjer de neste månedene. Øyaopptredenen gjorde det ikke lettere å komme rundt dem en gang sent i Desember, for å si det sånn