Hvem fikk festivalens første toer kastet etter seg, og hvem fikk trillet festivalens første ekstatiske sekser? Her får du vårt anmelderkorps sin vurdering av Øya-fredagen!

Dagens dårligste var sannsynligvis GangGangDance. «[...] Vokalist Liz Bougatsos fremstår som en sju år gammel jente som har blitt kastet opp på scenen og brått oppdaget hvor morsomt det er å daske løs på bongotrommer og ule i mikrofonen, gjerne samtidig. Selv en praktlåt som “House Jam” krakelerer under damens retningsløse uling, og når endeløse, tjalla loops etterhvert stiller seg i sentrum av av lydbildet, er kvelertaket et faktum.», skriver Marius Asp. Øyas første toer er altså et faktum. Les hele anmeldelsen her.

Mange forventet mye av sine gamle helter i Madness. Jørgen Hegstad var ikke særlig imponert over hva gamlisene utrettet og trillet en treer, med følgende sitat som oppsummering: «Dette ble en innholdsløs og blodfattig avslutning på Øyakvelden, for Madness ga både lite og blaffen«. Les hele anmeldelsen her.

Heller ikke Philadelphia-rapperen Asher Roth imponerte nevneverdig: «Å måtte ty til å hale ungjenter opp på scenen under en konsert hinter ofte om grunnleggende artistiske mangler, og Roths sparsommelige substans som lyriker og begrensede opplegg som MC kamufleres ikke akkurat underveis», utdyper Marius Asp og triller en treer. Les hele anmeldelsen her.

Hvis torsdagen var en femmer, er det liten tvil om at treeren er den dominerende karakteren denne fredagen. Siri Narverud Moen føyde seg inn i rekka av mellomfornøyde anmeldere med sin Datarock-opplevelse. Hun karakteriserte konserten slik:»Følelsen av masete gnikking forsterkes av bandmedlemmer som styrer rundt med smådesperate publikumsfrierier (”det mest sexy publikummet vi har sett!”). Tilløp til at vi alle vil i samme retning kommer riktignok på fest-partiene på “Fa Fa Fa” – der det ikke står på viljen til å underholde. Med triks og posering, oppå og sentrert rundt trommesettet til supertajte Tarjei Strøm. Men det blir mye mas før de finner formen igjen.» Les hele anmeldelsen her.

Heldigvis var det lyspunkter. Jay Reatard var et av dem. «Bandet raser gjennom låtene uten at det blir skramlete, publikum rekker såvidt å synge med, de av oss som ikke står og måper. Bassist Stephen Pope er en toppladet, selvmedisinert, hysterisk afrobamse som setter spiss på opplevelsen. En utrolig trommeslager som ser ut som han er på vei fra Jethro Tull-convention til LAN-party spiller fire flate i et fullstendig uforsvarlig tempo og gir oss et komplett bilde av verdens mest elskelige band», skriver Jacob Krogvold og ruller en femmer. Les hele anmeldelsen her.

Øyas første sekser-konsert er også et faktum i det Doves går av scenen. » Diamanten i diskografien heter fortsatt The Last Broadcast, og “Pounding” og “There Goes The Fear” nytes grådig av oppmøtte entusiaster, mens “Black And White Town” fra Some Cities for alvor utkrystalliserer seg som en av 00-tallets klassiske singler; et dramatisk snapshot malt ut i hypnotiske gitarstrømninger og hektende rytmedønninger. Du får det ikke større.», skriver Marius Asp i ekstase før han altså deler ut toppkarakter. Les hele anmeldelsen her.

Tags: asher roth, Datarock, Doves, jay reatard, Madness, Øya, Øya09, Øyafestivalen