Jay Reatard, Vika

Foto:NRK/Rashid Akrim

Forvirrende, frenetisk, egenrådig og majestetisk.

Jay Reatard og hans band søker medlemskap i en eksklusiv klubb som rommer navn som Ramones, Misfits, Television Personalities og Angry Samoans. Folk som ikke er spikra sammen på normalt vis, og som kanskje ikke er riktig vel bevart.

Jay er nok en skarp og kalkulert fyr, han ser verdien av et komplett utrykk og har jo vitterlig gjordt det enkelt for oss ved sitt valg av navn. Men det ser likevel ikke ut til at det er fornuften som styrer Jay Reatard. Vi fikk en halvtime med hektisk melodiøs rock fra vikascenen i ettermiddag. En opplagt og målbevisst Jay ga jernet.

Rastløshet -Det var ikke stille et sekund. Skrikene fra Reatards gitar gjennom to forsterkere av merke Fender Twin Reverb gjallet mellom låtene. Utmattende for publikum som innser at det er liten vits i å juble ettersom vi er i ferd med å bli fullstendig overkjørt. Vi får en nær voldelig opplevelse av hvordan de enkle og fengende låtene kan boltes sammen til en knusende masse av melodiøst stål.

Aggresjon - I et sjeldent og akk så herlig forsøk på kommunikasjon (knapt hørbart gjennom skrikende gitarer) tok Jay seg tid til å skjelle ut band som kastet bort betalende publikummeres tid ved å snakke mellom låtene. Jay hisser seg opp og trives med det. Aggresjonen preger det meste av Reatards produksjon, han har en naturlig tilnærming til både spyttingen og det fresende sinne som preget den morsomste punken i 1980. Men likevel er det kjærligheten til primitive inspirasjonskilder som Oblivians og Wipers som skinner klarest, og det er få som behersker det utrkket som Jay Reatard i 2009.

Hyperaktivitet -Her går det over stokk og stein og alle hauger. Absolutt alt går mye fortere enn på plate. Mid-tempo-juvelene «Hammer, I Miss You»  og «I’m Watching You» mister mye av sin opprinnelige kraft når tempoet dobles, men gjør den hektiske helheten enda mere åpenbar. Bandet raser gjennom låtene uten at det blir skramlete, publikum rekker såvidt å synge med, de av oss som ikke står og måper. Bassist Stephen Pope er en toppladet, selvmedisinert, hysterisk afrobamse som setter spiss på opplevelsen. En utrolig trommeslager som ser ut som han er på vei fra Jethro Tull-convention til LAN-party spiller fire flate i et fullstendig uforsvarlig tempo og gir oss et komplett bilde av verdens mest elskelige band.

Det er helt umulig å forestille seg disse gutta i normale yrker, de er skapt for å være turnerende musikere.

Jacob Krogvold

Stephen Pope (Foto:NRK/Rashid Akrim)

Jay Reatard (Foto:NRK/Rashid Akrim)