2011 var året norsk fotball møtte veggen. 90-tallet var preget av voldsomme sportslige fremganger. 2000-tallet var et nærmest sammenhengende økonomisk klondyke der publikumstallet til slutt nådde ti tusen i snitt i eliteserien. Så flatet alt ut og nedturen begynte. 2011 blir husket som året hvor det meste gikk galt og mye gikk fullstendig på trynet. Nå trenger norsk fotball en opptur. Kanskje kommer den ved hjelp av en ny rekke med S-er.
Drillo var frelseren som var kommet tilbake for å skille de som trodde og de som ikke trodde på gjennombruddshissighet og kompakt defensiv struktur basert på soneprinsipper i forsvars- og midtbaneleddet.
Fyren fra Østfold hadde vært en åpenbaring tidligere, og flere hadde sett ham gå på vannet. De fleste av hans tidligere disipler mente han fortsatt behersket øvelsen, men disse var ikke lenger aktive. De var kun eksperter.
Dagens disipler er relativt sett dårligere i konkurranse med våre europeiske motstandere. Derfor sliter vi mot Island og Kypros, tar ikke den nødvendige seieren mot Danmark hjemme og taper begge nøkkelkampene borte mot Danmark og Portugal.
Tar vi med den famøse byturen til landslagsspillerne kun dager før den helt avgjørende kampen i Parken, så oppsummerer det et ganske trist landslagsår for Drillo. Faktisk det dårligste han har opplevd som landslagssjef noensinne.
Dermed går nye år uten sluttspill. Ved neste korsvei – Brasil-VM i 2014 – så er det gått 14 år siden sist vi innfridde målsetningen om å delta i selskap med de aller beste.
Solskjærs suksess. Norsk klubbfotball hadde også et magert år om vi skal måle den på internasjonale resultater – og det skal vi jo. Rosenborg feilet i kvalifiseringen til Champions League, og da kvalifiseringen til Europaligaen var over, sto Norge tilbake uten deltagere.
Her hjemme kastet Ole Gunnar Solskjær lys inn i en temmelig grå fotballhverdag. Han løftet Molde til seriegull og har mottatt velfortjent hyllest for det. Diskusjonen om det skjedde på grunn av skuffende innsats av Vålerenga og Rosenborg er relevant, men ødela ikke gullfesten i Romsdal.
Klubben tok sitt første seriegull i 100-årsjubileet. Det var perfekt timing, men enda mer spennende blir det å følge Solskjær og hans lag denne sesongen. Det å gjenskape suksess er selve hovedfaget i den utdannelsen Molde-manageren tok gjennom 15 år i Manchester United.
Omdømme – hvilket omdømme? Da overgangssaken med Stabæk og Vålerenga ble avslørt, snakket mange om et mulig omdømmetap for norsk toppfotball. Etter at politi og påtalemyndigheter kom på banen, er det ikke lenger snakk om et mulig omdømmetap. Det toget er gått.
Tilbake står den største idretten i Norge med buksene rundt anklene og roper ut et SOS. Håpet er at skapene som nå skal åpnes ikke er fulle av lik. At det hele toppet seg med skattesaken i Fredrikstad, var alt annet enn overraskende, men når fotballedere havner på glattcelle med beskjed om å spre skinkene, så har alvoret gått opp for de fleste.
Nå skal samtlige overganger til og fra utlandet siden 2007 undersøkes. Dersom man ikke finner NOE å sette fingeren på, vil det være like sensasjonelt som det som allerede er avdekket.
Trenger nye. På 70-tallet hadde norsk skøytesport de fire s-ene (Stensen, Storholt, Stenshjemmet og Sjøbrend). Midt på 90-tallet herjet tre s-er i Molde (Solskjær, Stavrum og Sundgot). Kanskje er det en rekke med suksessrike s-er vi igjen trenger.
Kjetil Siem har gått løs på jobben som generalsekretær i NFF. Med bakgrunn som leder av den sør-afrikanske eliteserien, er han neppe skremt av de utfordringene han står overfor i norsk fotball med tanke på de «kreative løsninger» som man mener er tatt i bruk av klubber og ledere her hjemme. Siem vil helt sikkert markere seg og blir en viktig brikke når anseelsen til norsk fotball skal gjenopprettes.
Hroar Stjernen er kjent som skihopper og senere landslagsjef for hopperne. At han nå er blitt daglig leder i Rosenborg etter Nils Skutle, kom overraskende på mange. Dermed inntar han en av de viktigste posisjonene i norsk fotball, med en formidabel utfordring.
Oppgaven er rett og slett å få stabla Rosenborg på beina igjen, ta tilbake posisjonen som lokomotiv i norsk fotball og begynne å tjene penger igjen (les: vinne serien og kvalifisere seg for Champions League).
Ole Gunnar Solskjær skal ut å forsvare et seriegull. Det er en utfordring jeg tror han elsker og som han gleder seg voldsomt til å ta fatt på. Akkurat nå er det ingen klubber i Norge som har et bedre utgangspunkt enn Molde. Økonomien er stabil og forutsigbar. Klubben nyter stor respekt i distriktet og med Solskjær som suksessrik manager, er mange unge talenter sugne på en flying start på sin voksne karriere nettopp i Molde.
Ståle Solbakken valgte Tyskland fremfor Norge og har en stupbratt læringskurve som sjef i Köln. Lander han stabilt denne våren og får muligheten til å videreutvikle laget, vil han være kandidat til enda større oppgaver. Om det er jobben som landslagssjef etter Drillo, gjenstår å se, men mye taler for at Solbakkens nei til Norge vil gjelde i uoverskuelig fremtid.
Trond Sollied opplever turbulente tider utenfor banen, men det sportslige har ranaværingen stålkontroll på. Skulle han ta Gent til seriegull, vil han igjen bli en het trenerkandidat i Europa. Og han er uansett et navn som vil dukke opp i diskusjonen om Drillos arvtager. Sollied har snart 20 års erfaring som topptrener, og det er vel en slik ballast en landslagstrener skal ha. Sånn sett ligger vel både Solbakken og Sollied før Solskjær i DEN køen.
Nils Johan Semb er den siste s-en. Han er Toppfotballsjef og den som sitter med ansvaret for det mest synelige i norsk fotball, nemlig resultatene til landslagene og toppklubbene. Semb blir målt på disse, selv om mange mener han bør ha et større fokus på utvikling og de yngre.
2012 vil ikke avgjøre all fremtid for fotballen her hjemme, men fortsetter de negative sakene å dominere, vil mange måtte ta samling i bånn, tenke helt nytt og drive sport og forretning på en ganske annerledes måte enn vi har vært vant til det siste tiåret.
2012 blir året hvor fotballen har muligheten til å ta et balletak på seg selv, rydde opp og kanskje, jeg sier kanskje, komme styrket ut av det. Dette blir spennende – ja, hvis du er interessert vel og merke!
Skulle Ole Gunnar Solskjær fortsette med å imponere alle med sin flotte lederstil og gode resultater burde det ikke være noen tvil om hvem som bør ta over for Drillo. Ingen annen nyter større respekt blant norske spillere. Dessuten er han fortsatt nokså ung og tør å tenke nytt. Solbakken kommer antagelig til å være i Tyskland i mange år fremover og Sollied gir et mildt sagt rotete inntrykk som er det siste norsk fotball trenger. At Knut Nesbø ikke ser dette er bare nok en bekreftelse på at han ikke evner å se de store linjene og hva som virkelig er viktig. Fotball handler ikke bare om hva man kan vise til av resultater men like mye om hvilke signaler man sender ut og om man kan inspirere til laginnsats. Man må gi folket troen og drømmen om fotballen tilbake. Solskjær kan gjøre det !
Finner dem nok skjelletter i skapene til Norske klubber f.o.m 2007 t.o.m idag så spørs det om ikke etterforskningen går klubbene etter i sømmene enda lenger bak i tid. Kan bli spennende å se hvor mange styremedlemmer i Norsk (Topp)fotball som må belage seg på vann og brød. Like spennende blir det å se hvilke konsekvenser dette eventuelt vil få for den daglige driften av klubbene; både økonomisk og sportslig. Sett i lys av sesongen 2011 så er det kanskje på sin plass med nytt blod i både styre og drift. Og når man snakker om lys, så slipper man kanskje i fremtiden å undersøke steder hvor lyset ikke skinner pga lyssky affærer i Norsk (Topp)fotball.